Klagesangene 1:9
Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
Hennes urenhet sitter i skjørtene; hun tenkte ikke på sin endelikt. Derfor sank hun forferdelig; hun har ingen trøster. Å, HERRE, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Dets urenhet hang ved dets kjolefald. Det tenkte ikke på sin framtid og sank ned på forunderlig vis, uten noen til å trøste det. HERRE, se min nød! For fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet er festet på folkets klær; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hennes fall kom brått, og det finnes ingen som trøster henne. Se på min lidelse, Herre, for fienden har vært grusom.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun husker ikke sin undergang; derfor falt hun, fortvilet; hun hadde ingen til å trøste seg.
Hennes urenhet var på hennes slep, hun tenkte ikke på sin skjebne, derfor falt hun utrolig. Det er ingen som trøster henne. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes skitt sitter i faldene hennes; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hun falt fjellvidt, og ingen trøster henne. 'Se, Herre, min nød, for fienden triumferer!'
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet er synlig ved hennes skjørt, og hun husker ikke sitt endelige mål; derfor har hun falt forferdelig, uten noen trøster. O HERRE, se min nød, for fienden har opphøyet seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
Her uncleanness clings to her skirts; she did not consider her future. Her fall was astounding; there was no one to comfort her. "Look, LORD, on my affliction, for the enemy has triumphed."
Hennes urenhet er på skjørtene hennes, hun tenkte ikke på sin fremtid. Derfor gikk hun ned på en underfull måte, ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Dens Ureenhed var paa dens Sømme, den kom ikke sit Yderste ihu, og den er nedfaren i underlige (Maader, der er) Ingen, som trøster den; Herre! see min Elendighed, thi Fjenden gjorde sig stor.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her st end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun tenker ikke på sitt endelikt; derfor er hun falt underlig: hun har ingen som trøster henne. Å Herre, se min nød: for fienden har opphøyd seg.
Her filthiness is in her skirts; she does not remember her last end; therefore she came down astonishingly: she had no comforter. O LORD, behold my affliction, for the enemy has magnified himself.
Hennes urenhet var i hennes skjørt; hun husket ikke sin siste ende; Derfor har hun falt forbausende; hun har ingen trøster: Se, Herre, min nød; for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet er i skjørtene hennes. Hun husket ikke sin skjebne, og hun falt forferdelig. Ingen gir henne trøst. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg gjeldende.
Hennes urenhet var i foldene hennes; hun husket ikke sin fremtid; derfor falt hun på forunderlig vis; hun har ingen trøster: Se, Herre, min lidelse; for fienden har gjort seg stor.
I hennes skjørter var hennes urene veier; hun tenkte ikke på sin ende; og hennes fall har vært en forundring; hun har ingen trøster: se hennes sorg, Herre, for angriperen er opphøyet.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hir skyrtes are defyled, she remebred not what wolde folowe: therfore is hir fall so greate, and there is no ma to comforte her. O LORDE, cosidre my trouble, for myne enemie hath the vpper honde.
Her filthinesse is in her skirts: she remembred not her last ende, therefore she came downe wonderfully: she had no comforter: O Lorde, behold mine affliction: for the enemie is proud.
Her skirtes are defiled, she remembred not her last ende, therfore is her fall so wonderfull, and there is no man to comfort her: O Lorde consider my trouble, for myne enemie hath the vpper hande.
Her filthiness [is] in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified [himself].
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: See, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
Her uncleanness `is' in her skirts, She hath not remembered her latter end, And she cometh down wonderfully, There is no comforter for her. See, O Jehovah, mine affliction, For exerted himself hath an enemy.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
In her skirts were her unclean ways; she gave no thought to her end; and her fall has been a wonder; she has no comforter: see her sorrow, O Lord; for the attacker is lifted up.
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: see, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
ט(Tet) Her menstrual flow has soiled her clothing; she did not consider the consequences of her sin. Her demise was astonishing, and there was no one to comfort her. She cried,“Look, O LORD, on my affliction because my enemy boasts!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke. Hun var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene, men nå er hun tvunget til å betale skatt.
2Hun gråter kraftig om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes. Ingen av hennes elskere er der for å trøste henne; alle vennene har vært troløse mot henne, de har blitt hennes fiender.
3Juda har gått i fangenskap på grunn av lidelse og stor trelldom. Hun bor blant folkeslagene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere fant henne i de trange passasjene.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er bedrøvede, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har blitt herrer, hennes fiender lever i fred. For Herren har plaget henne på grunn av de mange overtredelsene hennes. Barna hennes er gått i fangenskap foran fienden.
6Fra Sions datter har all hennes prakt forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, og de har dratt uten styrke foran forfølgeren.
7Jerusalem husker i sine lidelsers dager og sin karrighet alle de herlige tingene hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så henne og lo av hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grovt, og derfor er hun blitt uren. Alle som æret henne, forakter henne nå, fordi de har sett hennes avskuelighet. Ja, hun sukker og vender seg bort.
10Motstanderen har bredt ut sin hånd over alle hennes kostbare ting, for hun har sett at hedningene har gått inn i hennes helligdom, de som du befalte ikke skulle tre inn i din menighet.
11Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat til å holde sjelen i live. Se, Herre, og ta i betraktning, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se, og betrakt om det finnes noen sorg som min sorg, som er gjort mot meg, som Herren har plaget meg med på hans vredesdag.
15Herren har trampet under fot alle mine mektige menn i mitt indre. Han har kalt sammen en forsamling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
17Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at hans motstandere skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
9For hennes sår er uhelbredelige, for det har nådd til Juda, det har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
1Ve over den skitne og forurensede, over den undertrykkende byen!
2Hun hørte ikke på stemmen; hun tok ikke imot formaning. Hun stolte ikke på Herren, og hun nærmet seg ikke sin Gud.
10Da skal min fiende se det, og skam skal dekke henne som sa til meg: "Hvor er Herren din Gud?" Mine øyne skal få se henne: nå skal hun tråkkes ned, som møkka på gatene.
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus mens hun begår så mange skammelige gjerninger? Kan hellig kjøtt føre fra deg din ondskap, så du gleder deg?
26Og hennes porter skal sørge og klage; og hun skal sitte forlatt på bakken.
19Disse to ting har kommet over deg; hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, hungersnød og sverd; med hvem skal jeg trøste deg?
12Hun har gjort seg trett med løgner, og hennes store skum gikk ikke ut av henne: hennes skitt skal være i ilden.
13I din urenhet er det styggedom: fordi jeg har renset deg, men du ble ikke renset. Du skal ikke bli renset fra din urenhet mer, før jeg har latt min harme legge seg over deg.
26Derfor vil jeg trekke dine skjørt opp over ditt ansikt, slik at din skam blir synlig.
27Jeg har sett dine ekteskapsbrudd, dine hestelyder, utuktens skamløse handlinger på høyene i marken. Ve deg, Jerusalem! Vil du ikke bli ren? Hvor lenge vil det vare?
9Og det skjedde gjennom lettheten av hennes utroskap, at hun forurenset landet og begikk ekteskapsbrudd med steiner og stokker.
5Se, jeg er imot deg, sier Herren over hærskarenes Gud; jeg vil avdekke dine skjørt over ditt ansikt, og jeg vil vise nasjonene din nakenhet og rikene din skam.
22Og hvis du sier i ditt hjerte: Hvorfor kommer dette over meg? For din store misgjerning er dine skjørt avslørt, dine hæler nakne.
35Derfor, du hore, hør Herrens ord:
2Israels jomfru er falt; hun reiser seg ikke mer: Hun er forlatt i sitt land; ingen løfter henne opp.
13Derfor, så sier Herren: Spør nå blant folkene, hvem har hørt slike ting: Israels jomfru har gjort en fryktelig ting.
15Hvorfor skriker du over din skade? Din sorg er uhelbredelig. På grunn av din store ondskap, fordi dine synder har vokst, har jeg gjort dette mot deg.
57før din ondskap ble oppdaget, som på den tid av din skam fra Arams døtre og alle de som er rundt henne, Filisternes døtre, som forakten deg på alle kanter.
4Hvorfor roser du deg i dalene, din flytende dal, du frafalne datter, som stolte på sine skatter, og sa: Hvem kan komme mot meg?
9Hennes porter har sunket i jorden, han har ødelagt og splittet hennes bommer. Hennes konge og fyrster er blant folkene; loven er ikke mer, og hennes profeter finner ingen syn fra Herren.
17Så kom babylonerne til henne i kjærlighetsleiet, og de besmittet henne med sin utukt, og hun ble uren med dem, og hennes sinn vendte seg bort fra dem.
15Rop i strid mot henne fra alle kanter: hun har gitt hånden sin; hennes grunnvoller har falt, hennes murer er kastet ned; for dette er Herrens hevn: hevn dere over henne, gjør med henne som hun har gjort.
22I alle dine avskyeligheter og din utroskap har du ikke husket dagene i din ungdom, da du var naken og bar og lå i ditt blod.
7Og det skal skje at alle som ser på deg, skal flykte fra deg og si: Ninive er lagt øde. Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere til deg?
10Hun er tom, forlat og ødelagt: hjertet smelter, knærne skjelver, det er mye smerte i alle lender, og ansiktene til dem alle blir svarte av sorg.
8For Jerusalem er ødelagt, og Juda er falt; fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, for å utfordre hans herlighets øyne.
8Klages som en jomfru som har bundet seg i sekkestrie for ungdommens mann.
9Hun som fødte syv, ble svak. Hun har gitt opp ånden. Solen hennes har gått ned mens det ennå er dag. Hun har blitt til skamme og gjort til spott, og resten vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
12Ble de skamfulle da de hadde begått avskyeligheter? Nei, de ble ikke skamfulle i det hele tatt, heller ikke kunne de rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller; når jeg besøker dem, skal de bli kastet ned, sier Herren.
2Løft øynene mot høydene og se hvor du ikke har blitt ligget med. Ved veiene har du sittet og ventet på dem, som en araber i ørkenen; du har forurenset landet med din utroskap og din ondskap.
19Se, ropet fra min folks datter kommer fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg vred med sine utskårne bilder og fremmede tommeidoler?
43Fordi du ikke har husket dagene i din ungdom, men har vekket meg til vrede med alle disse tingene, se, derfor vil jeg også gi din vei tilbake på ditt eget hode, sier Herren Gud. Og du skal ikke begå denne usedeligheten over alle dine avskyeligheter.