5 Mosebok 3:26
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.'
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg; og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Han sa til meg: 'Det er nok for deg. Ikke snakk til meg mer om dette.'
Men Herren ble vred på meg på grunn av dere og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Nok fra deg! Tal ikke mer om dette.
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; han sa: 'Det får være nok, ikke snakk mer til meg om dette.'
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vredd på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Ikke si mer til meg om dette.
But the LORD was angry with me because of you and would not listen to me. Instead, the LORD said to me, ‘That is enough! Do not speak to Me anymore about this matter.’
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: ‘Tilstrekkelig! Tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren blev fortørnet paa mig for eders Skyld, og vilde ikke høre mig; men Herren sagde til mig: Lad det være dig nok, bliv ikke ved at tale til mig ydermere om denne Sag.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok, tal ikke mer til meg om denne saken.
But the LORD was angry with me for your sakes and would not hear me; and the LORD said to me: Enough! Do not speak to me anymore about this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer om dette til meg.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: Nok for deg; tal ikke mer til meg om dette.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre min bønn; og Herren sa til meg: Det er nok, snakk ikke mer om denne saken.
But Jehovah{H3068} was wroth{H5674} with me for your sakes, and hearkened{H8085} not unto me; and Jehovah{H3068} said{H559} unto me, Let it suffice{H7227} thee; speak{H1696} no more{H3254} unto me of this matter.{H1697}
But the LORD{H3068} was wroth{H5674}{(H8691)} with me for your sakes, and would not hear{H8085}{(H8804)} me: and the LORD{H3068} said{H559}{(H8799)} unto me, Let it suffice{H7227} thee; speak{H1696}{(H8763)} no more{H3254}{(H8686)} unto me of this matter{H1697}.
But the Lorde was angrie with me for youre sakes and wolde not heare me, but sayed vnto me, be content, and speake henceforth no moare vnto me of this matter,
But the LORDE was angrie with me for youre sakes, and wolde not heare me, but sayde vnto me: Be content, speake nomore to me of this matter.
But the Lord was angrie with me for your sakes, and would not heare me: and the Lord said vnto me, Let it suffice thee, speake no more vnto me of this matter.
But the Lorde was angry with me for your sakes, and woulde not heare me. And the Lorde sayde vnto me: Be content, speake no more vnto me of this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
`And Jehovah sheweth himself wroth with me, for your sake, and hath not hearkened unto me, and Jehovah saith unto me, Enough for thee; add not to speak unto Me any more about this thing:
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But the Lord was angry with me because of you and would not give ear to my prayer; and the Lord said to me, Let it be enough, say no more about this thing.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, "Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
But the LORD was angry at me because of you and would not listen to me. Instead, he said to me,“Enough of that! Do not speak to me anymore about this matter.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37 Også på meg ble Herren vred på grunn av dere, og sa: Du skal heller ikke komme inn der.
21 Videre ble Herren vred på meg for deres skyld, og sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan, og at jeg ikke skulle komme inn i det gode landet, som Herren din Gud gir deg som arv.
22 Men jeg må dø i dette landet; jeg får ikke gå over Jordan. Men dere skal gå over og ta det gode landet i eie.
27 Stig opp til toppen av Pisga og løft dine øyne mot vest, nord, sør og øst, og se med dine øyne. For du skal ikke gå over denne Jordan.
25 La meg gå over og se det gode landet bortenfor Jordan, det skjønne fjellet og Libanon.
34 Og Herren hørte ordene deres, ble vred og sverget:
35 Sannelig skal ingen av disse mennene fra denne onde generasjon se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre,
42 Og Herren sa til meg: Si til dem, gå ikke opp og ikke kjemp, for jeg er ikke med dere, for da vil dere bli slått av fiendene deres.
43 Så talte jeg til dere, men dere hørte ikke; men dere var trassige mot Herrens befaling, handlet overmodig, og dro opp i fjellområdet.
10 Og Herrens vrede ble opptent den dagen, og han sverget og sa:
11 Sannelig, ingen av de menn som kom opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal se landet som jeg sverget til Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke fullt ut har fulgt meg,
2 Og Herren talte til meg og sa:
3 Dere har omringet dette fjellet lenge nok, snu dere mot nord.
51 fordi dere forbrøt dere mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kadesj, i ødemarken av Sin; fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
52 For du skal se landet foran deg; men du skal ikke gå inn der, til landet jeg gir Israels barn.
16 slik du ønsket av Herren din Gud på Horeb på forsamlingens dag, da du sa: La meg ikke lenger høre Herrens, min Guds, stemme, og la meg ikke lenger se denne store ilden, for at jeg ikke skal dø.
19 For jeg var redd for vreden og den sterke harmen som Herren var vred på dere for å ødelegge dere. Men Herren hørte også denne gangen på meg.
14 fordi dere trådte imot mitt ord i Sins ørken under folkets strid, da dere skulle hellige meg ved vannet for deres øyne. (Dette er Meriba-vannet i Kadesj i Sins ørken.)
15 Moses talte til Herren og sa:
3 Til et land som flyter av melk og honning. Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk, så jeg ikke skulle fortære deg på veien.
26 Likevel ville dere ikke gå opp, men trosset Herrens, deres Guds, befaling.
27 Og dere knurret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egyptens land, for å gi oss i amorittenes hender og ødelegge oss.
17 at Herren talte til meg og sa:
8 Også i Horeb gjorde dere Herren sint, og Herren ble vred på dere for å utslette dere.
12 Herren sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barn, skal dere ikke føre denne menigheten inn i landet jeg har gitt dem.»
22 Og ved Tabera, og ved Massa, og ved Kibrot-Hattava gjorde dere Herren sint.
23 Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea, og sa: Gå opp og besitt landet som jeg har gitt dere; da gjorde dere opprør mot Herrens, deres Guds, befaling, og dere trodde ham ikke, heller ikke hørte på hans røst.
12 Herren sa til Moses: Gå opp på denne Abarim-fjellet og se landet som jeg har gitt Israels barn.
50 Og Herren talte til Moses på Moabs sletter ved Jordan, ved Jeriko, og sa:
26 Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
27 Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som klager mot meg? Jeg har hørt Israels barns klager som de klager mot meg.
4 Og Herren sa til ham: Dette er landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Jeg vil gi det til din ætt; jeg har latt deg se det med dine egne øyne, men du skal ikke gå over dit.
49 Gå opp på dette fjellet av Abarim, til Nebo-fjellet, som er i Moabs land, som er overfor Jeriko; og se Kanaans land, som jeg gir til Israels barn som eiendom.
17 Og med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
23 skal de sannelig ikke få se landet jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg skal få se det.
10 Og Jehova talte til Moses og sa:
41 Men Moses sa: Hvorfor bryter dere nå Herrens befaling, når det ikke vil lykkes?
11 Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og sterk hånd?
11 Som jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
10 Og Jehova talte til Moses og sa:
16 «Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet han sverget å gi dem, har han drept dem i ørkenen.»
11 Og Herren sa til meg: Reis deg, led folket på veien så de kan gå inn og overta landet, som jeg har sverget til deres fedre å gi dem.
23 Og Moses sa til Herren: Folket kan ikke komme opp til Sinai-fjellet, for du har advart oss og sagt: Sett grenser omkring fjellet og helliggjør det.
24 Og Herren sa til ham: Gå ned, og du skal komme opp igjen, du og Aron med deg; men prestene og folket må ikke bryte gjennom for å komme opp til Herren, for at Han ikke skal bryte ut mot dem.
29 Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, alle av dem som ble talt, fra tyveårsalderen og oppover, som har klaget mot meg.
15 Og Moses ble svært sint og sa til Herren: Se ikke til deres offer. Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, og jeg har ikke gjort noen skade på noen av dem.
15 Hvis du behandler meg slik, så ta livet mitt, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, og la meg ikke se min elendighet.
16 Og Herren talte til Moses og sa:
6 Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har bodd lenge nok ved dette fjellet.
18 At dere må vende dere bort i dag fra å følge Herren? Hvis dere i dag gjør opprør mot Herren, vil han i morgen bli vred på hele Israels menighet.