Lukas 20:14
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men da vingårdsarbeiderne så ham, begynte de å resonere med seg selv og sa: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så arven blir vår.
Da de så ham, sa dyrkerne til hverandre: "Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så blir arven vår."
Men da vinbøndene så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, slik at arven blir vår.
Men da vinbøndene så ham, begynte de å tenke: Dette er arvingen, la oss drepe ham så arven blir vår.
Men da vinbøndene så ham, samrådde de seg og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, diskuterte de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.'
Men da vingårdsfolkene så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så kan arven bli vår.
«Men da landarbeiderne så ham, tenkte de: ‘Dette er arvingen. La oss drepe ham, så vi kan ta arven selv.’»
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da vingårdsmennene så ham, rådførte de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så vil arven bli vår.
But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Let’s kill him so that the inheritance will be ours.'
Men da bøndene så sønnen, snakket de sammen og sa: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham, så blir arven vår.’
Men der Viingaardsmændene saae ham, tænkte de ved sig selv og sagde: Denne er Arvingen; kommer, lader os slaae ham ihjel, at Arven maa blive vor.
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
Men da vinbøndene så ham, diskuterte de seg imellom og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham så arven kan bli vår.
But when the tenant farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
Men da arbeiderne så ham, diskuterte de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven blir vår.'
Men da de så ham, sa bøndene til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, rådførte de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da arbeiderne så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så blir arven våres.
But{G1161} when the husbandmen{G1092} saw{G1492} him,{G846} they reasoned{G1260} one{G4314} with another,{G1438} saying,{G3004} This{G3778} is{G2076} the heir;{G2818} let{G1205} us kill{G615} him,{G846} that{G2443} the inheritance{G2817} may be{G1096} ours.{G2257}
But{G1161} when the husbandmen{G1092} saw{G1492}{(G5631)} him{G846}, they reasoned{G1260}{(G5711)} among{G4314} themselves{G1438}, saying{G3004}{(G5723)}, This{G3778} is{G2076}{(G5748)} the heir{G2818}: come{G1205}{(G5773)}, let us kill{G615}{(G5725)} him{G846}, that{G2443} the inheritance{G2817} may be{G1096}{(G5638)} ours{G2257}.
But when the fermers sawe him they thought in them selves sayinge: this is the heyre come let vs kyll him that the inheritaunce maye be oures.
But whan the hussbande men sawe the sonne, they thought in the selues, and sayde: This is the heyre, come, let vs kyll him, yt the inheritaunce maye be oures.
But when the husbandmen sawe him, they reasoned with themselues, saying, This is the heire: come, let vs kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbande men sawe him, they reasoned within them selues, saying: This is the heyre, come, let vs kyll hym, that the inheritaunce may be ours.
‹But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.›
"But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Come, let's kill him, that the inheritance may be ours.'
and having seen him, the husbandmen reasoned among themselves, saying, This is the heir; come, we may kill him, that the inheritance may become ours;
But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the workmen saw him, they said to one another, This is he who will one day be the owner of the property: let us put him to death and the heritage will be ours.
"But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Come, let's kill him, that the inheritance may be ours.'
But when the tenants saw him, they said to one another,‘This is the heir; let’s kill him so the inheritance will be ours!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
33 Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygget et vakttårn. Så forpaktet han den bort til vindyrkere og reiste utenlands.
34 Da frukttiden nærmet seg, sendte han sine tjenere til vindyrkerne for å hente avlingen.
35 Men vindyrkerne tok tjenerne: én slo de, én drepte de, og én steinet de.
36 Igjen sendte han andre tjenere, flere enn første gang, men de gjorde det samme med dem.
37 Til slutt sendte han sin sønn og sa: 'Min sønn vil de vise respekt.'
38 Men da vindyrkerne så sønnen, sa de til hverandre: 'Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta arven hans!'
39 De grep ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.
40 Så når vingårdens herre kommer, hva vil han da gjøre med disse vindyrkerne?»
41 De sa til ham: «Han vil gi de onde en ond død og leie ut vingården til andre vindyrkere, som gir ham frukten i rette tid.»
1 Og han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn; så leide han den ut til vingårdsarbeidere og dro utenlands.
2 Da tiden kom, sendte han en tjener til vinarbeiderne for å få en del av frukten fra vingården.
3 Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort igjen.
4 Igjen sendte han en annen tjener til dem; ham steinet de, slo ham i hodet, og sendte ham æreløst bort.
5 Igjen sendte han en annen tjener; og ham drepte de. Slik behandlet de også mange andre, noen slo de, andre drepte de.
6 Nå hadde han bare én igjen—sin elskede sønn; til slutt sendte han ham til dem, for han tenkte: ‘De vil respektere min sønn.’
7 Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen! Kom, la oss drepe ham, og arven vil bli vår.’
8 Og de grep ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.
9 Hva skal så vingårdens herre gjøre? Han vil komme og ødelegge vingårdsarbeiderne og overlate vingården til andre.
15 Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal da vingårdens herre gjøre med disse arbeiderne?
16 Han skal komme og utrydde dem og gi vingården til andre.» Da de hørte dette, sa de: «Gud forby!»
17 Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnesteinen’?
9 Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: «En mann plantet en vingård, leide den ut til vingårdsarbeidere og reiste utenlands for lang tid.
10 Da tiden kom, sendte han en tjener til arbeiderne, for at de skulle gi ham en del av vingårdens avling. Men arbeiderne slo ham og sendte ham bort tomhendt.
11 Så sendte han igjen en annen tjener; også ham slo de, vanæret ham og sendte ham bort tomhendt.
12 Så sendte han en tredje; men også ham såret de og kastet ut.
13 Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min kjære sønn; kanskje de vil respektere ham når de ser ham.
28 Men hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: 'Min sønn, gå og arbeid i vingården i dag.'
5 Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, én til sin gård, en annen til sin handel.
6 De andre grep tjenerne hans, mishandlet og drepte dem.
7 Da kongen fikk høre dette, ble han vred. Han sendte ut hærene sine, slo ihjel disse morderne og satte ild på byen deres.
27 Tjenerne kom da til husbonden og sa: 'Herre, du sådde vel godt korn i åkeren din? Hvor kommer da ugresset fra?'
28 Han svarte dem: 'En fiende har gjort dette.' Tjenerne sa da til ham: 'Vil du at vi skal gå og luke det bort?'
1 For himmelens rike ligner en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til vingården sin.
2 Og da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem til vingården sin.
7 De sa til ham: ‘Fordi ingen har leid oss.’ Han sa til dem: ‘Gå også dere til vingården; og det som er rettferdig, skal dere få.’
8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren sin: ‘Kall sammen arbeiderne og gi dem lønnen deres, idet du begynner med de siste og slutter med de første.’
4 Og han sa til dem: ‘Gå også dere bort til vingården, så vil jeg gi dere det som er rett.’ Og de gikk av sted.
19 I samme stund søkte yppersteprestene og de skriftlærde å legge hånd på ham; men de fryktet folket, for de skjønte at han hadde sagt denne lignelsen mot dem.
20 De holdt øye med ham og sendte ut spioner som lot som de var rettskafne, for å fange ham i hans ord, slik at de kunne overgi ham til landshøvdingens makt og myndighet.
27 Men de fiendene mine, de som ikke ville ha meg til konge over seg, før dem hit og slå dem i hjel foran meg.’»
11 Og da de mottok den, murret de mot husbonden
17 Og han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til å samle inn avlingene mine.
3 Og nå, dere innbyggere i Jerusalem og menn av Juda, døm mellom meg og min vingård.
4 Hva mer kunne jeg ha gjort for min vingård som jeg ikke har gjort? Hvorfor, når jeg ventet at den skulle bære druer, bar den ville druer?
15 ‘Er det ikke lov for meg å gjøre som jeg vil med mitt? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?’
43 Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukter.
14 Han vil ta deres beste marker, vingårder og olivenlunder, og gi dem til sine tjenere.
13 Men han svarte og sa: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot.
6 Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin. Han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen.
14 Men hans landsmenn hatet ham og sendte bud etter ham og sa: ‘Vi vil ikke at denne mannen skal være konge over oss.’