Høvdingene sa til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker krigernes hender som er igjen i denne byen, og hendene til alt folket, ved å tale til dem slike ord. For denne mannen søker ikke fred for folket, men deres ulykke.»
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen dø! For med slike ord svekker han motet hos krigsmennene som er igjen i denne byen, og hos hele folket. Denne mannen søker ikke dette folkets beste, men dets ulykke.
Da sa stormennene til kongen: «La denne mannen bli dømt til døden! For han svekker stridsmotet hos mennene som er igjen i denne byen, og motet hos hele folket, når han taler slik til dem. For denne mannen søker ikke fred for dette folket, men ulykke.»
Da sa lederne til kongen: La denne mannen dø! For han svekker motet hos krigsmennene som er igjen i denne byen, og hos hele folket, ved å tale til dem som han gjør. Denne mannen søker ikke dette folkets fred, men ulykke.
Stormennene sa til kongen: 'Vi må få denne mannen drept, for han svekker moralen til de gjenværende krigerne i byen og hele folket, ved å si slike ting. Denne mannen søker ikke folkets beste, men deres undergang.'
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker krigernes hender som er igjen i denne byen, og hendene til hele folket ved å tale slike ord til dem. For denne mannen søker ikke folkets fred, men dets ulykke.
Derfor sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli drept; for han demper motet til de gjenværende soldatene i denne byen og hele folkets moral, ved å si slik til dem; for denne mannen ønsker ikke folkets beste, men vil dem skade.
Da sa lederne til kongen: La denne mann bli drept, for han svekker soldatene som er igjen i byen, og også alle folkets hender, ved å tale slik til dem. Han søker ikke folkets velstand, men deres ulykke.
Da sa lederne til kongen: «La oss drepe denne mannen, for han gjør soldatene og folket i byen motløse ved å si slike ting til dem. Denne mannen søker ikke folkets fred, men deres ulykke.»
Da sa fyrstene til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen bli drept, for på denne måten svekker han kampmoralen til krigerne som er igjen i denne byen, og også til hele folket, ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets beste, men deres ulykke.»
Derfor sa de ledende menn til kongen: 'Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker de krigsførendes styrke som er igjen i denne byen og alle folks hender ved sine ord; for han søker ikke dette folkets beste, men deres skade.'
Da sa fyrstene til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen bli drept, for på denne måten svekker han kampmoralen til krigerne som er igjen i denne byen, og også til hele folket, ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets beste, men deres ulykke.»
Da sa høvdingene til kongen: Denne mannen må dø, for han svekker kampmoralen til soldatene som er igjen i denne byen, og til hele folket, ved å si slike ord. For denne mannen søker ikke folkets fred, men deres undergang.
The officials said to the king, "This man must be put to death, because he is discouraging the soldiers who remain in the city and all the people by speaking these words to them. He is not seeking the welfare of this people, but only their harm."
Da sa lederne til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli drept. Han demoraliserer krigsmennene som er igjen i denne byen, og også folket, ved å si slike ting til dem. For denne mannen søker ikke folkets velferd, men deres ulykke.
da sagde Fyrsterne til Kongen: Lad dog denne Mand dræbe, thi paa denne Maade gjør han, at Krigsmændenes Hænder, deres, som ere overblevne i denne Stad, og alt Folkets Hænder synke, idet han taler saadanne Ord til dem; thi denne Mand søger ikke dette Folks Fred, men Ulykke.
Therefore the princes said unto the king, We beseech thee, let this man be put to death: for thus he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli drept, for han svekker kampmoralen til de gjenværende soldatene og til alt folket ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets vel, men dets skade.
Therefore the princes said to the king, We beg you, let this man be put to death; for he weakens the hands of the men of war who remain in this city, and the hands of all the people, by speaking such words to them; for this man does not seek the welfare of this people, but the harm.
Therefore the princes said unto the king, We beseech thee, let this man be put to death: for thus he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker kampånden hos krigerne som er igjen i denne byen, og hos hele folket, ved å tale slike ord til dem; for denne mannen søker ikke folkets beste, men deres skade.
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen dø, for med sine ord svekker han hendene til krigerne som er igjen i denne byen, og hendene til alt folket, ved å tale slik til dem. For denne mannen søker ikke folkets velstand, men dets skade.
Da sa lederne til kongen: La denne mannen dø, for han vekker frykt hos soldatene som ennå er i byen, og hos folket, ved å si slike ting til dem. Denne mannen arbeider ikke for folkets vel, men til deres skade.
Then the princes{H8269} said{H559} unto the king,{H4428} Let this man,{H376} we pray thee, be put to death;{H4191} forasmuch{H3651} as he weakeneth{H7503} the hands{H3027} of the men{H582} of war{H4421} that remain{H7604} in this city,{H5892} and the hands{H3027} of all the people,{H5971} in speaking{H1696} such words{H1697} unto them: for this man{H376} seeketh{H1875} not the welfare{H7965} of this people,{H5971} but the hurt.{H7451}
Therefore the princes{H8269} said{H559}{(H8799)} unto the king{H4428}, We beseech thee, let this man{H376} be put to death{H4191}{(H8714)}: for thus{H3651} he weakeneth{H7503}{(H8764)} the hands{H3027} of the men{H582} of war{H4421} that remain{H7604}{(H8737)} in this city{H5892}, and the hands{H3027} of all the people{H5971}, in speaking{H1696}{(H8763)} such words{H1697} unto them: for this man{H376} seeketh{H1875}{(H8802)} not the welfare{H7965} of this people{H5971}, but the hurt{H7451}.
The sayde the prynces vnto ye kynge: Syr, we besech you let this man be put to death, For thus he discorageth the hodes of the soudyers yt be in this cite, & the hodes of all the people, whe he speaketh soch wordes vnto the. This ma verely laboureth not for peace of ye people, but mischefe.
Therefore the Princes sayd vnto the King, We beseech you, let this man be put to death: for thus hee weakeneth the hands of the men of warre that remaine in this citie, and the hands of all the people, in speaking such wordes vnto them: for this man seeketh not the wealth of this people, but the hurt.
Then saide the princes vnto the kyng, Sir, we beseche you let this man be put to death: for thus he discourageth the handes of the souldiours that be in this citie, and the handes of all the people, when he speaketh such wordes vnto them: This man laboureth not for peace of the people, but mischiefe.
Therefore the princes said unto the king, We beseech thee, let this man be put to death: for thus he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Then the princes said to the king, Let this man, we pray you, be put to death; because he weakens the hands of the men of war who remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words to them: for this man doesn't seek the welfare of this people, but the hurt.
Then the princes said unto the king, Let this man, we pray thee, be put to death; forasmuch as he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Then the princes said unto the king, Let this man, we pray thee, be put to death; forasmuch as he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Then the rulers said to the king, Let this man be put to death, because he is putting fear into the hearts of the men of war who are still in the town, and into the hearts of the people, by saying such things to them: this man is not working for the well-being of the people, but for their damage.
Then the princes said to the king, "Please let this man be put to death; because he weakens the hands of the men of war who remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words to them: for this man doesn't seek the welfare of this people, but the hurt."
So these officials said to the king,“This man must be put to death. For he is demoralizing the soldiers who are left in the city as well as all the other people there by these things he is saying. This man is not seeking to help these people but is trying to harm them.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5 Kongen Sidkia svarte: «Se, han er i deres hender, for kongen kan ikke gjøre noe mot dere.»
11 Prestene og profetene talte til lederne og til hele folket og sa: Denne mannen fortjener dødsdom, for han har profetert mot denne byen, som dere har hørt med egne ører.
12 Da talte Jeremia til lederne og hele folket: Herren har sendt meg for å profetere om dette huset og denne byen alle de ordene dere har hørt.
24 Sidkia sa til Jeremia: «La ingen få vite om disse ordene, så du ikke må dø.
25 Hvis høvdingene hører at jeg har talt med deg og kommer til deg og sier: Fortell oss, vi ber deg, hva du har sagt til kongen. Skjul det ikke for oss, så vil vi ikke drepe deg, og hva kongen har sagt til deg»,
26 da skal du si til dem: ‹Jeg la min bønn fram for kongen om ikke å sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.»
27 Alle høvdingene kom så til Jeremia og spurte ham, og han svarte dem som kongen hadde befalt. Så lot de ham være i fred, for saken var ikke kjent.
1 Shefatja, sønn av Mattan, Gedalja, sønn av Pashhur, Jukal, sønn av Shelemja, og Pashhur, sønn av Malkia, hørte ordene som Jeremia talte til folket,
2 «Så sier Herren: Den som blir igjen i denne byen, skal dø ved sverd, sult og pest, men den som går ut til kaldeerne, skal leve. Hans liv skal han ha som krigsbytte, og han skal leve.
3 Så sier Herren: Denne byen skal helt sikkert gis i hendene på kongen av Babylons hær, og han skal innta den.»
15 Jeremia svarte Sidkia: «Hvis jeg sier deg noe, vil du da ikke drepe meg? Og hvis jeg gir deg råd, vil du ikke høre på meg.»
16 Kongen Sidkia sverget i hemmelighet til Jeremia: «Så sant Herren lever, han som ga oss dette livet, jeg vil ikke drepe deg og ikke gi deg i hendene på de mennene som søker ditt liv.»
17 Jeremia sa til Sidkia: «Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Hvis du går ut til Babylons konges høvdinger, skal du leve, og byen skal ikke brennes med ild. Du skal leve, du og ditt hus.
18 Men hvis du ikke går ut til Babylons konges høvdinger, skal denne byen bli gitt i kaldeernes hender, og de skal brenne den med ild, og du skal ikke slippe unna fra deres hånd.»
16 Og lederne og hele folket sa til prestene og profetene: Denne mannen fortjener ikke dødsdom, for han har talt til oss i Herrens, vår Guds, navn.
12 Og til Sidkia, kongen av Juda, har jeg sagt alt dette og sagt: Bøy nakken under kongen av Babylons åk og tjen ham og hans folk, så dere får leve.
13 Hvorfor vil dere dø, du og ditt folk, ved sverd, ved sult og ved pest, slik som Herren har sagt om det folket som ikke tjener kongen av Babylon?
3 for Baruk, sønn av Nerija, påvirker deg mot oss for å overgi oss i kalddeernes hånd, for å drepe oss og føre oss til Babylon.'
7 Og etter dette – sier Herren – skal jeg gi Sidkia, kongen av Juda, hans tjenere og folket, de som er igjen i denne byen, fra pesten, fra sverdet og fra hungeren, i hendene på Nebukadnesar, kongen av Babylon, og i hendene på deres fiender, og i hendene på dem som ønsker deres liv. Han skal slå dem med sverdets egg uten å skåne eller vise barmhjertighet.
19 Hvor er nå profetene deres som profeterte for dere og sa: Kongen av Babylon kommer ikke mot dere og mot dette landet?
20 Og nå, hør min bønn, min herre konge, og la min inntrengende bønn komme foran deg. La meg ikke bli sendt tilbake til skriveren Jonatans hus, så jeg ikke dør der.'
8 Og da Jeremia hadde sagt alt Herren hadde befalt ham å si til folket, grep prestene, profetene og hele folket ham og sa: Du skal dø!
9 Hvorfor har du profetert i Herrens navn og sagt: Dette huset skal bli som Sjilo, og denne byen vil bli lagt øde uten innbygger? Da samlet hele folket seg mot Jeremia i Herrens hus.
21 Og Sidkia, kongen av Juda, og hans ledere gir jeg i hendene til deres fiender, og i hendene til dem som søker deres liv, og i hendene til styrkene til kongen av Babylon, som drar bort fra dere.
4 Hør imidlertid et ord fra Herren, Sidkia, kongen av Juda: Så sier Herren til deg: Du skal ikke dø ved sverdet.
6 Og Jeremia, profeten, talte alle disse ordene til Sidkia, kongen av Juda, i Jerusalem.
9 «Herre konge, disse mennene har gjort ondt i alt de har gjort mot Jeremia profeten. De har kastet ham i cisternen, og han dør der av sult, for det er ikke mer brød i byen.»
18 Og de sa: Kom, la oss legge planer mot Jeremia, for loven vil ikke forsvinne fra presten, heller ikke råd fra den kloke, eller profetordet. Kom, la oss slå ham med tungen, og vi vil ikke høre på noen av hans ord.
21 Derfor, så sier Herren om mennene fra Anatot som søker ditt liv og sier: Profeter ikke i Herrens navn, ellers vil du dø for vår hånd.
36 Og nå, derfor, så sier Herren, Israels Gud, om denne byen som dere sier er gitt i kongen av Babylons hånd ved sverd, hungersnød og pest:
9 Den som blir i denne byen, skal dø ved sverd, hunger og pest, men den som går ut og overgir seg til kaldeerne som beleirer dere, skal leve og få sin sjel til bytte.
2 «Be for oss til Herren, for Nebukadnesar, kongen av Babylon, kjemper mot oss. Kanskje vil Herren gjøre mot oss noen av sine under, så han drar bort fra oss.»
3 Og Jeremia sa til dem: «Slik skal dere si til Sidkia:
15 Så han kan søke i boken med sine forfedres opptegnelser, og vil finne at denne byen er en opprørsk by som bringer tap til konger og provinser, og at opprørere har vært derfra gammelt av, derfor har denne byen blitt ødelagt.
3 Der hadde Sidkia, kongen av Juda, fengslet ham og sagt: «Hvorfor profeterer du og sier: 'Så sier Herren: Se, jeg gir denne byen i kongen av Babylons hånd, og han skal ta den;
4 For slik sier Herren: Se, jeg skal gjøre deg til frykt for deg selv og for alle som elsker deg. De skal falle for fiendens sverd mens dine øyne ser det. Hele Juda skal jeg gi i hendene på kongen av Babylon, og han skal føre dem til Babylon og slå dem med sverdet.
21 Gi derfor deres sønner over til hungersnød, og la dem bli nådd av sverdets kant, la deres hustruer bli barnløse og enker; la deres menn bli drept av døden, og deres unge menn bli stukket ned av sverdet i kamp.
22 Se, alle kvinnene som er igjen i Judas konges hus, blir ført ut til Babylons konges høvdinger. De vil si til deg: ‹Dine venner har overtalt og overvunnet deg; dine føtter er sunket i gjørmen, de har vendt tilbake.»
17 Hør ikke på dem! Tjen kongen av Babylon og lev. Hvorfor skal denne byen bli lagt øde?
4 Så begynte folkene i landet å svekke hendene til folket i Juda og gjorde dem urolige i byggearbeidet.
7 Du har også utnevnt profeter til å forkynne om deg i Jerusalem, og si: En konge er i Juda! Nå vil kongen høre om disse ryktene, så kom, la oss rådføre oss sammen.'
10 Og jeg sier: 'Å, Herre Gud, du har helt glemt dette folket og Jerusalem, du sier, det er fred for dere, men et sverd har truffet dem til sjelen!'
24 Men Ahikam, sønn av Sjafan, beskyttet Jeremia, så han ikke ble overgitt til folket for å bli drept.
22 Og fra dem vil det bli en forbannelse blant alle Judas fangne som er i Babylon, og man vil si: Herren gjør deg som Sedekia og Akab, som kongen av Babylon stekte i ild.
18 Og de ropte med høy røst på jødenes språk mot folkene i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forstyrre dem, så de kunne innta byen.
2 Og når de spør deg: 'Hvor skal vi dra?' skal du si til dem: Så sier Herren: De som skal dø, skal til døden. De som skal falle for sverdet, skal til sverdet. De som skal dø av sult, skal til hungeren. De som skal i fangenskap, skal til fangenskap.
6 Kongen av Babylon drepte Sidkias sønner i Ribla, foran hans øyne, og alle de frie mennene i Juda ble også drept av kongen av Babylon.
3 Og kong Sidkia sendte Jukal, sønn av Sjemaja, og Sefanja, sønn av Maaseja, presten, til profeten Jeremias med denne bønnen: 'Be, vi ber deg, for oss til Herren vår Gud.'
2 Så sier Herren, Israels Gud: Gå og si til Sidkia, kongen av Juda: Så sier Herren: Se, jeg gir denne byen i hendene til kongen av Babylon, og han skal brenne den med ild.
17 Og kong Sidkia sendte bud og hentet ham, og kongen spurte ham hemmelig i sitt hus og sa: 'Er det et ord fra Herren?' Jeremias sa: 'Det er,' og han tilføyde, 'Du skal bli overgitt i hendene på kongen av Babylon.'