Lukas 18:1
Han fortalte dem en lignelse for å vise at de alltid skulle be og ikke miste motet.
Han fortalte dem en lignelse for å vise at de alltid skulle be og ikke miste motet.
Han fortalte dem en lignelse for å vise at de alltid skal be og ikke miste motet.
Han fortalte dem også en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet.
Han fortalte dem også en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet.
Og han talte til dem med en lignelse for å understreke at menneskene alltid skulle be, og ikke miste motet.
Han fortalte også en lignelse til dem, for at de alltid skulle be og ikke miste håpet.
Og han talte en lignelse til dem med det formål at menneskene alltid skal be og ikke bli motløse;
Han fortalte dem en lignelse om at man alltid burde be og ikke miste motet.
Og han fortalte dem også en lignelse om at de alltid burde be, og ikke bli trette;
Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet.
Og han fortalte dem en lignelse med den hensikt å vise at mennesker alltid skal be og ikke miste motet.
Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke bli trette.
Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke bli trette.
Jesus fortalte dem en lignelse om at de alltid burde be og ikke gi opp.
Jesus told them a parable to show that they should always pray and not give up.
Han fortalte dem en lignelse om nødvendigheten av alltid å be og ikke miste motet.
Men han sagde dem og en Lignelse derom, at man altid bør bede og ikke blive træt.
And he spake a parable unto them to this end, that men ought always to pray, and not to faint;
Han fortalte dem en lignelse, for å vise at man alltid skal be og ikke miste motet.
And he spoke a parable to them to this end, that men ought always to pray and not lose heart;
And he spake a parable unto them to this end, that men ought always to pray, and not to faint;
Han talte også til dem i en lignelse om at de alltid må be og ikke gi opp,
Og han fortalte dem en lignelse for å vise at vi alltid bør be og ikke miste motet,
Han fortalte dem en lignelse om at de alltid burde be og ikke miste motet.
Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet;
And he put forth a similitude vnto the signifyinge that men ought alwayes to praye and not to be wery
He tolde them a symilitude, signifienge, yt men ought allwayes to praye, & not to leaue of,
And he spake also a parable vnto them, to this ende, that they ought alwayes to pray, and not to waxe faint,
And he put foorth a parable vnto them, to this ende that me ought alwayes to pray, & not to be weery,
¶ And he spake a parable unto them [to this end], that men ought always to pray, and not to faint;
He also spoke a parable to them that they must always pray, and not give up,
And he spake also a simile to them, that it behoveth `us' always to pray, and not to faint,
And he spake a parable unto them to the end that they ought always to pray, and not to faint;
And he spake a parable unto them to the end that they ought always to pray, and not to faint;
And he made a story for them, the point of which was that men were to go on making prayer and not get tired;
He also spoke a parable to them that they must always pray, and not give up,
Prayer and the Parable of the Persistent Widow Then Jesus told them a parable to show them they should always pray and not lose heart.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Han sa: Det var en dommer i en by som verken fryktet Gud eller brydde seg om mennesker.
3I den byen var det en enke som kom til ham og sa: Skaf meg rett mot min motstander.
4En tid ville han ikke, men etter en stund sa han til seg selv: Selv om jeg verken frykter Gud eller bryr meg om mennesker,
5vil jeg likevel skaffe denne enken rett, ellers vil hun til slutt bryte meg ned med sitt mas.
6Herren sa: Hør hva den urettferdige dommeren sier.
7Og skulle ikke Gud skaffe sine utvalgte rett, de som roper til ham dag og natt, enda han er tålmodig med dem?
8Jeg sier dere: Han vil sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?
9Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og som foraktet andre:
10To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer, og den andre toller.
44I angst ba han enda mer inderlig, og hans svette ble som dråper av blod som falt til jorden.
45Da han reiste seg fra bønnestunden og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, utslitt av sorg.
46Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be, så dere ikke faller i fristelse!
12På den tiden gikk han opp i fjellet for å be, og han tilbrakte natten i bønn til Gud.
7Og han ville svare innenfra og si: Plag meg ikke, døren er allerede lukket, og mine barn er i sengen med meg; jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.
8Jeg sier dere, om han ikke vil reise seg og gi ham fordi han er hans venn, så vil han likevel stå opp og gi ham så mye han trenger, på grunn av hans pågåenhet.
9Derfor sier jeg dere: Be, så skal dere få; let, så skal dere finne; bank på, så skal det lukkes opp for dere.
37Så kom han tilbake og fant dem sovende. Han sa til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time?»
38«Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er svakt.»
39Han gikk bort igjen og ba med de samme ord.
36Våk derfor, og be til enhver tid om at dere må bli verdige til å unnslippe alt som skal komme, og stå framfor Menneskesønnen.
18Med all bønn og påkallelse, be til enhver tid i Ånden, og når dere gjør det, våk med all utholdenhet og bønn for alle de hellige.
17Be uten opphold.
40Da han kom til stedet, sa han til dem: Be om at dere ikke må falle i fristelse.
41Han trakk seg fra dem, så langt som et steinkast, falt på kne og ba:
1Og det hendte, mens han var på et visst sted og ba, at da han hadde sluttet å be, sa en av disiplene til ham: Herre, lær oss å be, likesom Johannes lærte sine disipler.
40Så kom han tilbake til disiplene og fant dem sovende, og han sa til Peter: "Så dere kunne ikke våke en time med meg?
41Våk og be, så dere ikke kommer i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig."
7Når dere ber, bruk ikke unødvendige mange ord som hedningene, for de tror at de vil bli hørt for sine mange ord.
8Derfor, vær ikke lik dem; for deres Far vet hva dere trenger før dere ber ham om det.
5Han sa også til dem: Hvem av dere har en venn, og går til ham ved midnatt og sier: Venn, lån meg tre brød,
38Be derfor høstens Herre om å sende ut arbeidere til sin høst."
21Men dette slaget drives ikke ut annet enn ved bønn og faste.
9La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i den rette tid skal vi høste, hvis vi ikke gir opp.
18Så sa Jesus: 'Hva ligner Guds rike på, og hva skal jeg sammenligne det med?
2Vær utholdende i bønnen, våk samtidig med takksigelse.
3Da fortalte han dem denne lignelsen:
33Vær på vakt, våk og be, for dere vet ikke når tiden er inne.
35Han gikk litt frem, kastet seg til jorden og ba om at denne time kunne gå ham forbi, om det var mulig.
12Vær glade i håpet, tålmodige i trengsel, vedvarende i bønn.
18Hør nå lignelsen om såmannen.
16Han fortalte dem en lignelse: Markene til en rik mann ga god avling.
18Men be at deres flukt ikke skjer om vinteren.
36Frykt for at han plutselig kommer og finner dere sovende.
11Mens de hørte disse tingene, fortalte han en lignelse, fordi han var nær Jerusalem, og de trodde at Guds rike skulle åpenbares straks.
9Disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen betydde.
16Men han trakk seg tilbake til øde steder og ba.
1Jesus svarte dem igjen i lignelser og sa:
9Han begynte å tale til folket i en lignelse: "En mann plantet en vingård og leide den ut til vinbønder, og reiste til et annet land for en lengre tid.
35Tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, sto han opp og gikk ut til et øde sted og ba der.
13Tolleren, derimot, sto langt borte. Han ville ikke en gang løfte sine øyne mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!