2 Mosebok 33:4
Da folket hørte disse vonde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine prydgjenstander.
Da folket hørte disse vonde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine prydgjenstander.
Da folket hørte disse tunge ordene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte dette harde budskapet, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte dette alvorlige budskapet, begynte de å sørge, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte disse onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte de onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte denne onde beskjeden, sørget de, og ingen av dem tok på seg sine smykker.
Da folket hørte dette harde ordet, ble de sorgfulle, og ingen kledde seg i sine smykker.
Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse strenge ordene, sørget de, og ingen bar sine smykker.
When the people heard this bad news, they mourned, and no one put on any ornaments.
Da folket hørte disse strenge ordene, ble de sørgmodige, og ingen bar sine smykker.
Der Folket hørte denne onde Tale, da sørgede de, og Ingen satte sin Prydelse paa sig.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Og da folket hørte disse onde nyhetene, sørget de, og ingen bar sine smykker.
And when the people heard these bad tidings, they mourned: and no man did put on his ornaments.
Da folket hørte denne dårlige nyheten, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte disse triste nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte denne dårlige nyheten, ble de fulle av sorg, og ingen tok på seg smykker.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
And when the people heard this euell tydinges, they sorowed: ad no ma dyd put on his bestrayment.
Whan the people herde this euell tydinges, they sorowed, and no man put on his best rayment.
And when the people heard this euill tydings, they sorowed, and no man put on his best rayment.
And when the people hearde this euil tidinges, they sorowed: and no man dyd put on his best rayment.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
When the people heard this evil news, they mourned: and no one put on his jewelry.
And the people hear this sad thing, and mourn; and none put his ornaments on him.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Hearing this bad news the people were full of grief, and no one put on his ornaments.
When the people heard this evil news, they mourned: and no one put on his jewelry.
When the people heard this troubling word they mourned; no one put on his ornaments.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5For Herren hadde sagt til Moses: «Si til Israels barn: Dere er et sta folk. Jeg vil komme midt inn blant dere på et øyeblikk og fortære dere; derfor, ta nå av dere prydgjenstandene, så jeg kan bestemme hva jeg skal gjøre med dere.»
6Og Israels barn tok av seg prydgjenstandene ved Horeb-fjellet.
1Da folket så at Moses nølte med å komme ned fra fjellet, samlet de seg hos Aaron og sa til ham: «Stå opp og lag oss guder som skal gå foran oss! For Moses, den mannen som førte oss ut av Egypt, vet vi ikke hva som er blitt med ham.»
2Aaron svarte dem: «Ta av dere gulløredobbene fra ørene til deres hustruer, sønner og døtre, og før dem hit til meg.»
3Så tok alt folket av seg gulløredobbene som prydet deres ører og førte dem til Aaron.
39Og Moses fortalte disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget stort.
25Da Moses så at folket var blitt utsatt for skam (for Aaron hadde avkledd dem slik at de ble til skue for sine fiender),
18På den dagen vil Herren fjerne den tindrende prakt av de tinklende smykkene ved føttene deres, deres hodeplagg og deres runde ornamenter som ligner månen.
19Lenkene, armbåndene og skjerfene vil bli tatt bort.
20Bonnetter, ornamenter for beina, pannebånd, tavler og øredobber vil forsvinne.
21Ringene og nesesmykkene vil bli fjernet.
2Tal nå til folket, og la hver mann låne fra sin nabo, og hver kvinne fra sin nabo, sølv- og gullsmykker.
50«Derfor har vi brakt et offer til HERREN, alt hver enkelt har ervervet, med gullsmykker, lenker, armbånd, ringer, øreringer og skulderbrett – for å gjøre soning for våre sjeler for HERREN.»
51Moses og Eleazar presten tok imot alt gullet, alle de utskårne smykkene.
26De skal også rive klærne dine av deg og ta bort dine skjønne prydelser.
34Folket tok med seg deigen før den hadde hevet, og bindet deigen sammen i kjeppene på skuldrene sine.
35Israels barn gjorde som Moses hadde befalt, og de fikk låne sølvsmykker, gullsmykker og klær av egypterne.
33Da Moses hadde talt til dem, dekket han ansiktet sitt med et slør.
34Men når Moses gikk inn for å tale med HERREN, tok han sløret av seg helt til han kom ut. Da han kom ut, fortalte han Israels barn alt som han var blitt befalt.
35Israels barn fikk se Moses’ ansikt, og de oppdaget at det skinte; derfor dekket Moses igjen ansiktet sitt med slør, helt til han gikk inn for å tale med HERREN.
3Ingen skal følge med deg, og ingen skal være å se på i hele fjellet; verken flokker eller husdyr skal beite foran fjellet.
6Moses sa til Aron og til Eleazar og Ithamar, sine sønner: «Ikke blottlegg hodene deres og riv ikke i klærne, for da vil dere dø og vrede komme over hele folket. La derimot deres brødre, hele Israels hus, sørge over den brennende ild Herren har tent.»
7Herren sa til Moses: «Gå ned, for folket du førte opp fra Egypt har fordervet seg.»
8De har raskt vendt seg bort fra den veien jeg befalte dem; de har laget en utsmelt kalv, tilbedt den, ofret til den og sagt: «Dette er deres guder, Israel, som førte dere ut av Egypt.»
9Herren sa til Moses: «Jeg har sett dette folket, og se, det er et sta og opprørsk folk.»
10Da hørte Moses folket gråte i sine familier, hver mann ved inngangen til sitt telt, og Herrens vrede ble svært oppvåket; Moses ble også misfornøyd.
24Og det skal skje at i stedet for søt duft blir det en stank; istedenfor et prydende belte blir det et revn; istedenfor velstelte hår hersker skallethet; istedenfor en vakker brystdrakt iføres sekkduk; og skjønnhet forvandles til brennende smerte.
18Alle folket så tordenen, lynenes blink, trompetlyden og at fjellet røykt; da de så dette, trakk de seg tilbake og stod på avstand.
18De vil også ta på seg sekkeklær, og angst vil overvelde dem; skam skal ligge over alle ansikter, og alle hoder vil være skallede.
28Moses tok klærne av Aaron og la dem over Eleazar, hans sønn; og Aaron døde der på fjellets topp. Moses og Eleazar kom deretter ned.
29Da hele forsamlingen så at Aaron var død, sørget de over ham i tretti dager, – hele Israels hus.
7Han satte dem på skuldrene til efodet, for at de skulle tjene som minnersteiner for Israels barn, slik Herren befalte Moses.
16Herren sa til Moses: Se, du skal hvile sammen med dine fedre, og dette folket vil reise seg og falle til avgudsdyrkelse for de fremmedes guder der de skal bosette seg; de vil forlate meg og bryte den pakt jeg har inngått med dem.
17Da vil min vrede blusse opp mot dem den dagen, og jeg vil forlate dem, gjemme mitt ansikt for dem, og de skal bli oppslukt, og mange ulykker og trengsler vil ramme dem; slik at de vil si: 'Er ikke disse ulykker kommet over oss fordi vår Gud ikke er med oss?'
9Moses talte således til israelittene, men de hørte ikke etter ham på grunn av sin nedstemte ånd og harde undertrykkelse.
31Moses vendte tilbake til Herren og sa: «Se, dette folket har begått en stor synd ved å lage gullguder.»
1Nå, på den tjugofjerde dagen i denne måneden, samlet Israels barn seg med faste, iført sekkeklær og med jord over seg.
12HERREN sa til meg: 'Stå opp og kom raskt ned herfra; for folket du førte ut av Egypt, har fordervet seg. De har straks vendt seg bort fra den veien jeg befalt dem, og de har laget seg et smeltet bilde.'
14Moses steg ned fra fjellet til folket, helliggjorde dem, og de vasket klærne sine.
24Israels døtre, sørg over Saul, som kledde dere i skarlagen og andre frydigheter, og som smykket kledningene deres med gull.
12Og den dagen påkalte Herren, hærens Gud, til gråt, sorg, barbering og til å ikle seg sekkeklær.
3Til et land som flyter over av melk og honning. Jeg vil ikke gå midt inn blant dere, for dere er et sta folk, og jeg risikerer å fortære dere underveis.
4Og Herren sa til Moses: 'Ta alle folkehoder og heng dem opp for Herren, vendt mot solen, slik at den strenge vrede fra Herren kan bli vekslet bort fra Israel.'
22Både menn og kvinner kom, alle som var villige i sitt hjerte, og bar med seg armbånd, øreringer, ringer og smykker i gull; enhver som kunne, brakte et gulloffer til Herren.
11Hele Israel skal høre dette, og alle skal frykte, slik at dere ikke lenger begår slike onde handlinger blant dere.
20Hele Israels menighet trakk seg bort fra Moses’ nærvær.
35Og Herren straffet folket for at de hadde laget den kalv som Aaron hadde formet.
8Derfor skal dere iføre dere sekkeklær, sørge og hulke, for HERRENs vrede har ikke snudd seg bort fra oss.