Jeremia 8:19
Se, ropet fra min folks datter kommer fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg vred med sine utskårne bilder og fremmede tommeidoler?
Se, ropet fra min folks datter kommer fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg vred med sine utskårne bilder og fremmede tommeidoler?
Hør ropet fra mitt folks datter fra et land langt borte: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge hos henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
Hør skriket fra mitt folks datter fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes der?» «Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomguder?»
Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
Se, en rop fra min folks datter kommer fra et land langt borte: 'Er Herren ikke i Sion? Er hennes konge ikke i henne?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder, med fremmede guder?
Se stemmen av gråten fra datteren av mitt folk på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder og merkelige forfengeligheter?
Se, ropet fra mitt folks datter fra et fjernt land: Er ikke Herren i Sion? Eller er dens konge ikke der? Hvorfor har de provosert meg med utskårne bilder, med fremmedes tomme avguder?
Folket mitts rop høres fra et fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes hos henne?' Hvorfor har de provosert meg med sine graverte bilder, med fremmede tomheter?
Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?
Se, jeg hører ropet fra min folkes datter over dem som bor i et fjernt land: Er ikke HERREN i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de opprørt meg med sine avgudsbilder og fremmede dårskap?
Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?
Hør ropet fra mitt folk fra et meget fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder og fremmede avguder?
Listen to the cry of my people from a land far away: 'Is the LORD not in Zion? Is her King no longer there?' Why have they provoked me to anger with their idols, with their worthless foreign gods?
Se, ropet fra mitt folk kommer fra et fjernt land: Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de irritert meg med sine utskårne bilder, med falske guder?
See, mit Folks Datters Raabs Lyd (kommer) fra et langt fraliggende Land; er da Herren ikke i Zion? eller er dens Konge ikke i den? hvorfor opirrede de mig med deres udskaarne Billeder, med et fremmed (Folks) Forfængeligheder?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of them that dwell in a far country: Is not the LORD in Zion? is not her king in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with strange vanities?
Se, ropet fra min folks datter på grunn av dem som bor i et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of those who dwell in a far country: Is not the LORD in Zion? Is not her king in her? Why have they provoked me to anger with their carved images and strange idols?
Se, datteren av mitt folks rop høres fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vakt min vrede med sine gjengitte bilder og fremmede tommeligheter?
Men lyden av min datters skrik fra et fjernt land, Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sine utskårne bilder, med fremmedes tomme avguder?
Se, lyden av min folks datters rop fra et land som er svært langt borte: er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min sinne med sine utskårne bilder og utenlandske tomheter?
Ropet fra datteren av mitt folk kommer fra et fjernt land: Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sitt bilder og sine fremmede guder, som ikke er guder?
for lo, the voyce of the criege of my people is herde from a farre countre: Is not the LORDE in Sion? Is not he kinge in her? Wherfore then haue they greued me (shall the LORDE saye) with their ymages and foolish straunge fashions?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people for feare of them of a farre countrey, Is not the Lorde in Zion? is not her king in her? Why haue they prouoked mee to anger with their grauen images, and with the vanities of a strange god?
For lo, the voyce of the crying of my people is hearde, for feare of them that come from a farre countrey: Is not the Lord in Sion? Is not her king in her? Wherefore then haue they greeued me shall the Lorde say with their images, and foolishe straunge fashions of a forraine god?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of them that dwell in a far country: [Is] not the LORD in Zion? [is] not her king in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, [and] with strange vanities?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: isn't Yahweh in Zion? Isn't her King in her? Why have they provoked me to anger with their engraved images, and with foreign vanities?
Lo, the voice of a cry of the daughter of my people from a land afar off, Is Jehovah not in Zion? is her king not in her? Wherefore have they provoked Me with their graven images, With the vanities of a foreigner?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: is not Jehovah in Zion? is not her King in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with foreign vanities?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: Is not Jehovah in Zion? is not her King in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with foreign vanities?
The voice of the cry of the daughter of my people comes from a far land: Is the Lord not in Zion? is not her King in her? Why have they made me angry with their images and their strange gods which are no gods?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: isn't Yahweh in Zion? Isn't her King in her? Why have they provoked me to anger with their engraved images, and with foreign vanities?
I hear my dear people crying out throughout the length and breadth of the land. They are crying,‘Is the LORD no longer in Zion? Is her divine King no longer there?’” The LORD answers,“Why then do they provoke me to anger with their images, with their worthless foreign idols?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
17Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at hans motstandere skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
11Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat til å holde sjelen i live. Se, Herre, og ta i betraktning, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se, og betrakt om det finnes noen sorg som min sorg, som er gjort mot meg, som Herren har plaget meg med på hans vredesdag.
18La dem skynde seg å løfte en klage over oss, så våre øyne kan flyte med tårer, og våre øyelokk strømme av vann.
19For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
20Høsten er forbi, sommeren er over, og vi er ikke frelst.
21På grunn av skaden til min folkets datter er jeg skadet; jeg er mørk; forferdelse har grepet meg.
22Er det ingen balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor er da ikke helbredelsen til min folks datter oppnådd?
1Hvordan har Herren dekket Sions datter med en sky i sin vrede, og kastet ned fra himmelen til jorden Israels pryd, og husket ikke sin fotskammel på sin vredes dag!
18Når jeg vil trøste meg selv mot sorg, er hjertet svakt i meg.
3Juda har gått i fangenskap på grunn av lidelse og stor trelldom. Hun bor blant folkeslagene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere fant henne i de trange passasjene.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er bedrøvede, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har blitt herrer, hennes fiender lever i fred. For Herren har plaget henne på grunn av de mange overtredelsene hennes. Barna hennes er gått i fangenskap foran fienden.
6Fra Sions datter har all hennes prakt forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, og de har dratt uten styrke foran forfølgeren.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
9Kvinnene blant mitt folk har dere drevet ut fra deres hjem fylt med glede; fra deres barn har dere tatt bort min prakt for alltid.
9Hvorfor roper du nå høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått bort? For smerten har grepet deg som en fødende kvinne.
10Vær i smerte og fød, Sions datter, som en fødende kvinne. For nå skal du dra ut av byen og bo på marken, og du skal dra til Babylon; der skal du bli reddet, der skal Herren forløse deg fra dine fienders hånd.
11Nå har også mange nasjoner samlet seg mot deg som sier: La henne bli besmittet, la våre øyne se på Sion.
31For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødselsveer, og smerten som av en som føder sitt første barn, røsten av Sions datter som jamrer seg selv, som sprer ut hendene sine, sier: Ve meg nå! For min sjel er trøtt på grunn av morderne.
17Du skal si disse ordene til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag, og la dem ikke stanse; for jomfruen, min folkets datter, er skadet med et stort sår, med et meget alvorlig slag.
8Herren hadde til hensikt å ødelegge Sions datters murer; han strakte ut en målesnor, trakk ikke sin hånd tilbake fra å ødelegge, og brakte mur og voll til sorg; de sørget sammen.
9Hennes porter har sunket i jorden, han har ødelagt og splittet hennes bommer. Hennes konge og fyrster er blant folkene; loven er ikke mer, og hennes profeter finner ingen syn fra Herren.
10Sions datters eldste sitter stille på jorden, de har kastet støv på hodene sine; de har bunnet seg med sekkestrie. Jomfruene i Jerusalem bøyer hodene sine til jorden.
11Mine øyne svikter på grunn av tårer, mine innvoller rører seg. Mitt lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og småbarn besvimer i byens gater.
17La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
31Å generasjon, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land av mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer, vi vil ikke komme tilbake til deg mer?
32Kan en jomfru glemme sine smykker, eller en brud sitt utstyr? Men mitt folk har glemt meg utallige dager.
9Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
19Herre, min styrke, min festning, og min tilflukt på trengselens dag, folkeslag skal komme til deg fra jordens ender og si: Våre fedre har arvet bare løgner, tomhet, og ting uten verdi.
8Derfor har Herrens vrede vært over Juda og Jerusalem, og han har overgitt dem til problemer, til forbauselse og til latter, som dere ser med deres egne øyne.
5Og nå, hva har jeg her, spør Herren, når mitt folk blir tatt bort uten grunn? De som hersker over dem får dem til å jamre, sier Herren, og mitt navn blir stadig hånet hver dag.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
19For folket skal bo i Sion ved Jerusalem. Du skal ikke gråte mer. Han vil være gjerrig for din gråt; når han hører det, vil han svare deg.
18Deres hjerte ropte til Herren, «Sions datters mur, la tårer renne som en elv dag og natt. Gi deg ingen hvile, la ikke øynenes pupill få ro.»
1Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke. Hun var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene, men nå er hun tvunget til å betale skatt.
1Å, om mitt hode var fullt av vann og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
9Skal jeg ikke rette oppmerksomhet mot dem for disse tingene, sier Herren? Skal ikke min sjel hevne seg på et sånt folk som dette?
16Dessuten sier Herren: Fordi Sions døtre er hovmodige og vandrer med utstrakte halser og viltre øyne, vandrende og dinglende mens de går og klirrer med føttene sine,
26Min datter, folket mitt, kle deg i sekkestrie, rull deg i aske, sørg som over en eneste sønn, den bitreste klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.
11Har et folk byttet bort sine guder, som ikke er guder? Men mitt folk har byttet sin herlighet mot det som ikke gagner.
11For de har helbredet mitt folks datters skade lett, og sagt: Fred, fred, men det er ingen fred.
7Befri deg selv, Sion, som bor hos Babylons datter.
21En røst ble hørt på høydene, gråt og bønnfalling fra Israels barn, fordi de har fordreid sin vei, de har glemt Herren sin Gud.
52Derfor, se, dagene kommer, sier Herren, at jeg vil gjøre dom over hennes skårne bilder: og i hele hennes land skal de sårede stønne.
48Mine øyne flyter med elver av vann for mitt folks datter er ødelagt.
5Hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil vende seg bort for å spørre hvordan det går med deg?