Jeremia 9:19
For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
Hør, kvinner, Herrens ord, og la deres ører ta imot hans tale! Lær deres døtre å klage, og hver kvinne sin nabo en sørgesang.
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
For det er hørt en klagerøst fra Sion: Hvordan er vi ødelagt? Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, de har revet ned våre boliger.
Hør derfor, kvinner, Herrens ord! Og la deres ører ta imot hans munns ord. Lær deres døtre å sørge, og hver kvinne sin nabo en klagesang.
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
'Hear the word of the Lord, you women; let your ears receive the words of His mouth. Teach your daughters to wail and one another to mourn.'
For fra Sion høres en stemme av klagesang: «Å, hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, og våre boliger har forkastet oss.»
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
Dere kvinner, hør Herrens ord og la deres ører motta hans ord! Lær deres døtre klage, og hver kvinne lære sin nabo klagesang.
Hør, kvinner, Herrens ord! Deres øre tar imot Hans ord. La deres døtre lære sorgsang, og én kvinne lære den andre en klagesang.
Thi der er hørt en Klagerøst fra Zion: Hvorledes ere vi ødelagte? vi ere saare beskjæmmede, thi vi have forladt Landet, thi de have nedkastet vore Boliger.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.
For en klagestemme høres ut fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For a voice of wailing is heard out of Zion, 'How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.'
For en klagestemme høres fra Sion, Hvordan er vi ødelagt! Vi er fullstendig forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned vårt bosted.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er blitt storlig skamfulle, fordi vi har forlatt landet, fordi de har kastet ned våre boliger.
For en gråtestemme høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt beskjemmet, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned våre boliger.
For en lyd av gråt stiger opp fra Sion, et rop, Hvordan er ødeleggelsen kommet over oss? Vi er overveldet av skam fordi vi har forlatt vårt land; han har sendt oss bort fra vårt hus.
For a voice{H6963} of wailing{H5092} is heard{H8085} out of Zion,{H6726} How are we ruined!{H7703} we are greatly{H3966} confounded,{H954} because we have forsaken{H5800} the land,{H776} because they have cast down{H7993} our dwellings.{H4908}
For a voice{H6963} of wailing{H5092} is heard{H8085}{(H8738)} out of Zion{H6726}, How are we spoiled{H7703}{(H8795)}! we are greatly{H3966} confounded{H954}{(H8804)}, because we have forsaken{H5800}{(H8804)} the land{H776}, because our dwellings{H4908} have cast us out{H7993}{(H8689)}.
For there is a lamentable noyse herde of Sion: O how are we so sore destroyed? O how are we so piteously confounded? We must forsake oure owne naturall countre, and we are shot out of oure owne lodgiges.
For a lamentable noyse is heard out of Zion, Howe are we destroyed, and vtterly confounded, for we haue forsaken the land, and our dwellings haue cast vs out.
For there is a lamentable noyse heard of Sion: O howe are we so sore destroyed? O howe are we so pitiously confounded? We must forsake our owne naturall countrey, and we are shut out of our owne lodginges.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast [us] out.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For -- a voice of wailing is heard from Zion: How have we been spoiled! We have been greatly ashamed, Because we have forsaken the land, Because they have cast down our tabernacles.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For a sound of weeping goes up from Zion, a cry, How has destruction come on us? we are overcome with shame because we have gone away from our land; he has sent us out from our house.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For the sound of wailing is soon to be heard in Zion,‘We are utterly ruined! We are completely disgraced! For we have left our land! For our houses have been torn down!’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18 La dem skynde seg å løfte en klage over oss, så våre øyne kan flyte med tårer, og våre øyelokk strømme av vann.
20 Hør Herrens ord, dere kvinner, og la deres øre motta hans munns ord. Lær deres døtre klage, og hver kvinne sin nabo sørg.
19 Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
8 Derfor har Herrens vrede vært over Juda og Jerusalem, og han har overgitt dem til problemer, til forbauselse og til latter, som dere ser med deres egne øyne.
9 For se, våre fedre har falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
9 Kvinnene blant mitt folk har dere drevet ut fra deres hjem fylt med glede; fra deres barn har dere tatt bort min prakt for alltid.
19 Se, ropet fra min folks datter kommer fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg vred med sine utskårne bilder og fremmede tommeidoler?
20 Høsten er forbi, sommeren er over, og vi er ikke frelst.
51 Vi er skamfulle, fordi vi har hørt vanæren: skam har dekket våre ansikter, fordi fremmede har kommet inn i Herrens hushrines helligdom.
4 På den dagen skal man ta opp et ordspråk mot dere og klage med sørgende klage, og si: Vi er fullstendig herjet: Han har forandret delingen av mitt folk; hvordan har han tatt den fra meg! Han har delt ut markene våre til en fremmed.
4 Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
16 Kronen har falt fra vårt hode; ve oss, for vi har syndet!
17 Derfor er vårt hjerte svakt; av disse ting er våre øyne uklare.
10 For fjellene vil jeg løfte en gråt og klage, og for ørkenens beitemarker en klage, for de er brent opp, så ingen kan gå gjennom dem; verken hører man lyden av buskap, både fuglene i himmelen og dyrene er borte; de er forsvunnet.
20 Ødeleggelse på ødeleggelse blir ropt, for hele landet er ødelagt. Plutselig er teltene mine ødelagt, og mine teltduker i et øyeblikk.
31 For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødselsveer, og smerten som av en som føder sitt første barn, røsten av Sions datter som jamrer seg selv, som sprer ut hendene sine, sier: Ve meg nå! For min sjel er trøtt på grunn av morderne.
7 Deres land er øde, deres byer er brent med ild; deres jord, fremmede fortærer den rett foran dere, og den er lagt øde, som omvelt av fremmede.
8 Zions datter er igjen som en hytte i en vingård, som en skur i en agurkåker, som en beleiret by.
26 Min datter, folket mitt, kle deg i sekkestrie, rull deg i aske, sørg som over en eneste sønn, den bitreste klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.
16 For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
17 Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at hans motstandere skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
18 Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
4 Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er bedrøvede, og hun selv er bitter.
21 En røst ble hørt på høydene, gråt og bønnfalling fra Israels barn, fordi de har fordreid sin vei, de har glemt Herren sin Gud.
11 Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre priste deg, er brent opp med ild; og alle våre verdifulle ting er blitt ødelagt.
19 Disse to ting har kommet over deg; hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, hungersnød og sverd; med hvem skal jeg trøste deg?
8 For dette, kle dere i sekkelerret, sørg og klag høyt, for Herrens voldsomme vrede har ikke vendt tilbake fra oss.
1 Hvordan har Herren dekket Sions datter med en sky i sin vrede, og kastet ned fra himmelen til jorden Israels pryd, og husket ikke sin fotskammel på sin vredes dag!
2 Herren har slukt alle boliger til Jakob og ikke spart noen. Han har i sin harme revet ned de sterke festningene til Judas datter, ført dem ned til jorden, og vanæret kongeriket og dets fyrster.
2 Vår arv er vendt til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 Vi er farløse og foreldreløse, våre mødre er som enker.
10 Sions datters eldste sitter stille på jorden, de har kastet støv på hodene sine; de har bunnet seg med sekkestrie. Jomfruene i Jerusalem bøyer hodene sine til jorden.
11 Mine øyne svikter på grunn av tårer, mine innvoller rører seg. Mitt lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og småbarn besvimer i byens gater.
14 Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
24 Vi har hørt ryktet om dem, våre hender mister kraft, angst har grepet oss, smerte som en fødende kvinne.
11 Nå har også mange nasjoner samlet seg mot deg som sier: La henne bli besmittet, la våre øyne se på Sion.
7 Siden våre fedres dager har vi vært i stor skyld til denne dag; og for våre misgjerninger har vi, våre konger og våre prester blitt overgitt i hendene til kongene i landene, til sverdet, til fangenskapet, til plyndring og til forvirrelse av ansikt, slik det er i dag.
11 Vi brøler alle som bjørner og jamrer oss som duer; vi venter på rettferd, men den kommer ikke; på frelse, men den er langt borte fra oss.
24 For skammen har fortært våre fedres arbeid fra vår ungdom; deres flokker og deres hjorder, deres sønner og deres døtre.
7 Herren har kastet fra seg sitt alter, foraktet sitt helligdom. Han har overgitt i fiendens hånd murene rundt hennes palasser. De har brakt støy i Herrens hus som på en festdag.
8 Herren hadde til hensikt å ødelegge Sions datters murer; han strakte ut en målesnor, trakk ikke sin hånd tilbake fra å ødelegge, og brakte mur og voll til sorg; de sørget sammen.
19 Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
20 Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er brukket; mine barn har gått ut fra meg, og de er ikke her; ingen er der til å strekke ut mine telt lenger eller reise opp mine teltduker.
9 Vi ønsket å lege Babylon, men hun ble ikke legt. La henne være, og la oss gå hver til sitt eget land, for hennes dom når til himmelen og er løftet opp til skyene.
7 Herre, rettferdigheten tilhører deg, men skam i ansiktet tilhører oss, som på denne dag, til mennene fra Juda, til innbyggerne i Jerusalem og til hele Israel, både de som er nær og de som er langt unna, i alle landene dit du har drevet dem, på grunn av deres overtredelse som de har gjort mot deg.
8 Jeg vil gjøre denne byen til ruiner, så alle som går forbi den, vil bli forferdet og plystre på grunn av alle dens plager.
11 De har gjort den øde, og den sørger over meg; hele landet er lagt øde, for ingen legger det på hjertet.
26 Og hennes porter skal sørge og klage; og hun skal sitte forlatt på bakken.
1 Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke. Hun var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene, men nå er hun tvunget til å betale skatt.
9 Hvorfor roper du nå høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått bort? For smerten har grepet deg som en fødende kvinne.