Jesaja 51:19
Disse to ting har kommet over deg; hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, hungersnød og sverd; med hvem skal jeg trøste deg?
Disse to ting har kommet over deg; hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, hungersnød og sverd; med hvem skal jeg trøste deg?
Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
To ting har rammet deg – hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og knusning, sult og sverd. Hvem skal trøste deg?
To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
Disse to ting har rammet deg - hvem har medlidenhet med deg? - ødeleggelse og undergang, hunger og sverd. Hvem skal trøste deg?
To ting har hendt deg — hvem skal sørge over deg? Ødeleggelse og undergang, hungersnød og sverd. Hvem skal trøste deg?
To ting har kommet over deg; hvem vil trøste deg? ødeleggelse og ruin, hungersnød og sverd; hvem skal trøste deg?
Disse to ting har rammet deg; hvem skal ha medfølelse med deg? Ødeleggelse og ruin og sult og sverd; hvem skal trøste deg?
Disse to ting har rammet deg - hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, hunger og sverd, hvem vil trøste deg?
To ting har kommet over deg; hvem skal synes synd på deg? Ødeleggelse og ødeleggelse, sult og sverd: ved hvem skal jeg trøste deg?
Disse ting har rammet deg: ødeleggelse, undergang, hungersnød og sverd. Hvem skal trøste deg?
To ting har kommet over deg; hvem skal synes synd på deg? Ødeleggelse og ødeleggelse, sult og sverd: ved hvem skal jeg trøste deg?
To ting har rammet deg – hvem vil sørge med deg? Ødeleggelse og fall, sult og sverd; hvem vil trøste deg?
These double calamities have come upon you—destruction and devastation, famine and sword. Who will console you?
To ting har rammet deg – hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, sult og sverd – hvem skal trøste deg?
Disse tvende (Ting) ere dig vederfarne; hvo skal have Medynk med dig? (der er) Ødelæggelse og Forstyrrelse og Hunger og Sværd; ved hvem skal jeg trøste dig?
These two things are come unto thee; who shall be sorry for thee? desolation, and destruction, and the famine, and the sword: by whom shall I comfort thee?
Disse to ting har kommet over deg; hvem skal ha medlidenhet med deg? Ødeleggelse og ruin, og hungersnød, og sverd: hvem skal trøste deg?
These two things have come upon you; who shall feel sorry for you? Desolation and destruction, and the famine, and the sword: by whom shall I comfort you?
Disse to ting har hendt deg. Hvem skal klage over deg? Ødeleggelse og ruin, og sult og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
Disse to onde ting møter deg, hvem sørger for deg? Ødeleggelse og tap - hungersnød og sverd, hvem trøster deg?
Disse to ting har rammet deg, hvem skal sørge over deg? Ødeleggelse og ruin, hungersnød og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
Disse to ting har kommet over deg; hvem vil gråte for deg? Ødeleggelse og ruin; død fra mangel på mat, og fra sverdet; hvordan kan du bli trøstet?
These two things are befallen thee, who shall bemoan thee? desolation and destruction, and the famine and the sword; how shall I comfort thee?
These two things are come unto thee; who shall be sorry for thee? desolation, and destruction, and the famine, and the sword: by whom shall I comfort thee?
Both these thinges are happened vnto the, but who is sory for it? Yee, destruction, waistinge, hunger & swerde: but who hath conforted the?
These two thinges are come vnto thee: who will lament thee? desolation and destruction and famine, and the sworde: by whome shall I comfort thee?
Both these thinges are happened vnto thee, but who is sory for it? yea destruction, wastyng, hunger, and sworde, but who wyll comfort thee?
These two [things] are come unto thee; who shall be sorry for thee? desolation, and destruction, and the famine, and the sword: by whom shall I comfort thee?
These two things have happened to you. Who will bemoan you? Desolation and destruction, and the famine and the sword; how shall I comfort you?
These two are meeting thee, who is moved for thee? Spoiling and destruction -- Famine and sword, who -- I comfort thee?
These two things are befallen thee, who shall bemoan thee? desolation and destruction, and the famine and the sword; how shall I comfort thee?
These two things are befallen thee, who shall bemoan thee? desolation and destruction, and the famine and the sword; how shall I comfort thee?
These two things have come on you; who will be weeping for you? wasting and destruction; death from need of food, and from the sword; how may you be comforted?
These two things have happened to you. Who will bemoan you? Desolation and destruction, and the famine and the sword; how shall I comfort you?
These double disasters confronted you. But who feels sorry for you? Destruction and devastation, famine and sword. But who consoles you?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Ingen leder henne blant alle sønnene hun har født; heller ikke er det noen som tar henne ved hånden av alle sønnene hun har oppdratt.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
17Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at hans motstandere skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
20Dine sønner har besvimt, de ligger i hodet av alle gatene som en villokse i et nett; de er fulle av Herrens vrede, din Guds tukt.
21Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg har jo vært barnløs, forlatt, en fanget kvinne som er drevet hit og dit. Hvem har fostret disse opp? Se, jeg var alene; hvor har disse kommet fra?'
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
5Hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil vende seg bort for å spørre hvordan det går med deg?
11Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat til å holde sjelen i live. Se, Herre, og ta i betraktning, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se, og betrakt om det finnes noen sorg som min sorg, som er gjort mot meg, som Herren har plaget meg med på hans vredesdag.
9Hvorfor roper du nå høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått bort? For smerten har grepet deg som en fødende kvinne.
10Vær i smerte og fød, Sions datter, som en fødende kvinne. For nå skal du dra ut av byen og bo på marken, og du skal dra til Babylon; der skal du bli reddet, der skal Herren forløse deg fra dine fienders hånd.
15Hvorfor skriker du over din skade? Din sorg er uhelbredelig. På grunn av din store ondskap, fordi dine synder har vokst, har jeg gjort dette mot deg.
26Og hennes porter skal sørge og klage; og hun skal sitte forlatt på bakken.
1Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke. Hun var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene, men nå er hun tvunget til å betale skatt.
2Hun gråter kraftig om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes. Ingen av hennes elskere er der for å trøste henne; alle vennene har vært troløse mot henne, de har blitt hennes fiender.
3Juda har gått i fangenskap på grunn av lidelse og stor trelldom. Hun bor blant folkeslagene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere fant henne i de trange passasjene.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er bedrøvede, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har blitt herrer, hennes fiender lever i fred. For Herren har plaget henne på grunn av de mange overtredelsene hennes. Barna hennes er gått i fangenskap foran fienden.
26Min datter, folket mitt, kle deg i sekkestrie, rull deg i aske, sørg som over en eneste sønn, den bitreste klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.
9Hun som fødte syv, ble svak. Hun har gitt opp ånden. Solen hennes har gått ned mens det ennå er dag. Hun har blitt til skamme og gjort til spott, og resten vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
7Og det skal skje at alle som ser på deg, skal flykte fra deg og si: Ninive er lagt øde. Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere til deg?
9Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
19For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
20Hør Herrens ord, dere kvinner, og la deres øre motta hans munns ord. Lær deres døtre klage, og hver kvinne sin nabo sørg.
31For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødselsveer, og smerten som av en som føder sitt første barn, røsten av Sions datter som jamrer seg selv, som sprer ut hendene sine, sier: Ve meg nå! For min sjel er trøtt på grunn av morderne.
19For dine ødelagte og forlatte steder, og det landet som er ødelagt, skal nå bli for trangt for innbyggerne, og de som fortærte deg, skal trekke seg langt bort.
11Mine øyne svikter på grunn av tårer, mine innvoller rører seg. Mitt lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og småbarn besvimer i byens gater.
12De sier til sine mødre: "Hvor er korn og vin?" mens de besvimte som sårede i byens gater, da deres sjel ble uttømt i sine mødres favn.
13Hva skal jeg ta som vitne for deg? Hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne med deg, for å trøste deg, jomfru, Sions datter? For ditt sammenbrudd er stort som havet: hvem kan helbrede deg?
20Se, Herre, og tenk på hvem du har gjort slik mot. Skal kvinner spise sitt eget avkom, små barn? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
21Ung og gammel ligger på bakken ute; mine jomfruer og unge menn er falt ved sverdet. Du har drept dem på din vredes dag, du har slaktet og ikke spart.
22Du har kalt slik som til en festdag mine redsler rundt omkring, slik at på Herrens vredes dag ingen unnslapp eller overlevde. De som jeg har båret og fostret, har min fiende utslettet.
21Hva skal du si når han straffer deg? For du har lært dem å være fyrster, hoder over deg. Vil ikke smerter gripe deg som en kvinne i fødselsveer?
22Likevel, se, der skal bli igjen en rest som skal føres ut, både sønner og døtre; se, de skal komme til dere, og dere skal se deres vei og deres gjerninger; og dere skal trøstes over den ondskapen jeg har brakt over Jerusalem, over alt det jeg har brakt over det.
10Men også hun ble bortført, hun gikk i fangenskap. Også hennes småbarn ble knust på hvert gatehjørne; de kastet lodd om hennes hederlige menn, og alle hennes store menn ble bundet i lenker.
10De medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble deres mat under ødeleggelsen av mitt folks datter.
23Du som bor i Libanon, som bygger ditt rede blant sedrene, hvor vil du ynkes når fødselssmerter kommer over deg, smerter som hos en kvinne i fødsel!
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
12skal deres mor bli skamfull, hun som bar dere, skal bli ydmyket: se, den bakerste av nasjonene skal bli en villmark, et tørt land og en ørken.
17Du skal si disse ordene til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag, og la dem ikke stanse; for jomfruen, min folkets datter, er skadet med et stort sår, med et meget alvorlig slag.
10Hun er tom, forlat og ødelagt: hjertet smelter, knærne skjelver, det er mye smerte i alle lender, og ansiktene til dem alle blir svarte av sorg.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
18Når jeg vil trøste meg selv mot sorg, er hjertet svakt i meg.
8Jeg vil gjøre denne byen til ruiner, så alle som går forbi den, vil bli forferdet og plystre på grunn av alle dens plager.
9Men disse to ting vil komme over deg i et øyeblikk på en dag: tap av barn og enke status. De vil komme fullt ut på deg for din overflod av trolldom og dine mange besvergelser.
4Hvorfor roser du deg i dalene, din flytende dal, du frafalne datter, som stolte på sine skatter, og sa: Hvem kan komme mot meg?
14Du skal spise, men ikke bli mett; din hunger blir i ditt indre; du skal legge til side, men ikke redde; og det du redder, vil jeg overgi til sverdet.
2Israels jomfru er falt; hun reiser seg ikke mer: Hun er forlatt i sitt land; ingen løfter henne opp.
13Som en som hans mor trøster, slik vil jeg trøste dere, og dere skal bli trøstet i Jerusalem.
12Selv om de fostrer opp sine barn, vil jeg berøve dem, så det ikke blir noen tilbake; ja, ve også dem når jeg trekker meg tilbake fra dem!