1 Kongebok 3:27
Da svarte kongen og sa, Gi henne barnet; skad det ikke. Hun er moren.
Da svarte kongen og sa, Gi henne barnet; skad det ikke. Hun er moren.
Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Hun er moren.
Da svarte kongen: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke! Hun er hans mor."
Da svarte kongen: Gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Hun er hans mor.
Da sa kongen: «Gi henne det levende barnet; drep det ikke. Hun er hans mor.»
Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet og drep det ikke. Hun er barnets mor.
Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet, og drep det på ingen måte; hun er moren til det.
Kongen svarte: 'Gi denne kvinnen det levende barnet og drep det ikke. Hun er moren.'
Da svarte kongen: "Gi henne det levende barnet og drep det ikke! Hun er barnets mor."
Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke, for hun er moren."
Kongen svarte: «Gi henne det levende barnet, og drep det på ingen måte; for hun er den sanne mor.»
Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke, for hun er moren."
Da svarte kongen: 'Gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Hun er dets mor.'
Then the king gave his ruling: 'Give the living child to the first woman. Do not kill him; she is his mother.'
Da svarte kongen og sa: «Gi henne den levende gutten, og drep ham ikke. Hun er hans mor.»
Og Kongen svarede og sagde: Giver denne det levende Barn, og slaaer det ikke ihjel; hun er Moder dertil.
Then the king answered and said, Give her the living child, and in no wise slay it: she is the mother thereof.
Så svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet, og drep det ikke, hun er barnets mor.
Then the king answered and said, Give her the living child, and do not kill it: she is the mother thereof.
Then the king answered and said, Give her the living child, and in no wise slay it: she is the mother thereof.
Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og la det ikke drepes, for hun er moren til det."
Kongen svarte og sa: 'Gi henne det levende barnet, og drep det ikke; hun er dets mor.'
Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet, og slå det ikke i hjel; hun er barnets mor.
Then the king{H4428} answered{H6030} and said,{H559} Give{H5414} her the living{H2416} child,{H3205} and in no wise{H4191} slay{H4191} it: she is the mother{H517} thereof.
Then the king{H4428} answered{H6030}{(H8799)} and said{H559}{(H8799)}, Give{H5414}{(H8798)} her the living{H2416} child{H3205}{(H8803)}, and in no wise{H4191}{(H8687)} slay{H4191}{(H8686)} it: she is the mother{H517} thereof.
Then answered the kynge, and sayde: Geue this woman the lyuynge childe, and slaye it not, for she is his mother.
Then the King answered, and sayde, Giue her the liuing childe, and slay him not: this is his mother.
Then the king aunswered and sayde: Geue her the liuing childe, and slay it not, for she is the mother therof.
Then the king answered and said, Give her the living child, and in no wise slay it: she [is] the mother thereof.
Then the king answered, Give her the living child, and in no way kill it: she is the mother of it.
And the king answereth and saith, `Give ye to her the living child, and put it not at all to death; she `is' its mother.'
Then the king answered and said, Give her the living child, and in no wise slay it: she is the mother thereof.
Then the king answered and said, Give her the living child, and in no wise slay it: she is the mother thereof.
Then the king answered, "Give her the living child, and in no way kill it. She is its mother."
The king responded,“Give the first woman the living child; don’t kill him. She is the mother.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19 Om natten, mens denne kvinnen sov med barnet sitt, sov hun på det, og det døde.
20 Hun sto opp midt på natten og tok min sønn fra min side mens din tjener sov; hun la ham i sine armer og la sitt døde barn i mine armer.
21 Da jeg sto opp om morgenen for å gi barnet bryst, så jeg at det var dødt. Men da jeg undersøkte det nærmere om morgenen, oppdaget jeg at det ikke var min sønn.
22 Den andre kvinnen sa, Nei, det levende barnet er min sønn og det døde er ditt. Men den første kvinnen sa, Nei, det døde barnet er ditt og det levende er mitt. Slik fortsatte de å snakke foran kongen.
23 Da sa kongen, Den ene sier, Det levende barnet er min sønn og ditt barn er det døde; og den andre sier, Nei, ditt barn er det døde og mitt er det levende.
24 Så sa han, Hent meg et sverd. Og de brakte et sverd fram for kongen.
25 Og kongen sa, La det levende barnet bli delt i to, og gi en halvdel til den ene kvinnen og den andre til den andre kvinnen.
26 Da trådte moren til det levende barnet fram, for hun følte et inderlig for sitt barn, og hun sa, Min herre, gi henne barnet; skad det ikke. Men den andre kvinnen sa, Det skal verken være mitt eller ditt; la det bli delt.
28 Og nyheten om denne avgjørelsen som kongen hadde truffet, spredte seg over hele Israel; og de hadde ærefrykt for kongen, for de så at Guds visdom var i ham for å gi rettferdige avgjørelser.
10 Kongen svarte: Hvis noen sier noe til deg, la han komme til meg, så skal han ikke plage deg mer.
11 Hun sa: La kongen huske Herren din Gud, slik at blodhevneren ikke fortsetter ødeleggelsen og ingen tar livet av min sønn. Han svarte: Så sant Herren lever, ikke et hår på din sønns hode skal falle til jorden.
12 Kvinnen sa: Vil kongen tillate sin tjener å si et ord til? Han sa: Snakk!
13 Kvinnen sa: Hvorfor har du tenkt slik mot Guds folk? Ved å si dette, feller kongen dom mot seg selv fordi han ikke henter hjem den han har sendt bort.
28 Kongen spurte hennes: Hva er galt? Og hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
29 Så kokte vi min sønn, og vi spiste. Neste dag sa jeg til henne: Nå skal du gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt ham bort.
16 Når dere hjelper de hebraiske kvinnene ved fødsel, hvis det er en sønn, skal dere drepe ham; men hvis det er en datter, kan hun leve.
17 Men kvinnene fryktet Gud, og gjorde ikke som Egypts konge sa, men lot guttebarna leve.
18 Da kalte Egypts konge på kvinnene og sa til dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?
17 En av dem sa: Min herre, jeg og denne kvinnen bor i samme hus, og jeg fødte et barn hos henne i huset.
16 Kongen vil lytte og frelse sin tjener fra hånden til den som vil ødelegge meg og min sønn, og dermed bevare arven fra Gud.
5 Kongen spurte henne: Hva plager deg? Hun svarte: Jeg er enke, min mann er død.
6 Jeg hadde to sønner, og de to sloss på marken, og ingen var der for å skille dem. Den ene slo den andre i hjel.
7 Nå har hele slekten vendt seg mot din tjener og sier: Gi oss ham som drepte broren sin, så vi kan drepe ham til gjengjeld for livet han tok, og utslette arvingen. Slik vil de slukke min siste glo, og min mann vil ikke ha noen navn eller etterkommere på jorden.
8 Kongen sa til kvinnen: Gå hjem, så skal jeg gi påbud om dette.
30 Barnets mor sa: «Så sant Herren lever, og så sant du lever, jeg vil ikke gå uten deg.» Da reiste han seg og fulgte med henne.
18 Kongen sa til kvinnen: Gi meg et svar på spørsmålet jeg stiller deg; ikke hold noe tilbake. Kvinnen sa: La min herre kongen snakke.
19 Kongen spurte: Er ikke Joabs hånd med deg i alt dette? Kvinnen svarte: Så sant din sjel lever, min herre konge, kan ingen avvike til høyre eller venstre fra det som min herre kongen sier: Det var din tjener Joab som gav meg dette oppdraget og la disse ordene i min munn.
23 Elia tok barnet, bar det ned fra loftet inn i huset, ga det til moren og sa: Se, din sønn lever.
12 La meg nå gi deg et råd, slik at du kan redde ditt liv og livet til din sønn Salomo.
19 Han sa til henne: Gi meg sønnen din. Så tok han ham fra hennes fang, bar ham opp til loftet hvor han bodde, og la ham på sin seng.
20 Han ropte til Herren: Herre min Gud, har du gjort ondt mot den enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?
2 Hva skal jeg si til deg, Lemuel, min førstefødte sønn? Og hva, sønn av min kropp? Og hva, sønn av mine løfter?
6 Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham hele historien. Så ga kongen befaling til en av sine tjenere om å gi henne tilbake alt hun eide, og all avkastningen fra hennes marker fra den dagen hun dro fra landet og til nå.
8 Og hun, etter sin mors råd, sa: Gi meg her på et fat hodet til døperen Johannes.
9 Kongen ble bedrøvet, men på grunn av sine eder og sine gjester, ga han ordre om at det skulle gis henne.
20 Så sa hun: Jeg har en liten bønn til deg; si ikke nei til meg. Og kongen sa: Si den, min mor, for jeg vil ikke si nei til deg.
20 Da hun var nær døden, sa kvinnene som var hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
19 Han sa: De var mine brødre, min mors sønner: Så sant Herren lever, hvis dere hadde spart dem, ville jeg ikke drepe dere.
26 Hun sa: «Min herre, så sant din sjel lever, min herre, jeg er kvinnen som stod her ved din side og ba til Herren.»
27 «Jeg ba for dette barnet, og Herren har gitt meg det jeg ba om.»
13 og at dere vil holde min far og mor og mine brødre og søstre og alt de eier trygge, så døden ikke kommer over oss.
6 Da hun åpnet den, så hun barnet, og han gråt. Hun fikk medlidenhet med ham og sa: Dette er et av hebreernes barn.