Apostlenes Gjerninger 28:19
Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
'Men da jødene talte imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.'
Men da jødene sa imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å påkalle keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg påkalle keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene talte imot det, måtte jeg anke til keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage min nasjon for.
Men da jødene motsatte seg, var jeg nødt til å anke min sak til keiseren, ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, selv om jeg ikke har noe å anklage mitt folk for.
'Men da jødene motsatte seg det, ble jeg tvunget til å appellere til keiseren. Ikke for å anklage mitt eget folk.'
Men da jødene motsatte seg det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noen anklage mot mitt folk.
But when the Jews objected, I felt compelled to appeal to Caesar—not because I had any accusation to bring against my own people.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men ikke for å anklage mitt eget folk.
men der Jøderne talede derimod, nødtes jeg til at indskyde min Sag for Keiseren, dog ikke som den, der havde Noget at anklage mit Folk for.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to cuse my nation of.
Men da jødene motsatte seg det, måtte jeg appellere til keiseren, uten å ha noe å anklage mitt eget folk for.
But when the Jews objected, I was compelled to appeal to Caesar, not that I had anything to accuse my nation of.
Men da jødene talte imot det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg har noen anklage mot mitt folk.
Men da jødene motsa det, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg anke til keiseren, men ikke fordi jeg hadde noe å klage på mot mitt eget folk.
But{G1161} when the Jews{G2453} spake against{G483} it, I was constrained{G315} to appeal{G1941} unto Caesar;{G2541} not{G3756} that{G5613} I had{G2192} aught{G5100} whereof{G2723} to accuse{G2723} my{G3450} nation.{G1484}
But{G1161} when the Jews{G2453} spake against{G483}{(G5723)} it, I was constrained{G315}{(G5681)} to appeal{G1941}{(G5670)} unto Caesar{G2541}; not{G3756} that{G5613} I had{G2192}{(G5723)} ought{G5100} to accuse{G2723} my{G3450} nation{G1484} of{G2723}{(G5658)}.
But when ye Iewes cryed cotrary I was constrayned to appeale vnto Cesar: not because I had ought to accuse my people of.
But wha ye Iewes spake ye cotrary, I was costrayned to appeale vnto ye Emperor: not as though I had ought to accuse my people of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrained to appeale vnto Cesar, not because I had ought to accuse my nation of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrayned to appeale vnto Caesar: not that I had ought to accuse my people of.
But when the Jews spake against [it], I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to accuse my nation of.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
and the Jews having spoken against `it', I was constrained to appeal unto Caesar -- not as having anything to accuse my nation of;
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews made protest against it, I had to put my cause into Caesar's hands; not because I have anything to say against my nation.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
But when the Jews objected, I was forced to appeal to Caesar– not that I had some charge to bring against my own people.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17 Etter tre dager kalte Paulus inn de fremste jødene, og da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe galt mot folket eller etter tradisjonene til våre forfedre, ble jeg likevel overlevert som fange fra Jerusalem til romerne.»
18 Etter å ha undersøkt meg, ønsket de å frigi meg, for det var ingen grunn til å dømme meg til døden.
20 Derfor har jeg kalt dere hit for å møte dere og tale med dere, for at dere skal vite at jeg er bundet med disse lenker for Israels håp.
21 De sa: «Vi har verken mottatt brev fra Judaea om deg, eller hørt noen av brødrene omtale noe galt med deg.»
22 Men vi ønsker å høre hva du tenker, for vi vet at denne sekt blir talt imot overalt.
7 Da Paul var ankommet, sto jødene som var kommet ned fra Jerusalem rundt ham og fremmet mange alvorlige anklager mot ham, anklager de ikke kunne bevise.
8 Mens han forsvaret seg, sa han: «Jeg har på ingen måte krenket jødenes lov, tempelet eller keiseren.»
9 Men Festus, som ville gjøre jødene en tjeneste, svarte Paul: «Vil du dra opp til Jerusalem og la disse sakene bli dømt for meg der?»
10 Da sa Paul: «Jeg står for keiserens domstol, hvor jeg skal dømmes. Mot jødene har jeg gjort intet galt, slik du selv vet.»
11 For om jeg er en forbryter, eller har gjort noe som fortjener døden, vil jeg ikke nekte å dø; men om det ikke finnes noe av det de anklager meg for, skal ingen kunne overlevere meg til dem. Jeg henvender meg til keiseren.
12 Da Festus hadde rådført seg med rådet, svarte han: «Har du anket til keiseren? Da skal du til keiseren.»
27 «Denne mannen ble tatt av jødene og skulle ha blitt drept av dem; men så kom jeg med en hær og reddet ham, da jeg forsto at han var romersk.»
28 «Da jeg ville vite grunnlaget for anklagene mot ham, førte jeg ham fram for deres råd.»
29 «Jeg erfarte at han ble anklaget for spørsmål knyttet til deres lov, men det var ikke lagt til ham noe som medførte dødsstraff eller fengsel.»
30 «Da jeg ble fortalt at jødene hadde lagt en bakholdsplan mot ham, sendte jeg straks til deg og befalte også hans anklagere å forklare hva de hadde mot ham. Farvel.»
15 om ham, da jeg var i Jerusalem, orienterte de øverste prestene og de eldste jødene meg, og ønsket at han skulle stilles for retten.»
16 Jeg svarte: «Det er ikke romernes sedvane å overlevere en mann til døden før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot den forbrytelsen han er anklaget for.»
17 Derfor, da de kom hit, satte jeg meg uten opphold på domstolen den neste dagen og beordret at mannen skulle bringes fram.
18 Men da anklagerne stilte seg fram, fremla de ingen anklager for de ting jeg hadde antatt.
19 Disse burde ha vært her før deg og fremsatt anmerkninger, dersom de hadde noe imot meg.
20 Eller la dem selv si, dersom de under mitt oppmøte for rådet har funnet at jeg gjorde noe galt.
21 Bortsett fra denne ene uttalelsen, som jeg ropte mens jeg stod blant dem: 'Når det gjelder oppstandelsen av de døde, blir jeg i dag stilt til ansvar av dere.'
24 Festus sa: «Konge Agrippa, og alle som er til stede, dere ser denne mannen, om hvem alle jødene, både i Jerusalem og her, har klaget til meg og ropt at han ikke lenger skal leve.»
25 Men da jeg fant at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden, og at han selv hadde anket til Augustus, bestemte jeg meg for å sende ham videre.
26 Om ham har jeg intet fast å skrive til min herre. Derfor har jeg ført ham fram for dere, og spesielt for deg, konge Agrippa, slik at jeg, etter nærmere undersøkelse, skal ha noe å notere.
27 For det synes meg urimelig å overlevere en fange uten å samtidig angi de forbrytelsene som er lagt ham til ansvar.
31 Og da de trakk seg tilbake, snakket de imellom seg og sa: «Denne mannen gjør ingenting som fortjener død eller lenker.»
32 Da sa Agrippa til Festus: «Denne mannen kunne vært satt fri, om han ikke appellerte til keiseren.»
13 De kan heller ikke bevise de forholdene de nå anklager meg for.
14 Men dette bekjenner jeg for deg: Etter den praksis de kaller kjetteri, tilber jeg min fars Gud og tror på alt som er skrevet i loven og profetene.
2 Jeg anser meg heldig, kong Agrippa, for i dag skal jeg gi min egen forklaring foran deg om alle de ting jeg blir anklaget for av jødene.
3 Særlig fordi jeg vet at du har inngående kjennskap til alle bruk og spørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å lytte tålmodig til meg.
4 Mitt liv fra ung alder, slik det først var blant mitt eget folk i Jerusalem, kjenner alle jødene.
21 Av disse årsakene grep jødene meg i templet og forsøkte å drepe meg.
20 Og ettersom jeg tvilte på denne typen spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra til Jerusalem og la disse sakene bli dømt der.
21 Men da Paul hadde anket for å få saken behandlet for Augustus, beordret jeg at han skulle holdes tilbake inntil jeg kunne sende ham til keiseren.
1 Mine brødre og fedre, hør mitt forsvar som jeg nå fremlegger for dere.
6 Og nå står jeg her og blir dømt for det håpet som er forankret i Guds løfte til våre fedre.
7 Mot dette løftet håper våre tolv stammer – som dag og natt tjeneste for Gud – at det skal innfris. Av denne grunn, kong Agrippa, blir jeg anklaget av jødene.
30 Neste dag, fordi han ønsket å få klarhet i hvorfor jødene anklaget ham, løste han ham fra lenkene, befalte at overprestene og hele rådet skulle møte, og førte Paulus ned for å stille ham for dem.
19 Jeg svarte: Herre, de vet at jeg la dem i fengsel og slo dem i hver synagoge, de som trodde på deg.
5 La derfor de av dere som er i stand, følge med meg og anklage denne mannen, dersom det finnes noen ondskap i ham.
40 For vi risikerer å måtte forklare oss for dagens opptøyer, siden det ikke finnes noen grunn til at vi skal kunne redegjøre for denne forsamlingen.
39 Men Paulus sa: «Jeg er en mann, en jøde fra Tarsus – en by i Kilikia, en borger av ingen ringe by; og jeg ber deg, la meg tale til folket.»
8 Han befalte hans anklagere å komme til deg, slik at du selv kan få kjennskap til alle disse forholdene som vi anklager ham for.
9 Jødene samtykket også og sa at dette var slik.
10 Da guvernøren kalte meg til tale, svarte Paulus: 'Ettersom jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, svarer jeg derfor med glede for min egen skyld:
14 sa han til dem: 'Dere har ført denne mannen hit som en som forvrenge folket. Men se, etter å ha undersøkt ham foran dere, finner jeg ingen skyld i ham med hensyn til de anklagene dere reiser mot ham.'
19 For dette, o konge Agrippa, var jeg ikke ulydig mot den himmelske åpenbaringen.
9 Jeg tenkte virkelig for meg selv at jeg burde gjøre mange ting i strid med navnet til Jesus fra Nasaret.