Apostlenes gjerninger 27:39
Da daggryet kom, kjente de ikke igjen landet, men de fant en bukt med kyst, og om mulig ønsket de å legge skipet opp der.
Da daggryet kom, kjente de ikke igjen landet, men de fant en bukt med kyst, og om mulig ønsket de å legge skipet opp der.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de oppdaget en bukt med strand. Dit ville de forsøke å drive skipet, om det lot seg gjøre.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet; men de fikk øye på en bukt med strand. Dit besluttet de, hvis de kunne, å drive skipet.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de fikk øye på en bukt med sandstrand. Dit besluttet de, om de kunne, å drive skipet på land.
Og da det ble dag, kjente de ikke landet; men de oppdaget en viss bukt med strand, til hvilken de hadde forberedt seg, hvis det var mulig, å drive skipet inn.
Da det ble dag, kunne de ikke gjenkjenne landet; men de så en bukt med sandstrand, og de planla å forsøke å føre skipet inn dit.
Og da det ble dag, visste de ikke hvor landet var: men de oppdaget en viss vik med en strand, dit de ville forsøke, hvis det var mulig, å drive skipet inn.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en vik med en strand og bestemte seg for å prøve å få skipet i land der.
Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de så en vik med en strand og bestemte seg for, hvis mulig, å sette skipet der.
Da dagen kom, kjente de ikke igjen landet. Men de så en bukt med en strand, og de bestemte seg, om de kunne, for å strande skipet der.
Da dagen kom, kjente de ikke landet igjen, men de så en bukt med en strand, hvor de forsøkte å føre skipet inn hvis mulig.
Da dagen brøt fram, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand og bestemte seg for å prøve å drive skipet inn dit.
Da dagen brøt fram, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand og bestemte seg for å prøve å drive skipet inn dit.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand, hvor de bestemte seg for, hvis mulig, å sette skipet i land.
When daylight came, they did not recognize the land, but they saw a bay with a sandy beach, where they decided to run the ship aground if they could.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand hvor de håpet å kunne sette skipet på grunn, hvis det var mulig.
Men der det blev Dag, kjendte de ikke Landet; men de bleve en Vig vaer, som havde en Strandbred, paa hvilken de besluttede at sætte Skibet, om muligt.
And when it was day, they knew not the land: but they discovered a certain creek with a shore, into the which they were minded, if it were possible, to thrust in the ship.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand som de ønsket å sette skipet på hvis det var mulig.
And when it was day, they did not recognize the land: but they observed a certain creek with a shore, into which they planned, if it were possible, to run the ship.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de la merke til en bukt med en strand, og bestemte seg for å prøve å føre skipet inn dit.
Da det ble dag, gjenkjente de ikke landet, men de oppdaget en bukt med en strand som de bestemte seg for å forsøke å sette skipet i land på, om mulig.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand, og de planla å sette skipet på land der om mulig.
Da det ble dag, kunne de ikke gjenkjenne landet, men de så en bukt med en sandstrand og bestemte seg for å prøve å kjøre skipet i land der.
Whe yt was daye they knew not ye lande but they spied a certayne haven with a banke into ye which they were mynded (yf yt were possible) to thrust in the ship.
Whan it was daye, they knewe not the londe. But they spyed an hauen with a banke, in to which they were mynded (yf it were possible) to thrust in the shippe.
And when it was day, they knewe not the countrey, but they spied a certaine creeke with a banke, into the which they were minded (if it were possible) to thrust in the ship.
And when it was day, they knewe not the lande: but they spyed a certayne hauen with a banke, into the which they were mynded, yf it were possible, to thrust in the shippe.
And when it was day, they knew not the land: but they discovered a certain creek with a shore, into the which they were minded, if it were possible, to thrust in the ship.
When it was day, they didn't recognize the land, but they noticed a certain bay with a beach, and they decided to try to drive the ship onto it.
And when the day came, they were not discerning the land, but a certain creek were perceiving having a beach, into which they took counsel, if possible, to thrust forward the ship,
And when it was day, they knew not the land: but they perceived a certain bay with a beach, and they took counsel whether they could drive the ship upon it.
And when it was day, they knew not the land: but they perceived a certain bay with a beach, and they took counsel whether they could drive the ship upon it.
And when it was day, they had no knowledge of the land, but they saw an inlet of the sea with a floor of sand, and they had the idea of driving the ship up on to it if possible.
When it was day, they didn't recognize the land, but they noticed a certain bay with a beach, and they decided to try to drive the ship onto it.
Paul is Shipwrecked When day came, they did not recognize the land, but they noticed a bay with a beach, where they decided to run the ship aground if they could.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
40Da de hadde hevet ankeret, overlot de seg til havet, løsnet rorskinene, heiste storseilet mot vinden og satte kursen mot land.
41Da de nådde et sted der to hav møttes, strandet de skipet; forstavnen ble fastkjørt og lå stille, mens akterenden ble knust av bølgenes vold.
42Soldatenes råd var å drepe fangene, slik at ingen skulle klare å svømme unna og unnslippe.
43Men senturionen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem i å gjennomføre planen og beordret at de som kunne svømme, straks kastet seg i havet for å nå land.
44De andre, noen på planker og noen på vrakdeler fra skipet, kom seg også til land, og således ble alle frelst trygt.
26Men vi må nå bli strandet på en bestemt øy.
27Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet opp og ned i Adriaterhavet, antok skipsmannene midt på natten at vi nærmet oss land.
28De målte dybden og fant den til tjue favner; da de kom litt lenger, målte de igjen og fant den til femten favner.
29I frykt for at vi skulle segle mot steiner, kastet de fire ankre fra akterenden og håpet at dagen snart ville gry.
30Mens skipsmannene var i ferd med å forlate skipet – etter at de hadde senket båten i havet, i en oppstilling som om de skulle kaste ankre fra forstavnen –
12Og ettersom havnen ikke var egnet for vinteropphold, foreslo de fleste å forlate den, dersom de på noen måte kunne nå Fenice for å vintersette seg; denne havnen ligger på Kreta, mot sørvest og nordvest.
13Da den sørlige vinden blåste mykt, antok de at de hadde oppnådd sitt mål, slapp de anker og seilte nær Kreta.
14Men ikke lenge etter oppsto det en stormfull vind, kalt Euroklydon.
15Da skipet ble fanget og ikke kunne drive mot vinden, lot vi det drive med strømmen.
16Vi kom forbi en øy som kalles Clauda, og der ble vi satt til hardt arbeid med båten.
17Da de hadde samlet utstyret, benyttet de hjelpemidler for å forsterke skipet; og, i frykt for at det skulle drive inn i de skjulte sandbankene, satte de full seil, og slik ble vi ytterligere drevet.
18Vi ble svært kastet med av stormen, og neste dag lettet de skipet ved å redusere lasten.
19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr overbord.
20Etter mange dager uten at verken sol eller stjerner viste seg, og med en voldsom storm over oss, forsvant alt håp om at vi skulle bli frelst.
21Etter lang fastetid trådte Paulus fram midt blant dem og sa: 'Mine herrer, dere skulle ha lyttet til meg og ikke latt oss forlate Kreta, slik at vi nå pådrar oss denne skade og tap.'
38Etter at de hadde spist seg mette, lettet de skipet og kastet hveten overbord for å gjøre det lettere.
11De spurte deretter: «Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal stille seg? For havet raste med voldsom kraft.»
12Han svarte: «Ta meg opp og kast meg ut i havet, så skal havet roes for dere; for jeg vet at denne store stormen har oppstått for min skyld.»
13Mennene rodde så hardt de kunne for å få skipet nærmere land, men det var forgjeves, for havet raste voldsomt mot dem.
6Der fant senturionen et skip fra Alexandria som seilte til Italia, og han la oss ombord.
7Etter å ha seilt i et langsomt tempo i mange dager, og knapt vært forbi Cnidus fordi vinden ikke tillot det, seilte vi forbi Kreta, forbi Salmone.
8Knapt hadde vi passert dette, enn kom vi til et sted som kalles De Vakre Havner; nær dette lå byen Lasea.
9Da det hadde gått lang tid, og seilasen ble farlig ettersom fasten var over, advarte Paulus dem.
10Han sa til dem: 'Mine herrer, jeg ser at denne reisen vil bringe skade og store tap, ikke bare på lasten og skipet, men også på våre liv.'
1Da de hadde unnsluppet faren, fikk de vite at øya het Melita.
4Da morgenen kom, sto Jesus på bredden; men disiplene visste ikke at det var ham.
22En dag gikk han ut med disiplene i en båt og sa: «La oss krysse til den andre siden av sjøen.» Så satte de seil.
23Mens de seilte, la han seg til å sove, og en voldsom storm brøt ut over sjøen. Båten fyltes med vann, og de var i stor fare.
37Plutselig brøt en voldsom storm ut, og bølgene slo inn i båten så den ble fylt til randen.
38Han lå bakerst i båten, sovende på en pute, men de vekket ham og sa: Herre, bryr du deg ikke om at vi går til grunne?
21De tok ham imott i båten, og umiddelbart lå båten ved landstedet de var på vei til.
22Dagen etter, da folket på den andre siden av sjøen oppdaget at det ikke var noen annen båt enn den disiplene hadde steget ombord i, og at Jesus ikke hadde gått med dem, men at disiplene var dratt bort alene,
19Da de hadde rodd omtrent 25 til 30 furlonger, så de Jesus gå på vannet og nærme seg båten; og de ble redde.
53Etter å ha krysset, kom de til Genesaret og la til ved stranden.
54Da de steg ut av båten, gjenkjente de ham straks.
2Da vi så et skip som seilte til Fenisia, gikk vi ombord og satte seil.
47Da kvelden kom, var båten midt ute på havet, mens han var alene på land.
48Han så dem streve med å ro, for vinden var imot dem; og ved omtrent den fjerde nattvakt kom han til dem og gikk på vannet, og ville passere dem.
24Men båten befant seg nå midt i havet, slått opp av bølgene fordi vinden var imot.
24Se, en voldsom storm reiste seg på sjøen, såpass at båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
32Da kuttet soldatene tauene på båten og lot den falle til siden.
7De kalte på sine partnere i den andre båten for å komme og hjelpe. De kom, og begge båtene ble så fulle at de begynte å synke.
17De gikk ombord i en båt og krysset sjøen mot Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ikke med dem.
32Da de kom inn i båten, la vinden seg.
35Samme dag, da kvelden kom, sa han til dem: La oss seile over til den andre siden.