Apostlenes Gjerninger 21:39
Men Paulus sa: «Jeg er en mann, en jøde fra Tarsus – en by i Kilikia, en borger av ingen ringe by; og jeg ber deg, la meg tale til folket.»
Men Paulus sa: «Jeg er en mann, en jøde fra Tarsus – en by i Kilikia, en borger av ingen ringe by; og jeg ber deg, la meg tale til folket.»
Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsos, en by i Kilikia, en borger av en betydelig by. Jeg ber deg: La meg få tale til folket.
Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg: La meg få tale til folket.
Paulus svarte: «Jeg er jøde, fra Tarsos i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.»
Men Paulus sa: 'Jeg er en jøde fra Tarsus, en by i Kilikia, en borger av en ikke ubetydelig by; og jeg ber deg, la meg få tale til folket.'
Paulus svarte: "Jeg er jøde, fra Tarsus, i Kilikia, en kjent by; jeg ber deg, la meg tale til folket."
Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus, en by i Kilikia, en borger av en stor by; og jeg ber deg, la meg tale til folket.
Men Paulus sa: «Jeg er jøde fra Tarsus, en borger av en ikke ukjent by i Kilikia. Jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.»
Men Paulus sa, Jeg er en jøde fra Tarsus, borger av en betydelig by i Kilikia; og jeg ber deg, tillat meg å tale til folket.
Paulus svarte: "Jeg er en jøde fra Tarsos i Kilikia, en borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg, la meg tale til folket."
Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus, en by i Kilikia, en borger av ingen ringe by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket.
Men Paulus svarte: «Jeg er jøde fra Tarsus, en kjent by i Kilikia. Jeg ber deg, tillat meg å tale til folket.»
Men Paulus svarte: «Jeg er jøde fra Tarsus, en kjent by i Kilikia. Jeg ber deg, tillat meg å tale til folket.»
Paulus sa: «Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket.»
Paul answered, 'I am a Jew, from Tarsus in Cilicia, a citizen of no ordinary city. Please let me speak to the people.'
Paulus svarte: «Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en anerkjent by. Jeg ber deg, la meg få snakke til folket.»
Men Paulus sagde: Jeg er en jødisk Mand fra Tarsus, en Borger af en ikke ubekjendt Stad i Cilicia. Men jeg beder dig, tilsted mig at tale til Folket.
But Paul said, I am a man which am a Jew of Tarsus, a city in Cilicia, a citizen of no mean city: and, I beseech thee, suffer me to speak unto the people.
Paulus svarte: 'Jeg er en jøde fra Tarsus, en borger av ingen uliten by i Kilikia. Jeg ber deg, la meg få lov til å tale til folket.'
But Paul said, I am a Jew from Tarsus, a city in Cilicia, a citizen of no insignificant city: and, I implore you, allow me to speak to the people.
Men Paulus svarte: "Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, en borger i en betydningsfull by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket."
Men Paulus sa: 'Jeg er jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by, og jeg ber deg, la meg tale til folket.'
Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, en borger av ingen ubetydelig by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket.
Men Paulus sa: 'Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, en borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg om å la meg tale til folket.'
But{G1161} Paul{G3972} said,{G2036} I{G1473} am{G1510} a {G444} {G3303} Jew,{G2453} of Tarsus{G5018} in Cilicia,{G2791} a citizen{G4177} of{G767} no{G3756} mean{G767} city:{G4172} and{G1161} I beseech{G1189} thee,{G4675} give{G2010} me{G3427} leave to speak{G2980} unto{G4314} the people.{G2992}
But{G1161} Paul{G3972} said{G2036}{(G5627)}, I{G1473} am{G1510}{(G5748)}{G3303} a man{G444} which am a Jew{G2453} of Tarsus{G5018}, a city in Cilicia{G2791}, a citizen{G4177} of no{G3756} mean{G767} city{G4172}: and{G1161}, I beseech{G1189}{(G5736)} thee{G4675}, suffer{G2010}{(G5657)} me{G3427} to speak{G2980}{(G5658)} unto{G4314} the people{G2992}.
But Paul sayde: I am a ma which am a Iewe of Tharsus a cite in Cicill a Citesyn of no vyle cite I beseche ye soffre me to speake vnto ye people.
Paull sayde: I am a man which am a Iewe off Tharsis, a citesyn of a famous cite in Celicia: I beseke the, suffre me to speake vnto the people.
Then Paul sayde, Doubtlesse, I am a man which am a Iewe, and citizen of Tarsus, a famous citie of Cilicia, and I beseech thee, suffer mee to speake vnto the people.
But Paul saide: I am a man which am a Iewe, of Tarsus, a citie in Cilicia, a citezin of no vyle citie, and I beseche the suffer me to speake vnto the people.
But Paul said, I am a man [which am] a Jew of Tarsus, [a city] in Cilicia, a citizen of no mean city: and, I beseech thee, suffer me to speak unto the people.
But Paul said, "I am a Jew, from Tarsus in Cilicia, a citizen of no insignificant city. I beg you, allow me to speak to the people."
And Paul said, `I, indeed, am a man, a Jew, of Tarsus of Cilicia, of no mean city a citizen; and I beseech thee, suffer me to speak unto the people.'
But Paul said, I am a Jew, of Tarsus in Cilicia, a citizen of no mean city: and I beseech thee, give me leave to speak unto the people.
But Paul said, I am a Jew, of Tarsus in Cilicia, a citizen of no mean city: and I beseech thee, give me leave to speak unto the people.
But Paul said, I am a Jew of Tarsus in Cilicia, which is not an unimportant town: I make a request to you to let me say a word to the people.
But Paul said, "I am a Jew, from Tarsus in Cilicia, a citizen of no insignificant city. I beg you, allow me to speak to the people."
Paul answered,“I am a Jew from Tarsus in Cilicia, a citizen of an important city. Please allow me to speak to the people.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
40 Da han fikk lov, stilte Paulus seg på trappen og vinket til folkemengden. Og da det ble stille, talte han til dem på hebraisk og sa:
1 Mine brødre og fedre, hør mitt forsvar som jeg nå fremlegger for dere.
2 Da de hørte at han talte med dem på hebraisk, ble de enda mer stille; og han sa:
3 Jeg er virkelig en mann som er jøde, født i Tarsus, en by i Kilikia, men oppdratt i denne byen ved føttene til Gamaliel, undervist etter de fullkomne tradisjoner av fedrenes lov, og jeg var iverig etter Gud, slik dere alle er i dag.
36 For folkemengden fulgte etter og ropte: «Bli kvitt ham!»
37 Da Paulus skulle føres inn i slottet, spurte han hovedvaktsjefen: «Kan jeg få tale med deg?» Denne spurte: «Kan du tale gresk?»
38 Er du ikke den egypteren som for noen dager siden forårsaket opprør og førte ut i ørkenen fire tusen mordere?
17 Etter tre dager kalte Paulus inn de fremste jødene, og da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe galt mot folket eller etter tradisjonene til våre forfedre, ble jeg likevel overlevert som fange fra Jerusalem til romerne.»
18 Etter å ha undersøkt meg, ønsket de å frigi meg, for det var ingen grunn til å dømme meg til døden.
19 Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
25 Da de bundet ham med stropper, sa Paulus til sentinellen som sto nær: Er det lov for dere å piske en mann som er romer og ikke er dømt?
26 Da sentinellen hørte dette, gikk han bort og fortalte til hovedkapteinen: Vær varsom med hva du gjør, for denne mannen er romer.
27 Hovedkapteinen gikk da bort og spurte: Fortell meg, er du romer? Han svarte: Ja.
28 Hovedkapteinen sa: Jeg har kjøpt min frihet for en stor sum penger. Paulus svarte: Men jeg er født fri.
1 Så sa Agrippa til Paulus: «Du får lov til å tale for deg selv.» Paulus løftet da hånden sin og svarte for seg selv:
2 Jeg anser meg heldig, kong Agrippa, for i dag skal jeg gi min egen forklaring foran deg om alle de ting jeg blir anklaget for av jødene.
3 Særlig fordi jeg vet at du har inngående kjennskap til alle bruk og spørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å lytte tålmodig til meg.
4 Mitt liv fra ung alder, slik det først var blant mitt eget folk i Jerusalem, kjenner alle jødene.
6 Men da Paulus la merke til at den ene gruppen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er fariseer, en fariseerens sønn; jeg blir nå stilt til ansvar for håpet og oppstandelsen til de døde.»
8 Mens han forsvaret seg, sa han: «Jeg har på ingen måte krenket jødenes lov, tempelet eller keiseren.»
9 Men Festus, som ville gjøre jødene en tjeneste, svarte Paul: «Vil du dra opp til Jerusalem og la disse sakene bli dømt for meg der?»
10 Da sa Paul: «Jeg står for keiserens domstol, hvor jeg skal dømmes. Mot jødene har jeg gjort intet galt, slik du selv vet.»
11 For om jeg er en forbryter, eller har gjort noe som fortjener døden, vil jeg ikke nekte å dø; men om det ikke finnes noe av det de anklager meg for, skal ingen kunne overlevere meg til dem. Jeg henvender meg til keiseren.
10 Da guvernøren kalte meg til tale, svarte Paulus: 'Ettersom jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, svarer jeg derfor med glede for min egen skyld:
16 Da reiste Paulus seg og kalte med et håndtegn: «Israels menn og dere som frykter Gud, lytt nå.»
4 Men for ikke å være til ytterligere bryderi for deg, ber jeg deg om at du, i din nåde, vil høre oss noen ord.
20 Eller la dem selv si, dersom de under mitt oppmøte for rådet har funnet at jeg gjorde noe galt.
21 Bortsett fra denne ene uttalelsen, som jeg ropte mens jeg stod blant dem: 'Når det gjelder oppstandelsen av de døde, blir jeg i dag stilt til ansvar av dere.'
34 Da guvernøren hadde lest brevet, spurte han fra hvilken provins han var. Og da han forsto at han var fra Cilicia,
15 om ham, da jeg var i Jerusalem, orienterte de øverste prestene og de eldste jødene meg, og ønsket at han skulle stilles for retten.»
21 Av disse årsakene grep jødene meg i templet og forsøkte å drepe meg.
29 Og Paulus sa: «Jam råde Gud, om ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, nesten – og fullstendig – skulle bli slik som jeg, bortsett fra disse lenkene.»
13 Da svarte Paulus: «Hva betyr det at dere gråter og knuser mitt hjerte? Jeg er beredt ikke bare på å bli bundet, men også å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn.»
18 Han tok ham med til overhovedskapteinen og sa: «Fangen Paulus kalte på meg og ba meg føre denne unge mannen til deg, for han har noe å si.»
19 Overhovedskapteinen tok ham i hånden, trakk ham til side privat og spurte: «Hva er det du har å fortelle meg?»
28 De ropte: «Israels folk, hjelp! Dette er mannen som underviser alle mennesker, overalt, mot folket, loven og dette sted, og som også har ført grekere inn i tempelet og forurenset dette hellige sted.»
21 Han sa til meg: Dra bort, for jeg skal sende deg langt bort til hedningene.
22 Ordlyden hans fikk dem til å lytte, men så ropte de høyt: Bort med en slik mann fra jorden, for han er ikke verdig til å leve.
27 «Denne mannen ble tatt av jødene og skulle ha blitt drept av dem; men så kom jeg med en hær og reddet ham, da jeg forsto at han var romersk.»
1 Og Paulus, som nøye betraktet rådet, sa: «Menn og brødre, jeg har levd med full god samvittighet for Gud helt til denne dag.»
9 Så oppsto det et stort opprør, og de skriftlærde som stod på fariseernes side reiste seg og hevdet: «Vi finner ingen skyld hos denne mannen; men om en ånd eller en engel har talt til ham, bør vi ikke kjempe mot Gud.»
30 Da Paulus forsøkte å komme inn mot folket, tillot ikke disiplene det.
20 Og ettersom jeg tvilte på denne typen spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra til Jerusalem og la disse sakene bli dømt der.
21 Men da Paul hadde anket for å få saken behandlet for Augustus, beordret jeg at han skulle holdes tilbake inntil jeg kunne sende ham til keiseren.
11 Og natten etter, sto Herren ved ham og sa: «Vær modig, Paulus; for slik du vitnet om meg i Jerusalem, skal du også vitne om meg i Roma.»
10 For jeg er med deg, og ingen skal påføre deg skade, for jeg har mange mennesker her i byen.
30 «Da jeg ble fortalt at jødene hadde lagt en bakholdsplan mot ham, sendte jeg straks til deg og befalte også hans anklagere å forklare hva de hadde mot ham. Farvel.»
22 Er de hebreere? Så er jeg det. Er de israelitter? Så er jeg det. Er de Abrahams ætt? Så er jeg det.
19 Jeg svarte: Herre, de vet at jeg la dem i fengsel og slo dem i hver synagoge, de som trodde på deg.
2 Da han ble påkalt, begynte Tertullus å anklage ham og sa: 'Ser du at vi under ditt styre nyter stor ro, og at særdeles verdige gjerninger blir utført for denne nasjonen ved din forsyn?'