2 Samuel 12:19
Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forstod han at barnet var dødt. Han spurte: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forstod han at barnet var dødt. Han spurte: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
Men da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, forsto han at barnet var dødt. David sa da til sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Det er dødt.
Men David merket at tjenerne hvisket seg imellom, og David forsto at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
Da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, forsto han at barnet var dødt. David sa til tjenerne sine: Er barnet dødt? De sa: Han er død.
Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt. Han spurte dem: 'Er barnet dødt?' De svarte: 'Ja, det er dødt.'
Da David så at hans tjenere hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. Og David sa til sine tjenere: "Er barnet dødt?" Og de svarte: "Ja, det er dødt."
Men da David så at tjenestene hans hvisket, innså David at barnet var dødt. Derfor sa David til tjenestene sine: Er barnet dødt? Og de svarte: Det er dødt.
Men David så sine tjenere hviske sammen, og han skjønte at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: 'Er barnet dødt?' De svarte: 'Ja, han er død.'
Men da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. Da spurte David tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
Men da David hørte sine tjenere hviske, forsto han at barnet var dødt; han spurte dem: «Er barnet dødt?» Og de svarte: «Det er dødt.»
Men da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. Da spurte David tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
David noticed that his attendants were whispering among themselves, and he realized that the child was dead. 'Is the child dead?' he asked. 'Yes,' they replied, 'he is dead.'
Da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forsto han at gutten var død. David spurte tjenerne sine: 'Er gutten død?' De svarte: 'Ja, han er død.'
Men David saae, at hans Tjenere hviskede, og David forstod, at Barnet var dødt; og David sagde til sine Tjenere: Er Barnet dødt? og de sagde: Det er dødt.
But when David saw that his servants whispered, David perceived that the child was dead: therefore David said unto his servants, Is the child dead? And they said, He is dead.
Da David så at tjenerne hans hvisket sammen, skjønte han at barnet var dødt. David sa til sine tjenere: Er barnet dødt? Og de svarte: Det er dødt.
But when David saw his servants whispering, he perceived the child was dead: therefore David said to his servants, Is the child dead? They said, He is dead.
But when David saw that his servants whispered, David perceived that the child was dead: therefore David said unto his servants, Is the child dead? And they said, He is dead.
Men da David så at hans tjenere hvisket til hverandre, forstod han at barnet var dødt. David sa til sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
Da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forstod han at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
Men da David så at hans tjenere hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. David sa til sine tjenere: Er barnet dødt? Og de sa: Han er død.
But when David{H1732} saw{H7200} that his servants{H5650} were whispering{H3907} together, David{H1732} perceived{H995} that the child{H3206} was dead;{H4191} and David{H1732} said{H559} unto his servants,{H5650} Is the child{H3206} dead?{H4191} And they said,{H559} He is dead.{H4191}
But when David{H1732} saw{H7200}{(H8799)} that his servants{H5650} whispered{H3907}{(H8693)}, David{H1732} perceived{H995}{(H8799)} that the child{H3206} was dead{H4191}{(H8804)}: therefore David{H1732} said{H559}{(H8799)} unto his servants{H5650}, Is the child{H3206} dead{H4191}{(H8804)}? And they said{H559}{(H8799)}, He is dead{H4191}{(H8804)}.
And Dauid sawe that his seruauntes made a whisperinge together, and perceaued that the childe was deed, and sayde vnto his seruauntes: Is the childe deed? They sayde: Yee.
But when Dauid sawe that his seruantes whispered, Dauid perceiued that the childe was dead: therefore Dauid sayde vnto his seruants, Is the childe dead? And they sayd, He is dead.
But Dauid seing his seruautes whispering, perceaued that the childe was dead: & Dauid said vnto his seruauntes, Is the childe dead? They saide: He is dead.
But when David saw that his servants whispered, David perceived that the child was dead: therefore David said unto his servants, Is the child dead? And they said, He is dead.
But when David saw that his servants were whispering together, David perceived that the child was dead; and David said to his servants, Is the child dead? They said, He is dead.
And David seeth that his servants are whispering, and David understandeth that the lad is dead, and David saith unto his servants, `Is the lad dead?' and they say, `Dead.'
But when David saw that his servants were whispering together, David perceived that the child was dead; and David said unto his servants, Is the child dead? And they said, He is dead.
But when David saw that his servants were whispering together, David perceived that the child was dead; and David said unto his servants, Is the child dead? And they said, He is dead.
But when David saw that his servants were whispering together, David perceived that the child was dead; and David said to his servants, "Is the child dead?" They said, "He is dead."
When David saw that his servants were whispering to one another, he realized that the child was dead. So David asked his servants,“Is the child dead?” They replied,“Yes, he’s dead.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13 Davids sa til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Natan svarte: Herren har tatt bort din synd; du skal ikke dø.
14 Likevel, fordi du ikke viste respekt for Herren, skal barnet som nettopp er født for deg, dø.
15 Da gikk Natan hjem. Herrens hånd lå tungt på det barnet som var født av Urias kone til David, og det ble meget sykt.
16 Så ba David til Gud for barnet. Han fastet strengt og lå på jorden hele natten.
17 De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke og spiste heller ikke mat sammen med dem.
18 Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham det: For mens barnet ennå levde, ville han ikke høre på oss. Hvordan skal vi så si til ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.
20 Så reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Deretter gikk han hjem, og ba om mat, og han spiste.
21 Tjenerne hans spurte: Hvorfor oppfører du deg slik? Mens barnet levde sørget du og fastet; men nå som det er dødt, står du opp og spiser.
22 Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt. Jeg tenkte: Kanskje vil Herren gi meg nåde og la barnet leve.
23 Men nå som det er dødt, hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg bringe det tilbake? Jeg vil gå til det, men det vil ikke vende tilbake til meg.
24 David trøstet sin kone Batseba. Han gikk inn til henne og var sammen med henne, og hun fødte en sønn. De kalte ham Salomo, og Herren elsket ham.
31 Gehasi gikk foran dem og la staven på guttens ansikt, men han talte ikke, og det var ingen tegn til liv. Gehasi kom tilbake og sa til Elisa: «Gutten er ikke våknet.»
32 Da Elisa kom inn i huset, lå barnet død på sengen hans.
4 David sa til ham: Hvordan har det gått? Fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av dem er døde; Saul og hans sønn Jonatan er også døde.
5 David spurte den unge mannen som brakte ham nyhetene: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?
19 Om natten, mens denne kvinnen sov med barnet sitt, sov hun på det, og det døde.
20 Hun sto opp midt på natten og tok min sønn fra min side mens din tjener sov; hun la ham i sine armer og la sitt døde barn i mine armer.
21 Da jeg sto opp om morgenen for å gi barnet bryst, så jeg at det var dødt. Men da jeg undersøkte det nærmere om morgenen, oppdaget jeg at det ikke var min sønn.
22 Den andre kvinnen sa, Nei, det levende barnet er min sønn og det døde er ditt. Men den første kvinnen sa, Nei, det døde barnet er ditt og det levende er mitt. Slik fortsatte de å snakke foran kongen.
23 Da sa kongen, Den ene sier, Det levende barnet er min sønn og ditt barn er det døde; og den andre sier, Nei, ditt barn er det døde og mitt er det levende.
15 David kalte på en av sine unge menn og sa: Gå nær og ta livet av ham. Og han slo ham i hjel.
39 Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
36 Mens han snakket, kom kongens sønner med gråt og høye skrik, og kongen og alle hans tjenere gråt bitre tårer.
12 Reis deg nå og gå hjem igjen; og i det øyeblikket du trår inn i byen, vil barnet dø.
30 Mens de var på vei, ble det brakt nyheter til David om at Absalom hadde drept alle kongens sønner og at ingen av dem var i live.
31 Kongen reiste seg i stor sorg, kastet seg ut på jorden, og alle hans tjenere sto ved siden av ham med klærne flerret.
16 Kongen svarte: Du skal sannelig dø, Ahimelek, du og hele din fars hus.
17 Kongen sa til sine vakter som sto omkring ham: Drep Herrens prester, for de holder med David. De visste om hans flukt, men fortalte meg ikke. Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden mot Herrens prester.
24 Sauls tjenere kom og fortalte ham hva David hadde sagt.
26 Da Urias kone hørte at mannen hennes var død, sørget hun over ham.
27 Etter sorgens dager sendte David bud etter henne, tok henne til sitt hus, og hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men Herren var ikke fornøyd med det David hadde gjort.
10 Og Absalom, som vi gjorde til hersker over oss, er død i kampen. Hvorfor snakker ingen om å få kongen tilbake? Og det ble sagt til kongen hva som ble sagt i hele Israel.
19 Han sa til faren: «Mitt hode, mitt hode!» Faren sa til en tjenestegutt: «Bær ham til moren.»
20 Tjenestegutten tok ham med til moren, som holdt ham på fanget til om middagen, da han døde.
20 Joab sa: Du skal ikke bære bud i dag; en annen dag kan du bære bud, men ikke i dag, for kongens sønn er død.
12 Så vendte Davids unge menn tilbake og fortalte ham alt hva Nabal hadde sagt.
1 Og Saul ga ordre til sin sønn Jonatan og til alle sine tjenere om å ta livet av David. Men Jonatan, Sauls sønn, hadde stor glede i David.
20 Han ropte til Herren: Herre min Gud, har du gjort ondt mot den enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?
14 Og da Saul sendte menn for å ta David, sa hun: Han er syk.
15 Saul sendte mennene for å se David, og sa: Ikke kom tilbake uten ham, ta ham i sengen, så jeg kan ta livet av ham.
39 Da han hadde kommet inn, sa han til dem: Hvorfor gråter dere og lager støy? Barnet er ikke dødt, men sover.
27 Er dette blitt gjort av min herre kongen uten å gi dine tjenere beskjed om hvem som skal sitte på min herres trone etter ham?
4 Men kongen dekket ansiktet sitt og ropte høyt: Å, min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
1 Joab fikk beskjed om at kongen gråt og sørget over Absalom.
2 Og dagens seier ble forvandlet til sorg for hele folket, fordi det ble sagt til folket: Kongen har stor sorg over sin sønn.
17 Så Jeroboams kone reiste seg og dro til Tirsa; og da hun kom til husets dør, døde barnet.
33 Så nå må ikke min herre kongen ta dette til hjertet, og tro at alle kongens sønner er døde; for bare Amnon er død."
1 Nå var kong David gammel og skrøpelig, og selv om de la tepper over ham, frøs han.
7 Hvis han sier: Det er greit, da kan jeg være trygg. Men hvis han blir sint, så vet du at han har onde tanker mot meg.
20 Da hun var nær døden, sa kvinnene som var hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.