1 Mosebok 20:13
Da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du kan vise meg, på hvert sted hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.
Da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du kan vise meg, på hvert sted hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godheten du skal vise meg: På hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er den troskapen du skal vise meg: Ved hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.'"
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: «Dette er den troskapen du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.»
Og det skjedde at da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den troskap du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.
Og da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er det løftet du gir meg: Overalt vi går, skal du si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: «Du skal vise meg denne vennligheten; på hvert sted vi kommer til, si om meg: «Han er min bror.»
Da Gud lot meg vandre omkring fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis meg denne godhet: Si om meg overalt hvor vi kommer: Han er min bror.'
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis denne velviljen mot meg: Hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.'
Og det skjedde da Gud fikk meg til å forlate min fars hus, at jeg sa til henne: Slik er din kjærlighet som du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: Han er min bror.
Da det skjedde at Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er den vennligheten du skal vise meg; uansett hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud fikk meg til å forlate min fars hus, at jeg sa til henne: Slik er din kjærlighet som du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis meg denne lojaliteten som du kan gi meg: Overalt hvor vi kommer, si at jeg er din bror.'"
And when God caused me to wander from my father’s household, I said to her, “This is the kindness you can show to me: Everywhere we go, say about me, ‘He is my brother.’”
Og det skjedde, da Gud fikk meg til å vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: 'Dette er din kjærlighet du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: 'Han er min bror.'
Og det skede, den Tid Gud lod mig vanke hid og did af min Faders Huus, da sagde jeg til hende: Denne er den Barmhjertighed, som du skal gjøre imod mig: Paa hvert det Sted, hvor vi komme hen, saa siig om mig: Han er min Broder.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
Da Gud lot meg forlate min fars hus, ba jeg henne om denne hjelpen: På hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.»
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, This is your kindness which you shall show unto me; at every place where we shall come, say of me, He is my brother.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er din kjærlighet som du skal vise meg. Overalt hvor vi går, si om meg: "Han er min bror."'"
Og da Gud lot meg vandre borte fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: Dette er den godhet du skal vise meg, at på hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.
Da Gud sendte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er tegn på din kjærlighet til meg; si overalt hvor vi kommer at jeg er din bror.
And after God caused me to wandre out of my fathers house I sayde vnto her: This kyndnesse shalt thou shewe vnto me in all places where we come that thou saye of me how that I am thy brother.
So whan God charged me to wadre out of my fathers house, I sayde vnto her: Shew this kyndnes vpon me, that, where so euer we come, thou saye of me, that I am thy brother.
Nowe when God caused me to wander out of my fathers house, I said then to her, This is thy kindnes that thou shalt shewe vnto me in all places where we come, Say thou of me, He is my brother.
And after God caused me to wander out of my fathers house, I sayde vnto her: this kyndnesse shalt thou shewe vnto me, in all places where we come, that thou say of me, he is my brother.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This [is] thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He [is] my brother.
It happened, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, 'This is your kindness which you shall show to me. Everywhere that we go, say of me, "He is my brother."'"
and it cometh to pass, when God hath caused me to wander from my father's house, that I say to her, This `is' thy kindness which thou dost with me: at every place whither we come, say of me, He `is' my brother.'
and it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt show unto me. At every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
and it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt show unto me: at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
And when God sent me wandering from my father's house, I said to her, Let this be the sign of your love for me; wherever we go, say of me, He is my brother.
It happened, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, 'This is your kindness which you shall show to me. Everywhere that we go, say of me, "He is my brother."'"
When God made me wander from my father’s house, I told her,‘This is what you can do to show your loyalty to me: Every place we go, say about me,“He is my brother.”’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Så kalte Abimelek på Abraham og sa til ham: Hva har du gjort mot oss? Og hva har jeg gjort deg, siden du har brakt en stor synd over meg og mitt rike? Du har gjort mot meg det som ikke burde gjøres.
10Abimelek sa videre til Abraham: Hva så du, siden du gjorde dette?
11Abraham svarte: Jeg tenkte at det sikkert ikke er gudsfrykt på dette stedet, og at de vil drepe meg på grunn av min kone.
12Og faktisk er hun min søster, datter av min far, men ikke datter av min mor. Hun ble min kone.
5Sa han ikke til meg: Hun er min søster? Og hun sa selv: Han er min bror. I mitt hjertes oppriktighet og med uskyldige hender har jeg gjort dette.
6Gud sa til ham i drømmen: Ja, jeg vet at du gjorde dette i ditt hjertes oppriktighet, og jeg hindret deg også fra å synde mot meg. Derfor har jeg ikke latt deg røre henne.
11Da han nærmet seg Egypt, sa han til Sarai, sin kone: «Se, jeg vet at du er en vakker kvinne å se på.
12Når egypterne ser deg, vil de si: 'Dette er hans kone.' Da vil de drepe meg, men spare deg.
13Si, jeg ber deg, at du er min søster, så det kan gå godt med meg for din skyld, og så min sjel kan leve på grunn av deg."
18Da kalte farao Abram til seg og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor sa du ikke at hun var din kone?
19Hvorfor sa du: 'Hun er min søster,' så jeg tok henne til hustru? Se, her er din kone. Ta henne og dra bort.»
1Abraham dro videre mot sørlandet og bodde mellom Kadesh og Shur. Han slo seg ned i Gerar.
2Og Abraham sa om sin kone Sara: Hun er min søster. Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, bud og tok Sara.
22På den tiden talte Abimelek og Pikol, hans hærførste, til Abraham og sa: Gud er med deg i alt du gjør.
23Sverg derfor til meg her ved Gud at du ikke skal opptre falskt mot meg, min sønn eller min sønnesønn, men likevel vise godhet til meg, slik jeg har vist deg, og til det landet hvor du har bodd.
9Da kalte Abimelek på Isak og sa: Se, sikkert er hun din hustru! Hvordan kunne du da si: Hun er min søster? Isak svarte ham: Fordi jeg tenkte at jeg kunne bli drept for hennes skyld.
10Og Abimelek sa: Hva er det du har gjort mot oss? En av folket kunne lett ha ligget med din hustru, og du ville ført skyld over oss.
14Abimelek tok sauer, okser og tjenere, både menn og kvinner, og ga dem til Abraham, og han gjenopprettet Sara, hans kone, til ham.
15Abimelek sa: Se, landet mitt ligger foran deg, slå deg ned der hvor det behager deg.
16Til Sara sa han: Se, jeg har gitt din bror tusen sølvshekler. Se, dette er en dekke for øynene dine, for alle som er med deg, og for alle andre. Så ble hun irettesatt.
27Og han sa: "Velsignet være Herren, min herres Abrahams Gud, som ikke har latt min herre være uten sin godhet og trofasthet. Jeg var på veien, og Herren ledet meg til min herres frenders hus."
7Herren, himmelens Gud, som tok meg fra min fars hus og fra landet til min slekt, og som talte til meg og sverget til meg og sa: 'Til din ætt vil jeg gi dette landet', han skal sende sin engel foran deg, så du kan hente en kone til min sønn derfra.
40Og han sa til meg: 'Herren, som jeg vandrer for ansiktet av, skal sende sin engel med deg og la din vei lykkes; så du kan hente en kone til min sønn fra min slekt og fra min fars hus.'
41Da skal du være fri fra min ed når du kommer til min slekt. Hvis de ikke gir deg en, skal du være fri fra min ed.
12Så sverg nå, vær så snill, ved Herren, at siden jeg har vist dere godhet, vil dere også vise godhet mot min fars hus og gi meg et tegn på trofasthet:
7Og mennene i stedet spurte ham om hans hustru; og han sa: Hun er min søster. For han fryktet å si: Min hustru, tenkte: Mennene på stedet kunne drepe meg for Rebekkas skyld; for hun var vakker å se på.
12Og han ba: "Herre, min herres Abrahams Gud, la meg i dag lykkes og vis godhet mot min herre Abraham.
8Abram sa derfor til Lot: "La det ikke være strid mellom meg og deg, eller mellom mine gjetere og dine gjetere; Vi er jo brødre.
4Men du skal dra til mitt land og til min slekt, og hente en kone til min sønn Isak.
5Så sa tjeneren til ham: "Kanskje kvinnen ikke vil følge meg til dette landet. Skal jeg da føre din sønn tilbake til det landet du kom fra?"
23Han sa: "Hvem er din far? Fortell meg, vær så snill. Er det rom i din fars hus for oss å overnatte?"
37Og min herre fikk meg til å sverge og sa: 'Du skal ikke ta en kone til min sønn fra døtrene til kanaaneerne, i hvis land jeg bor.
38Men du skal dra til min fars hus og til min slekt og hente en kone til min sønn.'
14Måtte det hende slik, at den jenta jeg sier til: 'Vær så snill, senk krukken din, så jeg kan drikke' og hun sier: 'Drikk, og jeg vil gi kamelene dine også', la det være henne du har utvalgt for din tjener Isak. Ved det skal jeg vite at du har vist godhet mot min herre.
45til din brors vrede vender seg bort fra deg, og han glemmer det du har gjort mot ham. Da vil jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg bli berøvet både deg og ham samme dag?
3Opphold deg i dette landet, så vil jeg være med deg og velsigne deg; for til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene, og jeg vil oppfylle den ed jeg sverget til Abraham, din far.
9Og de sa til ham: Hvor er Sara, din kone? Og han sa: Se, i teltet.