Jona 4:8
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen steg opp, sendte Gud en brennhet østavind; solen brant Jona i hodet, så han segnet om. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen steg, sendte Gud en glohet østavind. Solen slo mot hodet til Jona, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en glovarm vind fra øst, og solen stekte på Jonas hode, som førte til at han led mye. Han ønsket seg døden og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen steg opp, forberedte Gud en sterk østlig vind; og solen stekte på hodet til Jona, så han svimte av og ønsket i sitt hjerte å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen skint på Jonas' hode så han ble utmattet. Han ønsket å dø, og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet, så han nesten besvimte. Da ønsket han å få dø og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Når solen stod opp, lot Gud oppstå en kraftig østlig vind, og solen slo hardt ned over Jona, så han sviktet, og han ønsket å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Når solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode, så han kjente seg fortapt. Han ønsket å dø og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
When the sun rose, God appointed a scorching east wind, and the sun beat down on Jonah’s head so that he grew faint. He wished to die and said, 'It is better for me to die than to live.'
Og da solen gikk opp, befalte Gud en brennende østavind. Solen slo Jona så han nesten besvimte, og han ønsket å dø. Han sa: «Døden er bedre for meg enn livet.»
Og det skede, der Solen var opgangen, da beskikkede Gud en stille Aftenvind, og Solen stak paa Jonas Hoved, og han vansmægtede; da bad han, at hans Sjæl maatte døe, og sagde: Det er bedre, at jeg døer end lever.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of ah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, It is better for me to die than to live.
Og det skjedde da solen stod opp at Gud forberedte en het østlig vind; og solen slo på hodet hans, så han ble besvimet og ønsket at han kunne dø, og han sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
And it happened, when the sun arose, that God prepared a scorching east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, so that he fainted and wished to die, and said, It is better for me to die than to live.
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo på Jonas hode, så han besvimte og ønsket å dø for seg selv, og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
Da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo Jonas på hodet så han nesten besvimte. Han ønsket seg å dø og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode slik at han besvimte. Han ønsket seg døden og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind: og solens hete var så sterk på hodet hans at Jona ble utmattet, og ønsket seg døden, og sa: Døden er bedre for meg enn livet.
And assone as the sonne was vpp God prepared a feruent eest winde: so that ye sonne bete ouer the heed of Ionas that he fainted agayne ad wished vn to hys soule that he might dye and sayd it is better for me to dye then to liue.
And when the Sone was vp God prepared a feruent east wynde: and the Sonne bete ouer the heade of Ionas, that he faynted agayne, and wy?shed vnto his soule, that he might dye, and sayde: It is better for me to dye, the to lyue.
And when the sunne did arise, God prepared also a feruent East winde: and the sunne beat vpon the head of Ionah, that he fainted, and wished in his heart to die, and said, It is better for me to dye, then to liue.
And when the sunne rose, God prepared a seruent east winde, and the sunne beat vpon the head of Ionas that he fainted: and wished vnto his soule, that he might dye, and saide, It is better for me to dye, then to lyue.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, [It is] better for me to die than to live.
It happened, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat on Jonah's head, so that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, "It is better for me to die than to live."
And it cometh to pass, about the rising of the sun, that God appointeth a cutting east wind, and the sun smiteth on the head of Jonah, and he wrappeth himself up, and asketh his soul to die, and saith, `Better `is' my death than my life.'
And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live.
And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live.
Then when the sun came up, God sent a burning east wind: and so great was the heat of the sun on his head that Jonah was overcome, and, requesting death for himself, said, Death is better for me than life.
It happened, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat on Jonah's head, so that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, "It is better for me to die than to live."
When the sun began to shine, God sent a hot east wind. So the sun beat down on Jonah’s head, and he grew faint. So he despaired of life, and said,“I would rather die than live!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Og Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» Han svarte: «Ja, jeg er sint til døden.»
10Da sa Herren: «Du har hatt omsorg for planten, som du ikke har arbeidet med eller fått til å vokse, den kom opp i løpet av en natt og forsvant i løpet av en natt.»
1Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble svært sint.
2Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
3«Så ta nå, Herre, jeg ber deg, mitt liv fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.»
4Da sa Herren: «Er det rett av deg å være så sint?»
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der lagde han seg en løvhytte og satte seg under den i skyggen, for å se hva som ville hende med byen.
6Og Herren Gud fikk en ricinusplante til å vokse over Jona, slik at den kunne kaste skygge over hodet hans og lindre hans ubehag. Jona ble svært glad for planten.
7Men Gud sendte en orm da morgenen gryte dagen etter, som angrep planten, så den visnet.
1Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og sa:
2Reis til Nineve, den store byen, og forkynn mot den, for deres ondskap har kommet opp for mitt ansikt.
3Men Jonas sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens nærvær. Han dro ned til Jafo, fant et skip som skulle til Tarsis, betalte billetten og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens nærvær.
4Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en mektig storm på havet, så skipet holdt på å bryte opp.
5Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
6Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
7De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken. De kastet lodd, og loddet falt på Jonas.
8Da sa de til ham: Fortell oss hvorfor denne ulykken har rammet oss. Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hvilket land tilhører du, og hvilket folk er du fra?
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
12Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
13Likevel rodde mennene hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet var vilt og stormfullt mot dem.
14Da ropte de til Herren: Vi ber deg, Herre, vi ber deg, la oss ikke omkomme på grunn av dette menneskets liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det behaget deg.
15Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
17Herren hadde gjort klar en stor fisk til å sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage tre dager og tre netter.
10Og Herren talte til fisken, og den kastet Jona opp på tørt land.
1Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens mage,
2og sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han hørte meg; fra dødens dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
4Men han selv dro en dagsreise inn i ørkenen, hvor han satte seg under en gyvelbusk og ønsket seg selv død. Han sa: "Det er nok. Nå, Herre, ta mitt liv, for jeg er ikke bedre enn mine fedre."
6Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang, og sa:
2Reis deg og dra til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskap jeg gir deg.
3Så reiste Jona seg og dro til Ninive, i tråd med Herrens ord. Nå var Ninive en svært stor by, tre dagers vandring i omkrets.
4Jona begynte å gå inn i byen, og etter en dags vandring ropte han: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.
19da kom en sterk vind fra ørkenen, slo mot husets fire hjørner, og det falt over de unge, og de er døde. Jeg alene har unnsluppet for å fortelle deg det.
5Solen står også opp, og solen går ned, og skynder seg til sitt sted hvor den står opp.
40For likesom Jonas var tre dager og tre netter i bukens mage, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.
21Østavinden fører ham bort, og han drar av sted; og som en storm kaster den ham ut av stedet hans.
7Lyset er virkelig vakkert, og det er gledelig for øynene å se solen.
8Og den fjerde engelen tømte sin skål ut over solen, og det ble gitt den makt til å svi menneskene med ild.
8Med måte, når det skyter frem, vil du diskutere med det: han holder sin sterke vind tilbake på østavindens dag.
9Og det skal skje den dagen, sier Herren Gud, at jeg vil få solen til å gå ned ved middagstid, og jeg vil gjøre jorden mørk på klar dag.
37Da blåste det opp en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten slik at den holdt på å fylles.
13Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og den overmanner dem; han har spent ut et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake; han har gjort meg øde og svak hele dagen.
55Og når dere ser sønnavinden blåse, sier dere, 'Det blir varmt'; og slik skjer det.
6Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
18Sjøen gikk høy på grunn av en kraftig vind som blåste.
24Se, det blåste opp en voldsom storm på sjøen, slik at båten ble skjult av bølgene. Men han selv lå og sov.
23Solen hadde stått opp over jorden da Lot kom inn i Soar.
26Han lot en østavind blåse i himmelen: og ved sin makt brakte han søravinden.
45I mellomtiden ble himmelen svart av skyer og vind, og det kom et kraftig regnvær. Akab satte seg i vognen og dro til Jisre'el.