Verse 12

Han gjorde underfulle ting for deres fedres øyne, i Egypts land, på markene i Zoan.

Other Translations

Referenced Verses

  • 4 Mos 13:22 : 22 De dro opp gjennom sør og kom til Hebron, hvor Akiman, Sesjai og Talmai, Anakittenes barn, bodde. (Hebron ble bygd sju år før Soan i Egypt.)
  • Jes 19:11 : 11 Fyrstene i Zoan er blitt tåpelige; de klokeste rådgiverne til farao er blitt dumdristige. Hvordan kan dere si til farao: Jeg er den vises sønn, sønn av gamle konger?
  • Esek 30:14 : 14 Jeg vil gjøre Pathros øde, og sette en ild i Soan, og utføre dommer over No.
  • Jes 19:13 : 13 Fyrstene i Zoan har blitt tåper, fyrstene i Memphis er blitt forledet. De har fått Egypt til å gå seg vill, de som er hjørnesteinen i hennes stammer.
  • 2 Mos 7:1-12:51 : 1 Herren sa til Moses: "Se, jeg har gjort deg som Gud for farao, og din bror Aron skal være din profet. 2 Du skal si alt jeg befaler deg, og din bror Aron skal tale til farao, så han lar Israels barn dra ut av hans land. 3 Jeg vil gjøre faraos hjerte hardt og gjøre mange tegn og under i Egypt. 4 Men farao vil ikke høre på dere, og jeg vil legge min hånd på Egypt og føre mine hærer, mitt folk, Israels barn, ut av Egypts land ved store dommer. 5 Egyptene skal kjenne at jeg er Herren, når jeg rekker ut min hånd over Egypt og fører Israels barn ut fra deres midte." 6 Moses og Aron gjorde som Herren befalte dem, slik gjorde de. 7 Moses var åtti år og Aron åttitre år da de talte til farao. 8 Herren talte til Moses og Aron og sa: 9 "Når farao sier til dere: 'Gjør et mirakel!', skal du si til Aron: 'Ta staven din og kast den ned foran farao, så skal den bli til en slange.'" 10 Moses og Aron gikk inn til farao, og de gjorde som Herren hadde befalt: Aron kastet staven sin foran farao og hans tjenere, og den ble til en slange. 11 Da kalte farao også på vismennene og trollmennene. Disse, Egyptens magikere, gjorde det samme med sine kunster. 12 For hver mann kastet ned sin stav, og de ble til slanger. Men Arons stav slukte deres staver. 13 Faraos hjerte ble hardt, og han lyttet ikke til dem, som Herren hadde sagt. 14 Herren sa til Moses: "Faraos hjerte er hardt. Han nekter å la folket dra. 15 Gå til farao om morgenen. Se, han går ut til vannet, og du skal stille deg ved elvebredden for å møte ham, og staven som ble til en slange, skal du ta i hånden. 16 Du skal si til ham: 'Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg og sier: "La mitt folk dra, så de kan tjene meg i ørkenen." Men se, du har ikke hørt på ham før nå. 17 Så sier Herren: "Ved dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, jeg vil slå vannet i elven med staven i hånden min, og det skal bli til blod. 18 Fisken i elven skal dø, og elven skal stinke; og egypterne vil avsky å drikke av elvens vann."'" 19 Herren sa til Moses: "Si til Aron: 'Ta staven din og strekk ut hånden over Egyptens vann, over elvene, bekkene, dammene og alle vannreservoarer, så de blir til blod. Det skal være blod over hele Egypten, både i trekar og i steinkar.'" 20 Moses og Aron gjorde som Herren hadde befalt; og han løftet staven og slo vannet i elven, foran farao og hans tjenere; og alt vannet i elven ble til blod. 21 Fisken i elven døde, og elven stinket, og egypterne kunne ikke drikke vann fra elven; og blodet var over hele Egypten. 22 Egyptens magikere gjorde det samme med sine kunster; og faraos hjerte ble hardt, og han lyttet ikke til dem, som Herren hadde sagt. 23 Farao vendte seg bort og gikk inn i huset sitt, og han brydde seg ikke om det engang. 24 Alle egypterne gravde rundt elven etter vann å drikke, for de kunne ikke drikke av elvevannet. 25 Syv dager gikk etter at Herren hadde slått elven. 1 Herren talte til Moses: Gå inn til farao og si til ham: «Dette sier Herren: 'La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 2 Hvis du nekter å la dem dra, se, da vil jeg plage hele ditt land med frosker. 3 Elven skal vrimle av frosker, og de skal komme opp i huset ditt, inn på soverommet ditt, opp i sengen din, inn i huset til tjenerne dine og på folket ditt, inn i ovnene dine og i eltekarene dine. 4 Froskene skal komme opp både på deg, på folket ditt og på alle tjenerne dine.'» 5 Herren sa til Moses: «Si til Aron: 'Rekk ut hånden din med staven din over elvene, over bekkene og over dammene, og la frosker komme opp over Egypts land.'» 6 Aron rakte ut hånden sin over vannet i Egypt, og froskene kom opp og dekket Egypts land. 7 Magikerne gjorde det samme med sine trollkunster og brakte opp frosker over Egypts land. 8 Da kalte farao på Moses og Aron og sa: «Bønnfall Herren om å ta bort froskene fra meg og fra mitt folk, så skal jeg la folket dra for å ofre til Herren.» 9 Moses sa til farao: «Jeg gir deg æren av å sette tidspunktet da jeg skal be for deg, dine tjenere og ditt folk, så froskene kan bli fjernet fra deg og husene dine og bare være igjen i elven.» 10 Han sa: «I morgen.» Moses svarte: «Må det skje etter ditt ord, så du skal vite at det ikke er noen som Herren, vår Gud. 11 Froskene skal forsvinne fra deg og fra husene dine, fra tjenerne dine og fra folket ditt. De skal bare bli igjen i elven.» 12 Moses og Aron gikk ut fra farao, og Moses ropte til Herren angående froskene han hadde sendt mot farao. 13 Herren gjorde som Moses ba om, og froskene døde ut av husene, gårdene og på markene. 14 De samlet dem i store hauger, og landet stinket. 15 Men da farao så at det var blitt en pause, forherdet han sitt hjerte og lyttet ikke til dem, slik Herren hadde sagt. 16 Herren sa til Moses: «Si til Aron: 'Rekk ut staven din og slå støvet på jorden, så det kan bli til lus i hele Egypts land.'» 17 De gjorde det, og Aron rakte ut hånden med staven sin og slo støvet på jorden, og det kom lus på mennesker og dyr; alt støvet på jorden ble til lus i hele Egypts land. 18 Magikerne prøvde med sine trollkunster å få fram lus, men de kunne ikke. Det var lus på mennesker og dyr. 19 Da sa magikerne til farao: «Dette er Guds finger.» Men faraos hjerte ble hardt, og han lyttet ikke til dem, slik Herren hadde sagt. 20 Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp om morgenen og still deg foran farao; se, han kommer til vannet. Si til ham: 'Dette sier Herren: La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 21 Hvis du ikke vil la dem dra, se, da vil jeg sende sværmer av fluer over deg, tjenerne dine, folket ditt og husene dine. Egypternes hus skal bli fylt av sværmer av fluer, og også bakken de står på. 22 Men den dagen vil jeg skille ut Goshen-landet, hvor mitt folk bor, for at det ikke skal være noen sværmer av fluer der, så du skal vite at jeg er Herren her på jorden. 23 Jeg vil sette et skille mellom mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.'» 24 Herren gjorde slik, og det kom store sværmer av fluer inn i huset til farao og i tjenernes hus, og i hele Egypts land ble landet herjet av grunn av sværmene av fluer. 25 Da kalte farao på Moses og Aron og sa: «Gå, ofre til Gud i landet!» 26 Moses svarte: «Det passer ikke å gjøre det, for vi ville ofre det som er en styggedom for egypterne til Herren vår Gud. Se, ofrer vi det som er en styggedom for egypterne for øynene deres, vil de ikke steine oss? 27 Vi vil dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik han befaler oss.» 28 Farao sa: «Jeg vil la dere dra, så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen, bare dere ikke drar veldig langt av sted. Be for meg.» 29 Moses svarte: «Når jeg nå går ut fra deg, vil jeg be til Herren om at sværmene av fluer forlater farao, tjenerne hans og folket hans i morgen. Bare ikke farao lurer oss mer og nekter å la folket dra for å ofre til Herren.» 30 Moses gikk ut fra farao og ba til Herren. 31 Herren gjorde som Moses sa, og fjernet sværmene av fluer fra farao, fra tjenerne hans og fra folket hans. Det ble ikke en eneste igjen. 32 Men farao forherdet sitt hjerte også denne gangen, og han lot ikke folket dra. 1 Da sa Herren til Moses: "Gå til Farao og si til ham: ‘Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 2 For hvis du nekter å la dem gå, og fortsatt holder dem tilbake, 3 se, da skal Herrens hånd være over din buskap som er ute på marken, over hester, esler, kameler, kyr og sauer med en svært alvorlig pest. 4 Herren vil skille mellom Israels kveg og Egypts kveg, og ingenting skal dø av det som tilhører Israels barn.’» 5 Herren fastsatte en tid og sa: "I morgen skal Herren gjøre dette i landet." 6 Herren gjorde dette neste dag, og all Egypts buskap døde, men ikke ett av Israels barns buskap døde. 7 Farao undersøkte saken, og se, ikke ett av Israels buskap var dødt. Men Faraos hjerte var hardt, og han lot ikke folket gå. 8 Herren sa til Moses og Aron: "Ta en håndfull aske fra ovnen, og la Moses strø den mot himmelen for Faraos øyne. 9 Det skal bli til fint støv over hele Egyptens land og bli til byller som bryter ut på mennesker og dyr over hele Egypt. 10 De tok aske fra ovnen og stilte seg foran Farao; og Moses strødde den opp mot himmelen, og det ble til byller som brøt ut på mennesker og dyr. 11 Magiere kunne ikke stå foran Moses på grunn av byllene, for byllene var på magiene og på alle egypterne. 12 Herren forherdet Faraos hjerte, og han lyttet ikke til dem, slik Herren hadde sagt til Moses. 13 Herren sa til Moses: "Stå tidlig opp om morgenen og still deg foran Farao og si til ham: ‘Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 14 For denne gangen vil jeg sende alle mine plager mot ditt hjerte, mot dine tjenere og mot ditt folk, for at du skal vite at det ikke finnes noen som meg på hele jorden. 15 For nå kunne jeg ha løftet min hånd og slått deg og ditt folk med pest, og du ville vært utryddet fra jorden. 16 Men virkelig, for denne grunn har jeg latt deg stå, for å vise deg min makt, og at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden. 17 Likevel opphøyer du deg mot mitt folk, fordi du nekter å la dem dra. 18 Se, i morgen ved denne tiden vil jeg la det regne en svært alvorlig hagl, slik som ikke har vært i Egypt fra den dagen det ble grunnlagt og inntil nå. 19 Kommandoer derfor at all din buskap og alt du har på marken, bringes i ly. Hver mann og dyr som finnes på marken, og ikke bringes hjem, skal hagl komme over, og de skal dø.’» 20 De blant Faraos tjenere som fryktet Herrens ord, fikk sine tjenere og sin buskap til å flykte inn i husene. 21 Men de som ikke brydde seg om Herrens ord, lot sine tjenere og sin buskap bli igjen på marken. 22 Herren sa til Moses: "Rekk hånden opp mot himmelen, så det blir hagl over hele Egyptens land, over mennesker, dyr og alle markens planter i hele Egypt." 23 Moses strakte staven sin mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild fór ned til jorden. Herren lot det hagle over Egyptens land. 24 Det var svært alvorlig hagl, og ild blandet med hagl, slik som ikke hadde vært i hele Egyptens land siden det ble en nasjon. 25 Haglet slo ned i hele Egyptens land alt som var på marken, både mennesker og dyr, og haglet slo ned hver urt på marken og brakk hvert tre på marken. 26 Bare i landet Gosen, hvor Israels barn var, var det ingen hagl. 27 Farao sendte bud etter Moses og Aron og sa til dem: "Denne gangen har jeg syndet. Herren er rettferdig, og jeg og mitt folk er onde. 28 Be til Herren; for nå har det vært nok av de mektige tordenskrall og hagl. Jeg skal la dere dra, og dere skal ikke bli lenger her." 29 Moses sa til ham: "Så snart jeg har gått ut av byen, vil jeg løfte mine hender til Herren. Torden vil opphøre, og det skal ikke være mer hagl, for at du skal vite at jorden tilhører Herren. 30 Men når det gjelder deg og dine tjenere, vet jeg at dere ennå ikke frykter Herren Gud." 31 Lin og bygg ble slått ned, for bygget var modent og linen blomstret. 32 Men hveten og spelt ble ikke slått ned, for de var ikke modnet. 33 Moses dro ut av byen, bort fra Farao, og løftet sine hender til Herren; og torden og hagl opphørte, og regnet falt ikke på jorden mer. 34 Da Farao så at regnet og haglet og torden hadde opphørt, syndet han igjen og herdet sitt hjerte, både han og hans tjenere. 35 Faraos hjerte var herdet, og han lot ikke Israels barn dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses. 1 Herren sa til Moses: "Gå til farao, for jeg har forherdet hans hjerte og hjertene til hans tjenere, så jeg kan vise disse mine tegn blant dem. 2 Og slik at du kan fortelle sønnen din, og sønnesønnen din, hva jeg har gjort mot Egypt, og mine tegn som jeg har utført blant dem, så dere kan vite at jeg er Herren." 3 Moses og Aron gikk til farao og sa til ham: "Dette sier Herren, hebreernes Gud: 'Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for meg? La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 4 Hvis du nekter å la mitt folk dra, vil jeg i morgen bringe gresshopper inn i ditt land. 5 De skal dekke jordens overflate, så man ikke kan se jorden. De skal spise restene som ble spart etter haglet, og de skal fortære hvert tre som vokser på marken. 6 Dine hus, dine tjeneres hus, og alle egypternes hus skal fylles med dem, slik dine fedre og dine forfedre aldri har sett, fra den dagen de var på jorden og til denne dag.'" Han snudde seg og gikk ut fra farao. 7 Faraos tjenere sa til ham: "Hvor lenge skal denne mannen være et snare for oss? La mennene dra, så de kan tjene Herren, sin Gud. Forstår du ikke at Egypt er ødelagt?" 8 Moses og Aron ble hentet tilbake til farao, og han sa til dem: "Gå, tjen Herren deres Gud. Men hvem er det som skal dra?" 9 Moses sa: "Vi vil dra med våre unge og med våre gamle, med våre sønner og våre døtre, med våre småfe og storfe, for vi må holde en fest for Herren." 10 Han sa til dem: "Må Herren være med dere hvis jeg lar dere gå med deres små barn! Se, ondt ligger tydelig foran dere. 11 Ikke så! Gå dere menn og tjen Herren, for det er hva dere ønsker!" Og de ble drevet ut fra faraos nærvær. 12 Herren sa til Moses: "Rekk ut hånden din over Egyptens land for å få gresshoppene til å komme opp over Egyptens land og spise opp all urten på marken, alt hva haglet har latt være." 13 Moses rakte ut staven sin over Egyptens land, og Herren førte en østlig vind over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, hadde den østlige vinden ført gresshoppene. 14 Gresshoppene kom over hele Egyptens land og slo seg ned over hele Egyptens grenser. De var svært mange. Aldri før hadde det vært slike gresshopper, og aldri skal det bli slike igjen. 15 De dekket hele jordens overflate, så landet ble formørket, og de spiste opp alt urten på jorden og all frukt på trærne som haglet hadde etterlatt. Ingenting grønt ble tilbake, verken på trær eller urter i hele Egyptens land. 16 Da kalte farao i all hast på Moses og Aron og sa: "Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. 17 Nå, vær så snill, tilgi min synd enda en gang, og be til Herren deres Gud om at han må ta bort denne død fra meg." 18 Moses gikk ut fra farao og ba til Herren. 19 Herren vendte en sterk vestlig vind, som tok opp gresshoppene og kastet dem i Rødehavet. Det fantes ikke én gresshoppe igjen i hele Egyptens grenser. 20 Men Herren forherdet faraos hjerte, og han lot ikke Israels barn dra. 21 Herren sa til Moses: "Rekk ut hånden din mot himmelen, så det kan bli mørke over Egyptens land, et mørke som kan føles." 22 Moses rakte ut hånden mot himmelen, og det ble et tykt mørke i hele Egyptens land i tre dager. 23 Ingen så hverandre, heller ikke reiste noen seg fra sin plass i tre dager; men alle Israels barn hadde lys i sine boliger. 24 Farao kalte Moses til seg og sa: "Gå, tjen Herren. Bare la småfeet og storfeet bli igjen. La også de små barna dra med dere." 25 Moses sa: "Du må også gi oss ofre og brennoffer til våre hender, så vi kan ofre til Herren vår Gud. 26 Og vårt buskap skal også gå med oss. Ikke en klov vil vi etterlate, for av den må vi ta for å tjene Herren vår Gud; og vi vet ikke hva vi skal tjene Herren med før vi kommer dit." 27 Men Herren forherdet faraos hjerte, og han ville ikke la dem dra. 28 Farao sa til ham: "Gå bort fra meg! Se til at du ikke ser mitt ansikt mer; for den dagen du ser mitt ansikt, skal du dø!" 29 Moses sa: "Du har talt rett. Jeg skal ikke se ditt ansikt mer." 1 Herren sa til Moses: "Enda en plage vil jeg bringe over farao og Egypt; deretter vil han la dere gå. Når han lar dere gå, vil han jage dere helt bort. 2 Tal nå til folket, og la hver mann be sin nabo, og hver kvinne sin nabo, om smykker av sølv og gull." 3 Herren ga folket velvilje i egypternes øyne. Dessuten var Moses veldig ansett i Egypt, både i faraos tjeneres øyne og i folkets øyne. 4 Moses sa: "Dette er hva Herren sier: 'Ved midnattstider vil jeg gå ut i Egypt, 5 og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra faraos førstefødte som sitter på hans trone, til den førstefødte av tjenestepiken som står bak kvernen, og alle førstefødte av buskapen. 6 Det skal være et stort skrik over hele Egypt, som det aldri har vært, og aldri vil bli igjen. 7 Men mot noen av Israels barn skal en hund ikke engang bjeffe, verken mot mennesker eller dyr; så dere skal vite at Herren gjør forskjell mellom egyptere og Israel. 8 Alle disse dine tjenere skal komme ned til meg og bøye seg for meg og si: 'Gå ut, du og alt folket som følger deg.' Deretter vil jeg dra ut." Og han forlot farao i stor vrede. 9 Herren sa til Moses: "Farao vil ikke høre på dere, så mine under kan bli mangfoldiggjort i Egypt." 10 Moses og Aron gjorde alle disse underne foran farao, men Herren gjorde faraos hjerte hardt, og han lot ikke Israels barn dra ut av sitt land. 1 Herren talte til Moses og Aron i Egyptens land og sa, 2 «Denne måneden skal være begynnelsen på månedene for dere. Den skal være den første måneden i året for dere. 3 Tal til hele Israels menighet og si: ‘På den tiende dagen i denne måneden skal hver mann ta seg et lam for sin familie, et lam for hvert hus. 4 Og hvis husstanden er for liten for et lam, skal han og hans nabo nærmest huset ta et etter antall personer; i forhold til hva hver enkelt kan spise, skal dere telle lammene. 5 Lammene deres skal være uten lyte, hannkjønn og ett år gamle. Dere skal ta dem fra sauene eller fra geitene: 6 og dere skal ta vare på dem til den fjortende dagen i denne måneden, og hele forsamlingen av Israels menighet skal slakte dem om kvelden. 7 De skal ta noe av blodet og stryke det på begge dørstolpene og på dørbjelken i de husene hvor de skal spise det. 8 De skal spise kjøttet den natten, stekt over ild, med usyret brød og bitre urter skal de spise det. 9 Dere skal ikke spise det rått, og heller ikke kokt i vann, men stekt over ild; med hodet, føttene og de indre delene. 10 Dere skal ikke la noe bli igjen til morgenen, men det som blir igjen til morgenen, skal dere brenne opp med ild. 11 Slik skal dere spise det: med belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. Dere skal spise det i hast: Det er Herrens påske. 12 For jeg vil gå gjennom Egyptens land den natten og slå alle førstefødte i Egyptens land, både mennesker og dyr. Jeg vil dømme over alle Egyptens guder: Jeg er Herren. 13 Blodet skal være til et tegn for dere på de husene hvor dere er, og når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi dere, og ingen plage skal ramme dere for å ødelegge dere når jeg slår Egyptens land. 14 Denne dagen skal være minnedag for dere, og dere skal feire den som en høytid for Herren. I alle deres slekter skal dere feire den som en høytid ved en evig ordning. 15 I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere rydde ut surdeig fra husene deres, for enhver som spiser syret brød fra den første til den syvende dagen, den sjelen skal utryddes fra Israel. 16 Den første dagen skal det være en hellig samling for dere, og den syvende dagen en hellig samling; ingen slags arbeid skal gjøres de dagene bortsett fra det som hver mann må spise, det kan dere tilberede. 17 Dere skal holde festen for usyret brød, for på denne samme dagen har jeg ført deres hærskarer ut av Egyptens land. Derfor skal dere holde denne dagen i alle slekter som en evig ordning. 18 I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden om kvelden, skal dere spise usyret brød til den tjueførste dagen i måneden om kvelden. 19 I sju dager skal det ikke finnes surdeig i deres hus, for enhver som spiser noe syret, den sjelen skal utryddes fra Israels menighet, enten han er en fremmed eller en født i landet. 20 Dere skal ikke spise noe syret. I alle deres boliger skal dere spise usyret brød.’ 21 Da kalte Moses til seg alle Israels eldste og sa til dem: «Gå og hent dere lammene i henhold til deres familier, og slakt påskelammet. 22 Dere skal ta et knippe isop og dyppe det i blodet som er i et fat, og stryke blodet på dørbjelken og de to dørstolpene; og ingen av dere skal gå ut av døren til sitt hus før om morgenen. 23 For Herren vil gå gjennom for å slå egypterne; og når han ser blodet på dørbjelken og de to dørstolpene, vil Herren gå forbi døren og ikke la ødeleggeren komme inn i husene deres og slå dere. 24 Dere skal holde denne handlingen som en ordning for dere og deres barn for alltid. 25 Det skal skje når dere kommer til det landet Herren vil gi dere etter sin lovnad, at dere skal holde dette ritualet. 26 Og det skal skje når barna deres sier til dere: ‘Hva betyr denne seremonien?’ 27 da skal dere si: ‘Det er Herrens påskeoffer, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.’» Folket bøyde seg og tilba. 28 Israels barn gikk bort og gjorde slik. Som Herren hadde befalt Moses og Aron, så gjorde de. 29 Det skjedde ved midnatt at Herren slo alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte av farao som satt på tronen sin til den førstefødte av fangen som var i fangehullet, samt alle førstefødte av buskapen. 30 Farao stod opp om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne; og det oppstod et stort skrik i Egypt, for det var ikke et hus hvor det ikke var en som var død. 31 Han kalte på Moses og Aron om natten og sa: «Stå opp, dra bort fra mitt folk, både dere og Israels barn; og gå, tjen Herren som dere har sagt! 32 Ta også deres småfe og storfe, som dere har sagt, og dra; og velsign meg også!» 33 Egypterne ble ivrige etter å få folket ut av landet i hast, for de sa: «Vi er alle døde menn.» 34 Folket tok deigen sin før den ble syret, og kneadetrogene bundet inn i klærne sine på skuldrene. 35 Israels barn gjorde som Moses hadde sagt; og de ba egypterne om sølv- og gullsmykker og klær. 36 Herren ga folket gunst i egypternes øyne, slik at de ga dem hva de ba om. De plyndret egypterne. 37 Israels barn reiste fra Rameses til Sukkot, omtrent seks hundre tusen mann til fots, foruten barn. 38 En blandet folkemengde dro også opp sammen med dem, sammen med småfe, storfe og en mengde husdyr. 39 De bakte usyrede kaker av deigen de hadde tatt med fra Egypt, for den var ikke syret. De ble kastet ut av Egypt og kunne ikke vente, heller ikke hadde de forberedt seg mat. 40 Nå var den tiden Israels barn bodde i Egypt firehundre og tretti år. 41 Det skjedde ved slutten av firehundre og tretti år, den samme dagen skjedde det at Herrens hæravdelinger dro ut fra Egyptens land. 42 Det er en natt å feire for Herren for å ha ført dem ut av Egypt. Denne natten er for Herren, en natt å feire blant alle Israels barn gjennom generasjoner. 43 Herren sa til Moses og Aron: «Dette er forordningen for påsken: Ingen fremmed skal spise av det, 44 men enhver manns tjener som er kjøpt for penger, når du har omskåret ham, da kan han spise av det. 45 En fremmed og en leietjener skal ikke spise av det. 46 Det skal spises i ett hus; du skal ikke ta noe av kjøttet utenfor huset, og du skal ikke bryte noen bein av det. 47 Hele Israels menighet skal holde det. 48 Når en fremmed bor hos dere som utlending og vil holde Herrens påske, la alle hans menn bli omskåret, og deretter la ham komme nær og holde den, og han skal være som en som er født i landet; men ingen uomskåret skal spise av det. 49 En lov skal gjelde for den som er født i huset og for den fremmede som bor som utlending blant dere.» 50 Slik gjorde alle Israels barn. Som Herren hadde befalt Moses og Aron, slik gjorde de. 51 Det skjedde den samme dagen at Herren førte Israels barn ut av Egyptens land, ved deres hærstyrker.
  • 1 Mos 32:3 : 3 Jakob sendte budbærere foran seg til Esau, sin bror, til landet Se'ir, i Edoms mark.
  • 5 Mos 4:34 : 34 Eller har Gud noensinne forsøkt å ta seg et folk fra midt i et annet folk gjennom prøvelser, tegn og under, gjennom krig og med mektig hånd og utstrakt arm og med store skremsler, slik Herren din Gud gjorde for deg i Egypt for dine øyne?
  • 5 Mos 6:22 : 22 Og Herren viste tegn og under, store og alvorlige, over Egypt, over farao og over hele hans hus, foran våre øyne.
  • Neh 9:10 : 10 Du gjorde tegn og under mot farao og alle hans tjenere og folket i hans land, for du visste at de handlet hovmodig mot dem. Og du skapte deg et navn som varer til denne dag.
  • Sal 78:42-50 : 42 De husket ikke hans styrke, den dag han fridde dem ut fra fienden; 43 hvordan han satte sine tegn i Egypt, sine undre på markene i Zoan, 44 forvandlet deres elver til blod, og deres bekker, så de ikke kunne drikke. 45 Han sendte fluesvermer blant dem som fortærte dem; og frosker som ødela dem. 46 Han ga deres avlinger til gresshopperne, og deres arbeid til gresshoppesvermen. 47 Han ødela deres vinstokker med hagl, deres morbærtrær med frost. 48 Han overga deres buskap også til hagl, og deres flokker til lyn. 49 Han kastet over dem sin vredes heftighet, sinne, harme og trengsel, og sendte onde engler blant dem. 50 Han gjorde en sti for sin vrede. Han sparte ikke deres sjel fra døden, men overga deres liv til pest.
  • Sal 105:27-38 : 27 De gjorde mirakler blant dem, og undere i Hams land. 28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt. De gjorde ikke opprør mot hans ord. 29 Han gjorde vannet deres til blod, og drepte fiskene deres. 30 Deres land krydde av frosker, også i kamrene til deres konger. 31 Han talte, og fluesvermer kom, og lus i alle deres områder. 32 Han ga dem hagl for regn, med lyn i deres land. 33 Han slo deres vinstokker og også deres fikentrær, og knuste trærne i deres land. 34 Han talte, og gresshoppene kom, og gresshopper uten tall, 35 Ate opp hver plante i deres land, og spiste opp frukten av deres jorder. 36 Han slo også alle førstefødte i deres land, den første modenhet av all deres manndom. 37 Han førte dem ut med sølv og gull. Det var ingen skrøpelig blant hans stammer. 38 Egypt gledet seg da de dro bort, for frykt for dem hadde falt over dem.
  • Sal 106:22 : 22 underfulle gjerninger i Hams land, og fryktinngytende ting ved Rødehavet.
  • Sal 135:9 : 9 Han som sendte tegn og under blant dere, Egypt, mot farao og alle hans tjenere;