Jeremia 2:25
Hold foten din fra å bli bar og halsen fra tørst. Men du sier: Det er ingen håp; for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten din fra å bli bar og halsen fra tørst. Men du sier: Det er ingen håp; for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten din fra å bli bar og halsen din fra tørste! Men du sa: Det er håpløst. Nei, for fremmede har jeg elsket, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten din fra å gå bar og halsen din fra tørste! Men du sa: «Det er håpløst! Nei, jeg elsker fremmede, etter dem vil jeg gå.»
Spar føttene dine for å bli bare og halsen din for tørste! Men du sa: «Det er håpløst! Nei, jeg elsker fremmede, etter dem vil jeg gå.»
Vokt din fot så du ikke går barbeint, og din strupe mot tørst! Men du sa: Det er håpløst! Nei, for jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Pass på at føttene dine ikke blir nakne og halsen ikke blir tørst. Men du sier: "Det nytter ikke! Jeg elsker fremmede, og dem vil jeg følge."
Hold føttene dine borte fra å være barføtt, og halsen din fra tørst; men du sa: Det er ingen håp; nei, jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Spar din fot fra å gå barbent og din strupe fra tørst; men du sa: Det er forgjeves, for jeg elsker de fremmede, og jeg vil gå etter dem.
Hold din fot tilbake fra å være barfot og din strupe fra tørst! Men du sa: Det nytter ikke. Jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Spar din fot fra å bli barfot og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, jeg har elsket fremmede, og dem vil jeg følge.
La ikke foten din gå barbeint, og la ikke tungen din sulte for tørst, men du sa: 'Det finnes ingen håp' – nei, for jeg har kjærkommet fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Spar din fot fra å bli barfot og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, jeg har elsket fremmede, og dem vil jeg følge.
Hold din fot tilbake fra å bli bar, og din hals fra tørst. Men du sa: Dette er nytteløst, jeg elsker fremmede og jeg vil følge dem.
Keep your feet from going bare and your throat from thirst. But you said, ‘It’s hopeless! I love foreigners, and I will follow them.’
Hold foten din fra å bli bar og halsen fra tørst! Men du sa: Det nytter ikke; nei, for jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold din Fod tilbage fra (at løbe) barfodet, og din Strube fra Tørst; men du sagde: (Det er) forloret; ikke (saa), thi jeg haver elsket Fremmede, og efter dem vil jeg gaae.
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, There is no hope: no; for I have loved strangers, and after them will I go.
Hold din fot fra å bli bar og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Withhold your foot from being unshod, and your throat from thirst: but you said, There is no hope: no; for I have loved foreign gods, and after them I will go.
Hold tilbake din fot fra å bli barfot, og din strupe fra tørst: men du sa, Det er forgjeves; nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten tilbake fra å være barbeint og halsen fra tørst, men du sier: Det er forgjeves, nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem går jeg.
Hold din fot fra å bli bar, og din hals fra tørst; men du sa: Det er forgjeves; nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Ikke la foten din bli uten sko, eller halsen din tørste etter vann: men du sa, Det er ikke noe håp: nei, for jeg har vært en elsker av fremmede guder, og etter dem vil jeg gå.
Thou kepest thy fote from nakednes, and thy throte from thurste, and thinkest thus in thy self: tush, I wil take no sorowe, I wil loue the straunge goddes, & hange vpon them.
Keepe thou thy feete from barenes, and thy throte from thirst: but thou saidest desperately, No, for I haue loued strangers, and them will I followe.
Kepe thy foote from nakednesse, and thy throte from thirst, and thou thinkest in thy selfe: tushe, I wil take no sorowe, for I haue loued the straungers, and them wyll I folowe.
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, There is no hope: no; for I have loved strangers, and after them will I go.
Withhold your foot from being unshod, and your throat from thirst: but you said, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go.
Withhold thy foot from being unshod, And thy throat from thirst, And thou sayest, `It is incurable, No, for I have loved strangers, and after them I go.'
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go.
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go.
Do not let your foot be without shoes, or your throat dry from need of water: but you said, There is no hope: no, for I have been a lover of strange gods, and after them I will go.
"Withhold your foot from being unshod, and your throat from thirst. But you said, 'It is in vain. No, for I have loved strangers, and I will go after them.'
Do not chase after other gods until your shoes wear out and your throats become dry. But you say,‘It is useless for you to try and stop me because I love those foreign gods and want to pursue them!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5For deres mor har drevet utukt, hun som fødte dem har gjort skammelige handlinger; for hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, de som gir meg mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min drikk.
6Derfor, se, jeg vil sperre din vei med torner og bygge en mur, slik at hun ikke finner sine stier.
7Hun skal følge etter sine elskere, men hun skal ikke nå dem; og hun skal søke dem, men ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil gå tilbake til min første mann, for det var bedre for meg da enn nå.
10Du er trett av din store ferd, likevel sa du ikke: Det er håpløst; du fant liv i din hånd, derfor ble du ikke syknet.
24Jeg har gravd og drukket vann, og med mine føtters såler har jeg tørket ut alle beleirede floders elver.
17Har du ikke forårsaket dette selv ved å forlate Herren din Gud, da han ledet deg på veien?
18Hva har du nå å gjøre på Egyptens vei, for å drikke Sihors vann? Og hva har du å gjøre på Assyrias vei, for å drikke elvens vann?
19Din ondskap skal straffe deg, og dine frafall skal irettesette deg. Innse derfor og lær at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at min frykt ikke er i deg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud.
20For lenge siden brøt jeg ditt åk, rev dine bånd, men du sa: Jeg vil ikke tjene. På hver høy høyde og under hvert grønt tre løp du omkring som en horkvinne.
33Hvorfor pynter du din vei for å søke kjærlighet? Derfor har du også lært de onde dine veier.
5Jeg kjente deg i ørkenen, i landet med stor tørke.
2Løft øynene mot høydene og se hvor du ikke har blitt ligget med. Ved veiene har du sittet og ventet på dem, som en araber i ørkenen; du har forurenset landet med din utroskap og din ondskap.
3Derfor er regnet blitt holdt tilbake, og det har ikke vært sent regn; du hadde en horepannes stivhet, du nektet å skamme deg.
23Hvordan kan du si: Jeg er ikke besmittet, jeg har ikke gått etter Baalim? Se din vei i dalen, vit hva du har gjort; du er som en ung kamel hun, som farer omkring.
24En vill asen hunn, vant til ørkenen, snuser hun etter vinden i sin lyst. I hennes tid, hvem kan avvende henne? Alle som søker henne, behøver ikke slite; i hennes måned finner de henne.
3Ellers vil jeg kle henne naken og sette henne som på den dag hun ble født, og gjøre henne som en ørken, og la henne være som et tørrlanskap, og drepe henne av tørst.
10Slik sier Herren til dette folket: De elsker å vandre bort, de har ikke holdt føttene sine tilbake, derfor godtar ikke Herren dem; nå vil han huske deres misgjerning og straffe deres synder.
20Gå opp til Libanon og rop, og løft din røst i Basan, og rop fra Abarim, for alle dine elskere er ødelagt.
21Jeg talte til deg da du var trygg, men du sa: Jeg vil ikke høre. Dette har vært din vei fra din ungdom, at du ikke lyttet til min røst.
22Vinden skal ete opp alle dine hyrder, og dine elskere skal gå i fangenskap. Da skal du sannelig bli skamfull og ydmyket over all din ondskap.
20Sannelig, som en trelløs hustru går fra sin mann, slik har dere opptrådt troløst mot meg, Israels hus, sier Herren.
13Herre, Israels håp, alle som forlater deg skal bli til skamme, og de som vender seg bort fra meg skal bli skrevet i jorden, fordi de har forlatt Herren, kilden til levende vann.
2De som drar ned til Egypt uten å spørre meg, for å styrke seg ved faraos kraft og søke ly i skyggen av Egypt.
13For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
25Jeg har gravd brønner og drukket vann; med mine fotsåler har jeg uttørket alle streams til de beleirede stedene.
5Om du løper med fotfolk og de tretthet deg, hvordan kan du da kappes med hester? Og i fredens land, hvor du setter din lit, hva vil du gjøre ved Jordanflodens flom?
2Å, om jeg hadde et husly i ørkenen for vandringsmenn, slik at jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem! For de er alle utro, en forsamling av svikefulle mennesker.
26Som en tyv står til skamme når han blir funnet, slik er Israels hus til skamme: de, deres konger, deres fyrster, deres prester og deres profeter.
2Gå og rop i Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms godhet, din kjærlighet som en brud, da du fulgte etter meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus mens hun begår så mange skammelige gjerninger? Kan hellig kjøtt føre fra deg din ondskap, så du gleder deg?
31Å generasjon, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land av mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer, vi vil ikke komme tilbake til deg mer?
14Alle dine elskere har glemt deg, de søker deg ikke, for jeg har slått deg med fiendens slag, med en grusom tukt på grunn av din store synd, fordi dine synder har vokst.
36Hvorfor farer du omkring for å forandre din vei? Også fra Egypt skal du bli til skamme, som du ble til skamme fra Assyria.
37Ja, du skal gå ut derfra, med hendene på hodet; for Herren har forkastet det som du stolte på, og du skal ikke ha fremgang med dem.
8Israels håp, dens frelser i trengselstid, hvorfor skulle du være som en fremmed i landet, som en veifarende som vender bort for å overnatte?
30Jeg vil gjøre disse tingene med deg, fordi du har drevet hor med hedningene, og fordi du har blitt uren med deres avguder.
8Så flakket to eller tre byer omkring til én by for å drikke vann; men de ble ikke mette: men dere har ikke vendt tilbake til meg, sier Herren.
17hun som forlater sin ungdoms venn og glemmer sin Guds pakt.
7Du har ikke gitt vann til den trette å drikke, og du har holdt tilbake brød fra den sultne.
13Derfor er mitt folk blitt bortført, fordi de ikke har kunnskap; deres ærefulle menn har sultet, og deres menneskemasse tørster.
4Hvorfor roser du deg i dalene, din flytende dal, du frafalne datter, som stolte på sine skatter, og sa: Hvem kan komme mot meg?
17Når de fattige og trengende søker vann, og det ikke er noe, og deres tunge svikter av tørst, jeg, Herren, vil høre dem, jeg, Israels Gud, vil ikke forlate dem.
6Du har forlatt meg, sier Herren. Du har gått baklengs. Derfor vil jeg strekke ut min hånd mot deg og ødelegge deg. Jeg er trett av å angre.
6For han skal være som en busk i ørkenen og skal ikke se når det gode kommer; men skal bo i de tørre steder i ødemarken, i et salt land og uten innbygger.
5Så sier Herren: Hva urett fant deres fedre i meg, at de fjernet seg fra meg og vandret etter tomhet og ble tomme?
35Derfor sier Herren Gud: Fordi du har glemt meg og kastet meg bak din rygg, bær derfor også din nedverdigelse og ditt horeri.
28Du begikk også utroskap med assyrerne, fordi du ikke kunne få nok; ja, du begikk utroskap med dem, og kunne ikke bli tilfredsstilt.
18Din vei og dine handlinger har ført dette over deg. Dette er din ondskap, fordi den er bitter og har nådd til ditt hjerte.
14Derfor, se, jeg vil lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne.
19Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste omkom i byen mens de søkte etter mat for å gjenopplive sine sjeler.