1 Samuelsbok 30:6
David var svært engstelig, for folket talte om å steine ham, fordi sjelen til alle folket var bedrøvet, hver mann for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David var svært engstelig, for folket talte om å steine ham, fordi sjelen til alle folket var bedrøvet, hver mann for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David var dypt fortvilet, for folket snakket om å steine ham; alle var bittre i sjelen, hver og en for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David kom i stor nød, for folket snakket om å steine ham; hele folket var bittre i sjelen, hver mann for sine sønner og sine døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David kom i stor nød, for folket talte om å steine ham; hver og en var bitter i sinn for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var i stor nød, for folket snakket om å steine ham, fordi alle var bitre over tapet av sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David ble svært bedrøvet, fordi folket talte om å steine ham, da alle folkets sjeler var såret, hver mann for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
Og David var sterkt fortvilet; for folket talte om å steine ham, fordi de var bedrøvet over sønnene og døtrene sine: men David styrket seg selv i Herren sin Gud.
David var svært bekymret, for folket snakket om å steine ham. Alle var bitre i sjelen på grunn av sine sønner og døtre. Men David fant styrke i Herren sin Gud.
David var meget fortvilet, for folket snakket om å steine ham. Alle var bitre i sjelen over sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var sterkt bekymret, for folket snakket om å stenke ham, fordi alle var dypt bedrøvet for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
Da ble David svært bedrøvet, for folket talte om å steinmyrde ham, ettersom hver enkelt var dypt sorget over sine sønner og døtre. Men David fant trøst i Herren, sin Gud.
David var sterkt bekymret, for folket snakket om å stenke ham, fordi alle var dypt bedrøvet for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David kom i stor nød fordi folket snakket om å steine ham. Hele folket var i bitre sjeler over sine sønner og døtre, men David tok mot til seg ved Herren sin Gud.
David was greatly distressed because the people talked about stoning him. They were all bitter in spirit because of their sons and daughters, but David found strength in the Lord his God.
David var i stor nød, for folket talte om å steine ham. Sjelene til hele folket var bitre, hver for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
Og David blev saare ængstet, thi Folket havde sagt, at de vilde stene ham, thi det ganske Folks Sjæle vare beskeligen bedrøvede, hver for sine Sønner og for sine Døttre; men David styrkede sig i Herren sin Gud.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
David ble svært urolig, for folket talte om å steine ham, siden hele folket var bedrøvet, hver mann på grunn av sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
And David was greatly distressed; for the people spoke of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
David var i stor nød, for folket ønsket å steine ham, siden alle var bitre til sinns over sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var svært bekymret fordi folket snakket om å steine ham; hele folket var bedrøvet, hver for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David var i stor nød, for folket snakket om å steine ham, da hver mann var bitter i sjelen over sine sønner og døtre. Men David fant styrke i Herren sin Gud.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Jehovah his God.
And Dauid was very soroufull, for the people wolde haue stoned him: for ye soule of all the people was in greate heuynes, euery one ouer his sonnes and doughters. Neuertheles Dauid strengthed him selfe in the LORDE his God,
And Dauid was in great sorowe: for the people entended to stone him, because the heartes of all the people were vexed euery man for his sonnes and for his daughters: but Dauid comforted him selfe in the Lorde his God.
And Dauid was in great cumbraunce: For the people entended to stone him, because the heartes of all ye people were vexed euery man for his sonnes and for his daughters: But Dauid toke a good courage to him in the Lorde his God,
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
and David hath great distress, for the people have said to stone him, for the soul of all the people hath been bitter, each for his sons and for his daughters; and David doth strengthen himself in Jehovah his God.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Jehovah his God.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Jehovah his God.
And David was greatly troubled; for the people were talking of stoning him, because their hearts were bitter, every man sorrowing for his sons and his daughters: but David made himself strong in the Lord his God.
David was greatly distressed; for the people spoke of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Yahweh his God.
David was very upset, for the men were thinking of stoning him; each man grieved bitterly over his sons and daughters. But David drew strength from the LORD his God.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Da David og hans menn kom til byen, se, den var brent med ild, og deres hustruer, sønner og døtre var tatt til fange.
4Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
5Davids to hustruer var tatt til fange, Ahinoam fra Jisre'el og Abiga'il, kona til Nabal fra Karmel.
25Da sa David til budbringeren: «Slik skal du si til Joab: 'La ikke dette uroe deg, for sverdet sluker den ene så vel som den andre; styrk kampen mot byen og ødelegg den.' Oppmuntre ham.»
7David sa til prest Abiatar, Ahimeleks sønn: Vær så snill og bring meg efoden. Og Abiatar brakte efoden til David.
8David spurte Herren og sa: Skal jeg forfølge denne skaren, skal jeg innhente dem? Han svarte ham: Forfølg, for du skal sikkert innhente dem og uten tvil berge alt.
1David dro derfor bort derfra, og rømte til hulen ved Adullam. Da hans brødre og hele hans fars hus hørte det, kom de ned dit til ham.
2Alle som var i nød, alle som hadde gjeld, og alle som var misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble leder for dem. Det var omkring fire hundre menn med ham.
3David dro derfra til Mispe i Moab og sa til Moabs konge: «La min far og min mor komme hit til dere, inntil jeg vet hva Gud vil gjøre for meg.»
1David sa i sitt hjerte: «En dag vil jeg gå til grunne ved Sauls hånd. Det finnes ikke noe bedre for meg enn å flykte til Filisterland; da vil Saul gi opp å lete etter meg i hele Israels grenser, og jeg skal unnslippe hans hånd.»
2David sto opp og dro over, han og de seks hundre mennene som var med ham, til Akisj, sønn av Maok, kongen i Gat.
12Så snudde Davids unge menn seg, gikk tilbake, og kom og fortalte ham alle disse ordene.
13David sa til sine menn: Bind hver mann sitt sverd. De bandt hver mann sitt sverd, og David bandt også sitt sverd. Omkring fire hundre menn fulgte etter David, mens to hundre ble igjen ved lasten.
21Da David kom til de to hundre mennene som hadde vært så utmattet at de ikke kunne følge David, og som de også hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham; da David kom nær folket, hilste han på dem.
9David sa til Saul: Hvorfor lytter du til folks ord som sier: Se, David søker å skade deg?
23Da sa David: Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det Herren har gitt oss, han som har bevart oss, og gitt skaren som kom imot oss i vår hånd.
14David sa til Gad: Jeg er i stor nød: La oss nå falle i Herrens hånd, for hans miskunn er stor; men la meg ikke falle i menneskers hånd.
16Jonatan, Sauls sønn, sto opp og gikk til David i skogen, og styrket hans hånd i Gud.
30David gikk opp ved Oljebergets vei og gråt mens han gikk opp; og han hadde hodet tildekket og gikk barfot: og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
30Da filisternes fyrster dro i krig, skjedde det hver gang de dro ut, at David oppførte seg klokere enn alle Sauls tjenere, slik at hans navn ble høyt ansett.
2Da spurte David Herren: Skal jeg dra og slå disse filisterne? Herren sa til David: Dra, slå filisterne og redd Ke'ila.
3Davids menn sa til ham: Se, vi er redde her i Juda; hvor mye mer da hvis vi går til Ke'ila mot filisternes hær?
31Da de hørte de ordene David talte, fortalte de det for Saul, og han sendte bud etter ham.
32David sa til Saul: La ingen miste motet på grunn av denne mannen; din tjener vil gå ut og kjempe med denne filisteren.
18David reddet alt det amalekittene hadde tatt; også sine to hustruer reddet David.
29David dro opp derfra og bodde i En-Gedis festninger.
26David sa til de menn som sto ved ham: Hva skal gjøres med den mannen som slår denne filisteren og fjerner skammen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filisteren som våger å utfordre den levende Guds hær?
13Da sto David og hans menn, som var omkring seks hundre, opp og dro bort fra Ke'ila, og dro hvor de kunne. Saul ble fortalt at David hadde flyktet fra Ke'ila, og han oppga å dra dit.
14David oppholdt seg i ørkenens festninger, og bodde i høylandet i Zif-ørkenen. Saul søkte ham hver dag, men Gud ga ham ikke i hans hånd.
12David forsto at Herren hadde stadfestet ham som konge over Israel, og at han hadde opphøyd hans kongerike for sitt folk Israels skyld.
17David gikk ut for å møte dem og sa til dem: Hvis dere kommer i fred for å hjelpe meg, skal hjertet mitt være forent med dere. Men hvis dere kommer for å forråde meg til fiendene mine, selv om det ingen urett er i mine hender, må våre fedres Gud se det og irettesette det.
1Yahweh, husk David og all hans lidelse,
1David sang denne sangen for Herren den dagen Herren befridde ham fra alle hans fiender, og fra Saul:
2Han sa: Herren er min klippe, min festning og min befrier,
14David sa til ham: Hvordan våget du å rekke ut din hånd og drepe Herrens salvede?
7Så stoppet David sine menn med disse ord og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Saul reiste seg opp fra hulen og dro sin vei.
12David la disse ordene på hjertet og ble svært redd for Akisj, kongen av Gat.
29David sa: Hva har jeg nå gjort? Var det ikke en sak?
3Men folket sa: Du må ikke gå ut; for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss; men du er verd ti tusen av oss. Nå er det bedre at du kan gi støtte fra byen.
10Davids hjerte slo ham etter at han hadde telt folket. David sa til Herren: Jeg har syndet stort i det jeg har gjort; men nå, Herre, ta bort din tjeners skyld, for jeg har handlet meget uklokt.
7David bodde i festningen, derfor kalte de den Davids by.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det samme gjorde alle mennene som var med ham.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg og salvet seg, skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Deretter kom han til sitt hus, og da han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste.
17David talte til Herren da han så engelen som slo folket, og sa: Se, jeg har syndet, og jeg har gjort urett; men disse sauene, hva har de gjort? La din hånd være imot meg og mot min fars hus.
17David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Det er jeg som har syndet og handlet veldig dårlig; men disse, som er som sauer, hva har de gjort? Jeg ber, la din hånd, Herre min Gud, være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de lider.
6Da Israels menn så at de var i trengsel (for folket var i nød), gjemte de seg i huler, i busker, mellom klipper, i huler og i groper.
13David sa til Gad: Jeg er i stor trengsel. La meg falle i Herrens hånd, for meget stor er hans barmhjertighet, men la meg ikke falle i menneskers hånd.
14David oppførte seg klokt i alle sine gjøremål, og Herren var med ham.
9Alle folkene i alle Israels stammer var i strid og sa: Kongen har reddet oss fra våre fienders hender, og han har frelst oss fra filisternes hender; og nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
24Vær sterke, og la deres hjerter få mot, alle dere som håper på Herren.