1 Samuelsbok 14:26
Da folket kom inn i skogen, så de honningen dryppet, men ingen tok hånd mot munnen sin, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de honningen dryppet, men ingen tok hånd mot munnen sin, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen rant; men ingen førte hånden opp til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der fløt det av honning. Men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Når folket kom inn i skogen, så de honningen dryppe, men ingen tok det til munnen fordi de fryktet eden.
Og da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og når folket kom inn i skogen, var honningen dryppende; men ingen la hånd til munnen, for folket fryktet eden.
Da de kom inn i skogen, fløt honningen, men ingen rakte hånden frem for å ta av den, for folket fryktet eden.
Da trakk folket inn i skogen, se, dammen av honning fløt, men ingen rørte seg for å ta til seg noe, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen rant ned, men ingen rakte hånden til munnen, for de fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, rant honningen, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet edens ord.
When the people entered the forest, they saw honey flowing, but no one dared to lift a hand to his mouth because the people were afraid of the oath.
Når folket kom til skogen, se, det dryppet honning, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet edens skyld.
Og Folket kom ind i Skoven, see, da flød Honningen; og Ingen lod sin Haand røre ved sin Mund; thi Folket frygtede for den Ed.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
When the people came into the forest, behold, the honey was dripping, but no one put his hand to his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Når folket kom inn i skogen, se, så dryppet honningen; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og folket kom inn i skogen, og se, honningen rant, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Men ingen rakte hånden til munnen fordi de fryktet edsavleggelsen.
And when the people{H5971} were come{H935} unto the forest,{H3293} behold, the honey{H1706} dropped:{H1982} but no man put{H5381} his hand{H3027} to his mouth;{H6310} for the people{H5971} feared{H3372} the oath.{H7621}
And when the people{H5971} were come{H935}{(H8799)} into the wood{H3293}, behold, the honey{H1706} dropped{H1982}; but no man put{H5381}{(H8688)} his hand{H3027} to his mouth{H6310}: for the people{H5971} feared{H3372}{(H8804)} the oath{H7621}.
and whan the people came in to the wodd, beholde, the hony flowed, but no man put of it to his mouth with his hade: for the people were afraied because of the ooth.
And the people came into the wood, and beholde, the hony dropped, and no man mooued his hand to his mouth: for the people feared the othe.
And the people came into the wood: And behold, the honie dropped, and no man moued his hand to his mouth: for the people feared the oth.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
and the people come in unto the forest, and lo, the honey dropped, and none is moving his hand unto his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
But not a man put his hand to his mouth for fear of the curse.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
When the army entered the forest, they saw the honey flowing, but no one ate any of it, for the army was afraid of the oath.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24 Men Israels menn var bekymret den dagen, for Saul hadde lagt en ed på folket og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender. Så ingen av folket smakte mat.
25 Hele folket kom inn i skogen, og det var honning på bakken.
27 Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far la folket under eden. Derfor rakte han ut enden av staven han hadde i hånden sin og dyppet den i honningkaken, og hans øyne ble lysere.
28 Da sa en mann blant folket: Din far la folket under en streng ed og sa: Forbannet være den som spiser noe i dag. Folket var svake.
29 Jonatan sa: Min far har brakt uhell over landet. Se, hvordan mine øyne har blitt lysere fordi jeg smakte litt av denne honningen.
30 Hvor mye mer dersom folket hadde spist fritt i dag av byttet fra fiendene sine som de fant? Nå har det ikke vært noen stor nedslakting blant filisterne.
43 Da sa Saul til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort. Og Jonatan fortalte ham: Jeg smakte litt honning med enden av staven jeg hadde i hånden, og se, jeg må dø.
8 Da han senere vendte tilbake for å ta henne til kone, bøyde han av veien for å se på løvens kadaver. Og se, det var en bisverm i løvens kropp, og det var honning.
9 Han tok honningen i hendene, og mens han gikk, spiste han av den. Han kom til sin far og mor og gav dem, og de spiste, men han fortalte dem ikke at han hadde tatt honningen fra løvens kropp.
13 Min sønn, spis honning, for den er god, og honningens drypp som er søt for din gane.
29 og honning, smør, sauer og oster fra buskapen, til David og folket som var med ham, for å spise. For de sa: Folket er sultne, trette og tørste i ørkenen.
1 En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes garnison på den andre siden. Men han sa det ikke til faren sin.
2 Saul oppholdt seg i utkanten av Gibea under granatepletreet i Migron. Med ham var det omkring seks hundre mann.
11 Begge viste seg for filisternes garnison, som sa: Se, hebreerne kommer ut av hullene de har gjemt seg i.
12 Mennene i garnisonen ropte til Jonatan og våpenbæreren hans og sa: Kom opp til oss, så skal vi lære dere en ting eller to. Jonatan sa til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13 Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren etter ham. De falt foran Jonatan, og våpenbæreren bak ham drepte dem.
22 På kamptiden fantes det verken sverd eller spyd hos noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul og Jonatan hans sønn var det.
18 De to inngikk en pakt for Herrens åsyn; så ble David værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
8 Jonatan sa: Se, vi vil gå over til mennene og vise oss for dem.
9 Hvis de sier til oss: Vent til vi kommer ned til dere; da vil vi stå stille på vår plass og ikke gå opp til dem.
16 Har du funnet honning? Spis så mye du trenger, for at du ikke skal bli overmett og kaste opp.
6 Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til garnisonen til disse uomskårne. Kanskje vil Herren handle for oss, for ingenting hindrer Herren fra å frelse, enten med mange eller få.
21 Hebreerne som tidligere var med filisterne og hadde gått opp med dem til leiren, vendte også for å være med israelittene som var med Saul og Jonatan.
22 Også alle israelittene som hadde gjemt seg i fjellene i Efraim, da de hørte at filisterne flyktet, jaktet de også tett etter dem i slaget.
15 Det ble redsel i leiren, i marken, og blant hele folket. Even garnisonen og røverne skalv, og jorden ristet: en stor redsel fra Gud.
7 Han tok et par okser, skar dem i stykker og sendte dem rundt i hele Israels grenser ved budbringernes hender, og sa: Den som ikke følger Saul og Samuel, vil få sine okser gjort slik. Frykten for Herren falt på folket, og de dro ut som én mann.
39 For, så sant Herren lever, han som frelser Israel, selv om det er i Jonatan min sønn, skal han dø. Men blant folket var det ingen som svarte ham.
15 Videre sverget jeg til dem i ørkenen at jeg ikke ville føre dem inn i det land jeg hadde gitt dem, et land som flyter av melk og honning, den herligste av alle land;
27 De fortalte ham og sa: Vi kom til landet du sendte oss til; det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten derfra.
15 Se ned fra din hellige bolig, fra himmelen, og velsign ditt folk Israel og den jord du har gitt oss, som du lovte våre fedre, et land som flyter med melk og honning.
7 Den mette sjel avskyr honningkaken, men for den sultne smaker alt bittert søtt.
8 Hvis Herren har behag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter av melk og honning.
9 Bare gjør ikke opprør mot Herren og frykt ikke folkene i landet, for de er som brød for oss. Deres beskyttelse er tatt bort fra dem, og Herren er med oss. Frykt dem ikke.
6 For Israels barn vandret førti år i ørkenen, til hele nasjonen, til og med krigsmennene som kom ut av Egypt, var omkommet, fordi de ikke hørte på Herrens røst: som Herren hadde sverget at han ikke ville la dem se landet som Herren hadde sverget å gi deres fedre, et land som flyter med melk og honning.
16 Og Jonatan, Sauls sønn, sto opp og gikk til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17 Saul sa til folket som var med ham: Tell nå, og se hvem som har forlatt oss. Da de hadde talt, var Jonatan og våpenbæreren hans borte.
22 Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue seg ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
6 Saul lyttet til Jonathans ord og sverget: "Så sant Herren lever, han skal ikke drepes."
45 Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø? Han som har brakt denne store frelsen i Israel? Det være langt fra det! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for han har virket med Gud i dag. Folket fridde Jonatan, så han ikke døde.
18 Så sa byens menn til ham på den sjuende dag, før solen gikk ned: Hva er søtere enn honning? Og hva er sterkere enn en løve? Han sa til dem: Hadde dere ikke pløyd med min kvige, hadde dere ikke funnet ut min gåte.
5 Og det skal skje, når Herren fører deg inn i Kanaans, Hetittenes, Amorittenes, Hivittenes og Jebusittenes land, som han sverget til dine fedre å gi deg, et land som flyter med melk og honning, da skal du holde denne seremonien i denne måneden.
22 og det skal skje at på grunn av mengden av melk de skal gi, skal han spise smør; for alle som er igjen i landet skal spise smør og honning.
35 Hele folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, men David sverget: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer også, om jeg smaker mat eller noe annet før solen går ned.»
33 Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det ble tygget, flammet Jehovas vrede opp mot folket, og Jehova slo folket med en svært stor plage.
9 Og han har latt oss komme til dette stedet og gitt oss dette landet, et land som flyter med melk og honning.
32 Folket kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver, slaktet dem på bakken, og folket spiste med blodet.
25 De tok med seg frukten fra landet i hendene og brakte den ned til oss, og de brakte bud tilbake og sa: Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.
15 Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: «Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.»
10 De er mer å ønskes enn gull, ja, enn mye fint gull; søtere er de enn honning og drypp fra honningkake.
22 Og du ga dem dette landet, som du hadde sverget til deres fedre å gi dem, et land som flyter med melk og honning.