5 Mosebok 26:7
Da vi ropte til Herren, vår fedres Gud, hørte han vår røst og så på vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da vi ropte til Herren, vår fedres Gud, hørte han vår røst og så på vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst og så vår nød, vår møye og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst, og han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, vår fedres Gud, og Herren hørte vår bønn. Han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt strev og vår undertrykkelse.
Og da vi ropte til Herren, våre fedres Gud, hørte Herren vår stemme, og så vår nød, vårt arbeid og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår stemme og så vår nød, vår slit og vår trengsel.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår stemme. Han så vår nød, slit og undertrykkelse.
Og vi ropte til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
Og vi ropte til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
Vi ropte da til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst, så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Then we cried out to the LORD, the God of our ancestors, and the LORD heard our voice. He saw our suffering, our toil, and our oppression.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst, så vår lidelse, vår nød og vår undertrykkelse.
Da skrege vi til Herren, vore Fædres Gud, og Herren hørte vor Røst, og saae vor Trængsel og vor Møie og vor Nød.
And when we cried unto the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labour, and our oppression:
Men da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst, og han så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
And when we cried to the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labor, and our oppression:
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst. Han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Og vi ropte til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst, så vår nød, vår slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
and we cried{H6817} unto Jehovah,{H3068} the God{H430} of our fathers,{H1} and Jehovah{H3068} heard{H8085} our voice,{H6963} and saw{H7200} our affliction,{H6040} and our toil,{H5999} and our oppression;{H3906}
And when we cried{H6817}{(H8799)} unto the LORD{H3068} God{H430} of our fathers{H1}, the LORD{H3068} heard{H8085}{(H8799)} our voice{H6963}, and looked{H7200}{(H8799)} on our affliction{H6040}, and our labour{H5999}, and our oppression{H3906}:
And we cried vnto the Lorde God of oure fathers, and the Lorde herde oure voyce and loked on oure aduersyte, laboure and oppressyon.
Then cried we vnto ye LORDE, the God of oure fathers. And the LORDE herde oure cryenge, and loked on oure aduersite, laboure, and oppressio,
But when we cried vnto the Lord God of our fathers, the Lord heard our voyce, & looked on our aduersitie, and on our labour, and on our oppression.
And when we cryed vnto the Lorde God of our fathers, the Lorde hearde our voyce, and loked on our aduersitie, labour, and oppression.
And when we cried unto the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labour, and our oppression:
and we cried to Yahweh, the God of our fathers, and Yahweh heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
and we cry unto Jehovah, God of our fathers, and Jehovah heareth our voice, and seeth our affliction, and our labour, and our oppression;
and we cried unto Jehovah, the God of our fathers, and Jehovah heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
and we cried unto Jehovah, the God of our fathers, and Jehovah heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
And our cry went up to the Lord, the God of our fathers, and the Lord's ear was open to the voice of our cry, and his eyes took note of our grief and the crushing weight of our work:
and we cried to Yahweh, the God of our fathers, and Yahweh heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
So we cried out to the LORD, the God of our ancestors, and he heard us and saw our humiliation, toil, and oppression.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5 Du skal tale og si foran Herren, din Gud: 'Min far var en sørasiat, som nær ved å gå til grunne, og han dro ned til Egypt, der han slo seg ned med noen få menn og ble til et folk – et stort, mektig og tallrikt folk:'
6 Men egypterne behandlet oss ondskapsfullt, undertrykte oss og påla oss et strengt trelldom.
15 Hvordan våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde der lenge; og egypterne plaget oss og våre fedre.
16 Da vi ropte til Herren, hørte han vår røst og sendte en engel som førte oss ut av Egypt. Se, nå er vi i Kadesh, en by på ytterkanten av din grense.
9 Du så fedrenes lidelser i Egypt og hørte deres rop ved Rødehavet.
8 Herren førte oss ut av Egypt med en mektig hånd, med en utstrakt arm, med stor frykt og med tegn og under.
7 Herren sa: 'Jeg har sett lidelsene til mitt folk i Egypt og hørt deres klager på grunn av deres overmenn, for jeg kjenner deres sorg.'
17 For Herren, vår Gud, det er han som førte oss og våre fedre ut av Egypt, fra slaveriets hus, og som utførte de store tegn mirakuløst foran oss og bevart oss på alle veier vi gikk, blant alle folkene vi møtte.
44 Likevel merket han deres nød da han hørte deres rop:
23 Med tidens gang skjedde det at Egypts konge døde, og Israels barn støttek opprørt over slaveriets undertrykkelse. De ropte, og deres rop steg opp til Gud på grunn av slaveriet.
24 Gud hørte deres stønn og husket sin pakt med Abraham, med Isak og med Jakob.
9 Se, ropet fra Israels barn har nå nådd meg, og jeg har sett hvordan egypterne undertrykker dem.
6 Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem fra all trengsel.
8 Da Jakob kom til Egypt, og deres fedre ropte til Herren, sendte han Moses og Aron som førte deres fedre ut av Egypt og lot dem bo på dette stedet.
11 Så kom det hungersnød over hele landet Egypt og Kanaan, og store nødheter rammet folket; våre fedre fant ingen næring.
13 Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem fra deres trengsler.
24 Hvorfor skjuler du ansiktet ditt og glemmer vår nød og våre lidelser?
13 Som det står skrevet i Moses’ lov, har alt dette ondt rammet oss; likevel vendte vi oss ikke til Herren, vår Gud, i bønn for å vende om fra våre synder og fatte din sannhet.
14 Derfor har Herren sett til det onde og latt det ramme oss, for Herren, vår Gud, er rettferdig i alle sine handlinger, siden vi ikke adlød hans røst.
15 Og nå, Herre, vår Gud, som med sterk hånd førte ditt folk ut av landet Egypt og gjorde deg berømt slik det er til i dag, har vi syndet; vi har handlet ondt.
6 Israel ble svært fattig på grunn av midjanittene, og Israels barn ropte til Herren.
7 Og det skjedde da Israels barn ropte til Herren på grunn av midjanittene,
23 Om du undertrykker dem på noen måte, og de roper til meg, vil jeg sannelig høre deres rop.
1 I min nød ropte jeg til Herren, og han hørte meg.
7 Da de ropte til Herren, satte han mørke mellom dere og egypterne, og førte havet over dem slik at de ble dekket. Dere har sett hva jeg gjorde i Egypt, og dere tilbrakte en lang tid i ørkenen.
21 Da skal du si til din sønn: «Vi var faraos slaver i Egypt, og HERREN førte oss ut av Egypt med en mektig hånd:
22 HERREN viste tegn og under, store og mektige, i Egypt, mot farao og alt hans hus, rett for våre øyne;
36 Se, vi er i dag dine tjenere, og for det landet du ga våre fedre for å nyte dets frukter og godhet, er vi tjenere der.
37 Og dette landet gir stor inntekt til de konger du har satt over oss på grunn av våre synder; de har også makt over våre kropper og vår husstand etter eget forgodtbefinnende, og vi er i stor nød.
8 Slaver har hersket over oss; ingen har frelst oss fra deres hånd.
7 Våre fedre forsto ikke dine underverk i Egypt, de husket ikke mengden av din miskunn, men de freste ham ved havet, til og med ved Rødehavet.
10 Da farao nærmet seg, løftet Israels barn øynene, og se, egypterne marsjerte etter dem; og de ble svært redde, og de ropte til Herren.
9 Moses talte således til israelittene, men de hørte ikke etter ham på grunn av sin nedstemte ånd og harde undertrykkelse.
5 Jeg har hørt Israelittenes sukk, dem egypterne holder i slaveri, og jeg har erindret min pakt.
39 Men våre fedre nektet å adlyde ham; de kastet ham ut og vendte med sine hjerter tilbake mot Egypt.
17 Israels folks Gud valgte våre fedre og opphøyde dem da de var fremmede i Egypt, og med en mektig arm førte han dem ut derfra.
21 og de sa til dem: Må Herren se på dere og dømme, for dere har gjort oss til et avskyelig syn i Faraos øyne og i hans tjenestemenns øyne, slik at de nå er beredt til å ta sverdet for å drepe oss.
5 Våre nakker er under forfølgelse; vi sliter uten å få hvile.
7 i min nød ropte jeg til Herren og henvendte meg til min Gud; han hørte min røst fra sitt tempel, og min bønn nådde hans ører.
6 Den fattige ropte, og Herren hørte ham, og frelste ham fra all hans nød.
8 Og Israels barn sa til Samuel: «Ikke slutt å rope til Herren, vår Gud, for oss, så han kan frelse oss fra filisternes hånd.»
10 Da ropte de til Herren og sa: «Vi har syndet, for vi har forlatt Herren og tjent Baalim og Ashtaroth; men nå, frels oss fra fiendens hender, så vil vi tjene deg.»
1 Vi har hørt med våre ører, O Gud, at våre fedre fortalte oss om de gjerninger du utførte i deres dager, i de gamle tider.
28 Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av sine trengsler.
12 «Herre, vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen makt mot denne enorme hærskaren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre; våre øyne er kun vendt mot deg.»