Jobs bok 16:6
Men selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og selv om jeg tier, hva oppnår jeg da?
Men selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og selv om jeg tier, hva oppnår jeg da?
Selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og tier jeg, hva gagn har jeg av det?
Om jeg taler, blir min smerte ikke lindret; og om jeg tier, hva går da bort fra meg?
Hvis jeg taler, blir ikke smerten min lindret; og hvis jeg tier, hva forsvinner da fra meg?
Selv om jeg taler, lindres ikke min smerte; og hvis jeg tier, gir det meg ingen trøst.
Selv om jeg taler, blir ikke min sorg lindret; og selv om jeg holder tilbake, hva gagner det meg?
Selv om jeg taler, blir ikke sorgen mindre; og selv om jeg tier, opplever jeg ingen lettelse.
Men selv om jeg taler, avtar ikke min pine, og selv om jeg tier, hva kan lette min lidelse?
Men om jeg taler, er min smerte ikke lindret, og hvis jeg holder opp, hva lettelse får jeg?
Selv om jeg skulle tale, blir ikke min sorg lindret; og om jeg holder igjen, har det ingen lindrende virkning for meg.
Men selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og selv om jeg tier, hva oppnår jeg da?
Hvis jeg taler, blir ikke min smerte lindret, og hvis jeg tier, hva vil da forlate meg?
If I speak, my pain is not relieved; and if I refrain, what do I lose?
Men hvis jeg taler, blir min smerte ikke lettet. Og om jeg tier, hvordan skulle den da forsvinne?
(Men) om jeg (end) taler, forhindres min Pine ikke, og lader jeg af, hvad skulde gaae bort fra mig?
Though I speak, my grief is not asswaged: and though I forbear, what am I eased?
Selv om jeg snakker, blir ikke min smerte mindre: og selv om jeg tier, gir det meg ingen lettelse.
Though I speak, my grief is not eased; and though I forbear, what am I relieved?
Selv om jeg taler, letter ikke min sorg. Selv om jeg tier, hva hjelper det meg?
Hvis jeg taler, lindres ikke min smerte, og hvis jeg tier, hva går da bort fra meg?
Selv om jeg snakker, er min sorg ikke mildnet; Og selv om jeg tier, hva blir min lettelse?
Hvis jeg sier det som er i mitt sinn, blir ikke min smerte mindre; og hvis jeg holder stille, hvor mye av det forsvinner da?
But what shall I do? For all my wordes, my sorow wil not ceasse: and though I holde my toge, yet wil it not departe fro me.
Though I speake, my sorow can not be asswaged: though I cease, what release haue I?
For all my wordes my sorowe wyll not ceasse: And though I holde my tongue, what am I eased?
¶ Though I speak, my grief is not asswaged: and [though] I forbear, what am I eased?
"Though I speak, my grief is not subsided. Though I forbear, what am I eased?
If I speak, my pain is not restrained, And I cease -- what goeth from me?
Though I speak, my grief is not assuaged; And though I forbear, what am I eased?
Though I speak, my grief is not assuaged; And though I forbear, what am I eased?
If I say what is in my mind, my pain becomes no less: and if I keep quiet, how much of it goes from me?
"Though I speak, my grief is not subsided. Though I forbear, what am I eased?
Abandonment by God and Man“But if I speak, my pain is not relieved, and if I refrain from speaking– how much of it goes away?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Jeg har hørt mange slike ting før; elendige trøstere er dere alle.
3Skal tomme ord aldri ta slutt? Hva gir deg mot til å svare slik?
4Jeg kunne også snakke som dere gjør; hvis dere var i min situasjon, kunne jeg ha flommet over med ord mot dere, og rystet hodet over dere.
5Men jeg ville styrket dere med min munn, og mine lepper skulle lindre deres sorg.
8Å, om jeg kunne få min bønn oppfylt, og at Gud ville gi meg det jeg lengter etter!
9Ja, at Gud ville behage å knuse meg; at han ville slippe hånden løs og kutte meg av!
10Da ville jeg fortsatt finne trøst, ja, jeg ville holde ut i min sorg, la ham ikke spare meg; for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
11Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
7Men nå har han gjort meg trett; du har lagt øde hele mitt fellesskap.
11Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels angst; jeg vil klage i min ånds bitterhet.
27Om jeg sier, jeg vil glemme min klage, legge bort min sorg og trøste meg selv:
18Når jeg skulle trøste meg selv mot sorg, er mitt hjerte svakt i meg.
19Hvem er det som vil stride med meg? For nå, hvis jeg tier, vil jeg oppgi ånden.
20Er ikke mine dager få? Hold da opp, og la meg være, så jeg kan finne litt trøst,
4Er min klage til et menneske? Og hvis det er slik, hvorfor skulle ikke min sjel bli urolig?
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
2Jeg var stum av stillhet, jeg holdt min fred, selv fra det gode, men min sorg ble vekket.
1Min sjel er trett av livet; jeg vil uttrykke min klage mot meg selv; jeg vil tale i min sjels bitterhet.
13Er ikke min hjelp i meg? Og har ikke visdommen forlatt meg helt?
2Å, om min sorg kunne bli grundig veid, og min ulykke lagt i vektskålen sammen!
3For nå ville det være tyngre enn sanden ved havet; derfor blir mine ord kvalt.
15Jeg har sydd sekkestrie på min hud og lagt mitt horn i støvet.
16Mitt ansikt er rødt av gråt, og på øyelokkene mine hviler dødens skygge;
2Selv i dag er min klage bitter; min smerte er tyngre enn min klage.
13Vær stille, la meg være, så jeg kan tale, og la det som kommer over meg komme.
17For jeg er nær ved å falle, og min sorg er alltid foran meg.
6Jeg er utslitt av klage; hele natten fyller jeg min seng med tårer, jeg dynker mitt leie med gråt.
16Og nå er min sjel utøst i meg; dagene med lidelse har grepet meg.
18Han lar meg ikke trekke pusten, men fyller meg med bitterhet.
24For mitt sukk kommer før jeg spiser, og mine klager blir strømmet ut som vann.
3Da jeg tidde, forfalt mine bein gjennom hele dagen mens jeg stønnet.
10For mitt liv svinner bort i sorg, og mine år i sukk; min styrke svikter på grunn av min urett, og mine ben tæres.
19Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
3Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg ble motløs i min klage og finner ingen ro.
2Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?
20Jeg vil tale for å få lettelse: Jeg vil åpne mine lepper og svare.
8Jeg er svak og helt knust; jeg skriker ut på grunn av mitt urolige hjerte.
16Jeg kalte på min tjener, men han svarte meg ikke; jeg tryglet ham med min stemme.
4Derfor er min ånd nedtrykt i meg; mitt hjerte er øde.
13Når jeg sier: Mitt leie skal trøste meg, min seng skal lindre min klage;
17Og du har fjernet min sjel langt fra fred: jeg glemte hva velstand var.
16For disse ting gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner med vann, fordi den som skulle trøste min sjel, er langt borte fra meg; mine barn er ødelagte, fordi fienden vant.
15Hvis jeg sier: Jeg vil snakke slik, se, da ville jeg ha sviktet dine barns generasjon.
16Da jeg forsøkte å forstå dette, var det vondt for meg,
2Hvis vi prøver å snakke med deg, vil det plage deg? Men hvem kan holde tilbake fra å tale?
6Jeg er nedtrykt, helt bøyd ned; jeg sørger hele dagen.
15Om han slår meg, vil jeg fortsatt stole på ham; men jeg vil forsvare mine veier overfor ham.
3Min sjel er også fylt med uro. Men du, HERRE, hvor lenge?
18Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være for meg som en svikaktig kilde, som vann som svikter?
27Mitt indre stormet og fant ingen ro: dagene med lidelse stanset meg.