Johannes 6:20
Men han sa til dem: «Det er meg. Vær ikke redde!»
Men han sa til dem: «Det er meg. Vær ikke redde!»
Men han sa til dem: Det er meg; vær ikke redde.
Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde!
Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde.
Men han sa til dem: "Jeg er; vær ikke redde."
Men han sa til dem: "Det er meg; vær ikke redde."
Men han sa til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
Men han sa til dem: Det er meg; ikke vær redd!
Men han sier til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
Men han sa til dem: "Det er jeg, vær ikke redde!"
Men han sa til dem: Det er meg, vær ikke redde.
Han sa til dem: «Det er meg; frykt ikke.»
Men han sa til dem: «Det er meg. Vær ikke redde!»
Men han sa til dem: 'Vær ikke redde, det er meg.'
But Jesus said to them, 'It is I; do not be afraid.'
Men han sa til dem: "Det er jeg; vær ikke redde."
Men han sagde til dem: Det er mig; frygter ikke!
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
Men han sa til dem: «Det er meg, vær ikke redde.»
But he said to them, It is I; be not afraid.
Men han sa til dem: «Det er jeg. Vær ikke redde.»
Men han sa til dem: «Det er meg, frykt ikke!»
Men han sa til dem: Det er meg, vær ikke redde.
Men han sa til dem: Det er jeg, vær ikke redde.
And he sayde vnto them: It is I be not a frayde.
But he sayde vnto them: It is I, be not afrayed.
But he said vnto them, It is I: be not afraid.
But he sayth vnto them: It is I, be not afrayde.
But he saith unto them, ‹It is I; be not afraid.›
But he said to them, "I AM. Don't be afraid."
and he saith to them, `I am `he', be not afraid;'
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
But he said to them, It is I, have no fear.
But he said to them, "It is I. Don't be afraid."
But he said to them,“It is I. Do not be afraid.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
47Da det var blitt kveld, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land.
48Han så at de slet i sin rotakt på grunn av motvinden. Ved den fjerde nattevakt kom han gående mot dem på sjøen, og han var i ferd med å gå forbi dem.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek ut.
50For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
51Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
24Men båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet av bølgene, for vinden var imot.
25Og i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, vandrende på sjøen.
26Da disiplene så ham komme gående på sjøen, ble de redde og sa: «Det er et gjenferd!» Og de skrek av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot; det er meg. Frykt ikke.»
28Peter svarte ham og sa: «Herre, hvis det er deg, så befal meg å komme til deg på vannet.»
29Han sa: «Kom!» Og Peter gikk ut av båten, vandret på vannet og kom mot Jesus.
30Men da han så den sterke vinden, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han: «Herre, redd meg!»
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep ham og sa: «Du lite troende! Hvorfor tvilte du?»
32Og da de hadde steget opp i båten, la vinden seg.
33De som var i båten, kom da og tilba ham og sa: «Sannelig, du er Guds Sønn!»
16Da kvelden kom, gikk disiplene ned til sjøen.
17De gikk ombord i en båt og satte over sjøen mot Kapernaum, og det var allerede mørkt, og Jesus var ikke kommet til dem.
18Sjøen gikk høy på grunn av en kraftig vind som blåste.
19Da de hadde rodd omtrent tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
37Da blåste det opp en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten slik at den holdt på å fylles.
38Han lå akter i båten og sov på en pute. Da vekket de ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
39Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.
40Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»
41De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, siden selv vinden og sjøen adlyder ham?»
21Da ville de gjerne ta ham ombord, og straks kom båten til landet dit de skulle.
22Neste dag så folket som stod på den andre siden av sjøen at det ikke var blitt igjen noen annen båt der enn den ene disiplene hans hadde gått inn i, og at Jesus ikke hadde gått inn i båten sammen med disiplene, men at hans disipler hadde dratt alene.
6Og da disiplene hørte dette, falt de på sitt ansikt og ble svært redde.
7Men Jesus kom bort til dem, rørte ved dem og sa: «Reis dere opp, og vær ikke redde!»
23Da han gikk inn i en båt, fulgte disiplene ham.
24Se, det blåste opp en voldsom storm på sjøen, slik at båten ble skjult av bølgene. Men han selv lå og sov.
25Disiplene hans gikk bort til ham og vekket ham, og sa: «Herre, frels oss! Vi går under!»
26Da sa han til dem: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
27Mennene undret seg og sa: «Hva slags mann er dette, siden til og med vindene og sjøen lyder ham?»
22Så skjedde det en dag at han gikk i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Dermed la de ut.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en kraftig vindstorm over sjøen, og båten fyltes med vann, og de var i fare.
24De gikk bort og vekket ham og ropte: «Mester, Mester, vi går under!» Da reiste han seg og refset vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikkstille.
25Så sa han til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var redde og undret seg og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham!»
12Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
13Likevel rodde mennene hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet var vilt og stormfullt mot dem.
36Mens de ennå talte om dette, stod Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!
37Men de ble forskrekket og redde og trodde at de så en ånd.
38Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde, og hvorfor stiger slike tvilende tanker opp i deres hjerter?
53Da de hadde kommet over sjøen, dro de inn til Gennesaret og la til land.
54Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen.
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss fare over til den andre siden av sjøen.»
10Da sa Jesus til dem: "Vær ikke redde! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der vil de få se meg."
6Og han sa til dem: «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere finne noe.» De kastet så garnet ut, og klarte nå ikke å trekke det opp på grunn av all fisken.
4Men da det ble morgen, sto Jesus på stranden; disiplene visste dog ikke at det var Jesus.
36Men Jesus hørte det som ble sagt og sa straks til synagogeforstanderen: «Vær ikke redd, bare tro!»
6For han visste ikke hva han skulle si, fordi de var blitt svært redde.