Apostlenes Gjerninger 12:15
Og de sa til henne: Du er gal. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Da sa de: Det må være hans engel.
Og de sa til henne: Du er gal. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Da sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: Du er fra vettet. Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra deg! Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er fra deg.» Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. De sa: «Det må være hans engel.»
Og de sa til henne: Du tuller. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Så sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var så. De sa: Det er hans engel.
Og de sa til henne: Du er fra deg. Men hun holdt fast på at det var så. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra sansene. Men hun insisterte på at det var slik. De sa: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: «Du er gal!» Men hun insisterte på at det faktisk var slik. Da svarte de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: 'Du er gal.' Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: 'Det er hans engel.'
They said to her, 'You are out of your mind.' But she kept insisting that it was so. Then they said, 'It must be his angel.'
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: Det er hans engel.
Da sagde de til hende: Du raser. Men hun stod fast derpaa, at det var saaledes. Men de sagde: Det er hans Engel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
And they said to her, 'You are mad.' But she insisted that it was so. Then they said, 'It is his angel.'
De sa til henne: "Du er gal!" Men hun insisterte på at det var slik. De sa: "Det er hans engel."
De sa til henne: «Du er fra vettet,» men hun insisterte på at det var slik, og de sa: «Det er hans engel.»
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto på sitt, at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne, Du er gal. Men hun fastholdt at det var sant. Og de sa, Det er hans engel.
And{G1161} they said{G2036} unto{G4314} her,{G846} Thou art mad.{G3105} But{G1161} she confidently affirmed{G1340} that it was{G2192} even so.{G3779} And{G1161} they{G3004} said, It is{G2076} his{G846} angel.{G32}
And{G1161} they said{G2036}{(G5627)} unto{G4314} her{G846}, Thou art mad{G3105}{(G5736)}. But{G1161} she constantly affirmed{G1340}{(G5711)} that it was{G2192}{(G5721)} even so{G3779}. Then{G1161} said they{G3004}{(G5707)}, It is{G2076}{(G5748)} his{G846} angel{G32}.
And they sayde vnto her: thou arte mad. And she bare them doune yt it was even so. Then sayde they: it is his angell.
But they sayde vnto her: Thou art mad. Neuertheles she abode by it, that is was so. They sayde: it is his angell.
But they said vnto her, Thou art mad. Yet she affirmed it constantly, that it was so. Then said they, It is his Angel.
And they sayde vnto her: thou art mad. But she affirmed that it was euen so. Then sayde they: it is his Angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
and they said unto her, `Thou art mad;' and she was confidently affirming `it' to be so, and they said, `It is his messenger;'
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said to her, You are off your head. But still she said, with decision, that it was so. And they said, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
But they said to her,“You’ve lost your mind!” But she kept insisting that it was Peter, and they kept saying,“It is his angel!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16 Men Peter fortsatte å banke; og da de åpnet døren og så ham, ble de forbauset.
17 Men han ga dem tegn med hånden om å være stille, og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Gå og fortell dette til Jakob og brødrene. Så dro han bort og gikk til et annet sted.
18 Og så snart det ble dag, var det stor uro blant soldatene hva som var blitt av Peter.
5 Peter ble derfor holdt i fengsel; men det ble bedt ut uavbrutt av menigheten til Gud for ham.
6 Og når Herodes skulle føre ham fram, samme natt sov Peter mellom to soldater, bundet med to kjeder, og vaktene sto foran døren og passet på fengselet.
7 Og se, Herrens engel sto ved ham, og et lys lyste opp i fengselet; og han slo Peter i siden og raste ham opp, og sa: Stå opp snart. Og kjedene falt av hans hender.
8 Og engelen sa til ham: Bind beltet ditt og ta på deg sandalene dine. Og det gjorde han. Og han sa til ham: Legg på deg kappen din og følg meg.
9 Og han gikk ut og fulgte ham; og han visste ikke at det som skjedde ved engelen var virkelig, men han trodde han så et syn.
10 Da de hadde passert den første og den andre vakten, kom de til jernporten som førte inn til byen, som åpnet seg av seg selv for dem; og de gikk ut og gikk videre gjennom en gate; og straks forlot engelen ham.
11 Og da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg for sikkert at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd og fra alt som de jødiske folk forventet.
12 Og da han hadde tenkt over dette, kom han til huset til Maria, mor til Johannes, som hadde tilnavnet Markus; hvor mange var samlet og ba.
13 Og da Peter banket på døren til porten, kom en jentunge ved navn Rhoda for å høre.
14 Og da hun kjente igjen Petters stemme, åpnet hun ikke porten av glede, men løp inn og fortalte at Peter sto ved porten.
12 Og Ånden ba meg gå med dem, uten å tvile. Dessuten fulgte disse seks brødrene med meg, og vi gikk inn i mannens hus.
13 Og han viste oss hvordan han hadde sett en engel i huset sitt, som sto og sa til ham: Send menn til Joppa og kall på Simon, som har tilnavnet Peter;
14 hvisker han skal fortelle deg ord, gjennom hvilke du og hele ditt hus skal bli frelst.
69 Og en tjenestepike så ham igjen og begynte å si til dem som sto der: Dette er en av dem.
70 Og han fornektet det igjen. Og litt senere sa de som sto der til Peter: Sannelig, du er en av dem; for du er galileer, og måten du snakker på, stemmer overens med det.
19 Men Herren sendte sin engel om natten, og åpnet fengselsdørene, og førte dem ut og sa,
7 Og det var omtrent tre timer senere, da hans kvinne, som ikke visste hva som var skjedd, kom inn.
8 Og Peter svarte henne, Si meg, solgte dere landet for så mye? Og hun sa, Ja, for så mye.
9 Da sa Peter til henne, Hvordan er det at dere har blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, føttene til dem som har begravet mannen din står ved døren, og de vil bære deg ut.
66 Og mens Peter var nedenfor i gården, kom en av tjenestepikene til den høye presten.
67 Og da hun så Peter som varmet seg, så hun på ham og sa: Også du var med Jesus fra Nasaret.
17 Mens Peter tvilte på seg selv om hva denne visjonen han hadde sett kunne bety, se, mennene som var sendt fra Kornelius, hadde spurt etter Simons hus og sto foran porten,
18 Og de ropte og spurte om Simon, som er kalt Peter, var innlosjert der.
19 Mens Peter tenkte på visjonen, sa Ånden til ham: Se, tre menn søker deg.
16 Men Peter sto utenfor ved døren. Da gikk den andre disippel, som var kjent av øverstepresten, ut og snakket med døren og førte inn Peter.
17 Da sa jenten som holdt døren til Peter: Er ikke du også en av denne mannens disipler? Han sa: Jeg er ikke.
15 Og alle som satt i rådet, stirret intenst på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
37 Men de ble redde og forferdete, og antok at de så en ånd.
29 Folket som sto der og hørte det, sa at det tordnet; andre sa: En engel talte til ham.
14 Men Peter, som sto fram sammen med de elleve, hevet stemmen sin og sa til dem: Menn fra Judea, og alle dere som bor i Jerusalem, dette skal være kjent for dere, og hør mine ord:
46 For de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter,
69 Men Peter satt utenfor i palasset; og en tjenestepike kom til ham og sa: Også du var med Jesus fra Galilea.
10 Og hun gikk og meldte det til dem som hadde vært sammen med ham, mens de sørget og gråt.
11 Og de, da de hørte at han var i live og hadde sett henne, trodde ikke.
56 Men en viss tjenestepike så ham mens han satt ved bålet, og så på ham og sa: Denne mannen var også med ham.
10 Og de kjente ham igjen, for det var han som hadde sittet og bedt om almisse ved den vakre porten til templet; og de ble fylt av undring og forbauselse over det som hadde skjedd med ham.
9 Og det oppsto et stort rop; og skriftlærde som var av fariseernes parti sto opp og stridte, og sa: "Vi finner ingen ondskap i dette mennesket; men hvis en ånd eller en engel har talt til ham, må vi ikke stride mot Gud."
12 Og de ble alle forundret og var i tvil, og sa til hverandre: Hva kan dette bety?
22 Og de sa: Kornelius hundremannen, en rettferdig mann og en som frykter Gud, og som har et godt vitnesbyrd blant hele den jødiske nasjon, ble advart av Gud ved en hellig engel om å sende bud etter deg til sitt hus og høre ord fra deg.
23 Så kalte han dem inn og lot dem være i gjestebudet. Neste dag gikk Peter bort med dem, og visselige brødre fra Joppa fulgte med ham.
11 Og deres ord syntes som tomme ord for dem, og de trodde dem ikke.
7 Men gå deres vei, si til disiplene hans og til Peter at han går foran dere til Galilea; der skal dere se ham, som han sa til dere.
3 Han så i en visjon tydelig omkring den niende time på dagen en engel fra Gud komme inn til seg og si til ham: Kornelius.
23 og sa, Fengselet fant vi virkelig stengt med all sikkerhet, og vokterne sto utenfor ved dørene: men da vi hadde åpnet, fant vi ingen der inne.
40 Men Peter sendte dem alle ut, og knelte ned og ba; og han snudde seg til kroppen og sa: Tabitha, reis deg. Og hun åpnet øynene sine; og da hun så Peter, satte hun seg opp.
23 Og da de ikke fant hans kropp, kom de og sa at de også hadde sett et syn av engler, som sa at han lever.