2 Krønikebok 32:18
Og de ropte med høy røst på jødenes språk mot folkene i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forstyrre dem, så de kunne innta byen.
Og de ropte med høy røst på jødenes språk mot folkene i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forstyrre dem, så de kunne innta byen.
Så ropte de med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og forvirre dem, så de kunne ta byen.
De ropte med høy røst på judeisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem redde, for å kunne innta byen.
De ropte med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.
De ropte med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
Da ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren for å skremme dem og forstyrre dem, slik at de kunne innta byen.
Da ropte de med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og få dem til å føle seg usikre; slik at de kunne ta byen.
De ropte med høy røst på hebraisk til innbyggerne i Jerusalem som var på muren, for å skremme og skremme dem til å overgi byen.
De ropte med høy røst på jødisk til folket i Jerusalem, som var på muren, for å skremme dem og få dem til å panikere, slik at de kunne innta byen.
Så ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
Deretter ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på bymuren, for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
Så ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
De ropte med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som stod på muren, for å skremme dem og gjøre dem motløse, slik at de kunne innta byen.
They called out loudly in Hebrew to the people of Jerusalem who were on the wall, to frighten and terrify them in order to capture the city.
De ropte høyt på jødiske til folket i Jerusalem som var på muren for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne innta byen.
Og de raabte med høi Røst paa Jødisk til Folket i Jerusalem, som var paa Muren, for at gjøre dem frygtagtige og forfærde dem, at de kunde indtage Staden.
Then they cried with a loud voice in the Jews' speech unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
Så ropte de med høy stemme på hebraisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme dem og skake dem, slik at de kunne innta byen.
Then they cried out with a loud voice in the language of Judah to the people of Jerusalem on the wall, to frighten them and to trouble them, that they might capture the city.
Then they cried with a loud voice in the Jews' speech unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
De ropte med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og forvirre dem, så de kunne innta byen.
Og de ropte med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og forstyrre dem, så de kunne ta byen.
Disse tingene sa de, ropte ut med høy røst på jødenes språk, til folket i Jerusalem som var på muren, med den hensikt å forstyrre dem og sette frykt i dem, slik at de kunne ta byen;
And the cryed with loude voyce in the Iewish langage vnto the people of Ierusalem that were vpon the wall, to make them fearfull and to be fayntharted, that they might wynne the cite.
Then they cryed with a loude voyce in the Iewes speech vnto the people of Ierusalem that were on the wall, to feare them and to astonish them, that they might take the citie.
And they cried with a loude voyce in the Iewes speach vnto the people of Hierusalem that were on the wall, to feare them, and to make them faynt hearted, and that they might so take the citie.
Then they cried with a loud voice in the Jews' speech unto the people of Jerusalem that [were] on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
They cried with a loud voice in the Jews' language to the people of Jerusalem who were on the wall, to frighten them, and to trouble them; that they might take the city.
And they cried with a loud voice in the Jews' language unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
And they cried with a loud voice in the Jews' language unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
These things they said, crying out with a loud voice in the Jews' language, to the people of Jerusalem who were on the wall, with the purpose of troubling them and putting fear into them, so that they might take the town;
They cried with a loud voice in the Jews' language to the people of Jerusalem who were on the wall, to frighten them, and to trouble them; that they might take the city.
They called out loudly in the Judahite dialect to the people of Jerusalem who were on the wall, trying to scare and terrify them so they could seize the city.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Rab-Sjake sto da fram og ropte med høy røst på jødenes språk og sa: 'Hør det store ordet fra kongen, assyrerkongen!
19Og de talte mot Jerusalems Gud som mot gudene til folkene av landene – en skapelse av menneskehender.
26Da sa Eliakim, sønn av Hilkia, Sebna og Joah til Rab-Sjake: 'Vær så snill å snakke med tjenerne dine på arameisk, for vi forstår det. Snakk ikke på jødenes språk i folkets hørsel som er på muren.'
16Og igjen snakket hans tjenere mot Herren Gud, og mot Hiskia, hans tjener.
17Og han skrev brev for å håne Herren, Israels Gud, og for å tale imot ham, og sa: «Som nasjonenes guder i landene ikke har reddet sitt folk fra min hånd, slik vil ikke Hiskias Gud redde hans folk fra min hånd.»
13Rabshake stod og ropte med høy stemme på hebraisk og sa: «Hør ordene til den store kongen, kongen av Assyria:
11Da sa Eliakim, Sjebna og Joah til Rabshake: «Vi ber deg, snakk med dine tjenere på arameisk, for vi forstår det, og snakk ikke med oss på hebraisk i folkets hørsel som er på muren.»
1Og han ropte inn i ørene mine med høy røst og sa: 'Nå har vokterne av byen kommet fram, og hver har sitt ødeleggelsesvåpen i sin hånd.'
9Etter dette sendte Sankerib, kongen av Assyria, sine tjenere til Jerusalem – mens han selv var ved Lakisj, og all hans styrke var med ham – mot Hiskia, kongen av Juda, og mot hele Juda, som var i Jerusalem, og sa:
10«Så sier Sankerib, kongen av Assyria: Hva stoler dere på at dere blir værende i denne befestede byen, Jerusalem?
7Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at murene i Jerusalem vokste og bruddene begynte å tettes, ble de svært misfornøyde,
8og de sammensverget seg alle om å komme og kjempe mot Jerusalem og skade det.
8Herrens vrede er over Juda og Jerusalem. Han har gjort dem til en skrekk, til forundring og til spott, slik dere ser med egne øyne.
31Fra den dag de bygde denne byen og til denne dag, har den vært en årsak til min vrede og min harme, så jeg vil kaste den bort fra mitt ansikt,
32på grunn av all ondskapen til Israels barn og Judas barn som de har gjort, for å vekke meg til vrede - de, deres konger, deres ledere, deres prester og deres profeter, mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem.
11Og våre motstandere sa: De vil ikke vite eller se før vi er midt iblant dem, har drept dem og stanset arbeidet.
12Da jødene som bodde nær oss kom inn og sa til oss ti ganger fra alle kantene: De er mot oss.
6Og han satte krigshøvdinger over folket, samlet dem til seg ved den åpne plassen foran byporten, og talte til deres hjerte og sa:
14Alle murene rundt Jerusalem ble revet ned av kaldeernes hær, som var med lederen for bødlene.
17Jeg sa til dem: 'Dere ser nøden vi er i, hvordan Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke lenger er en spott.'
36Og nå, derfor, så sier Herren, Israels Gud, om denne byen som dere sier er gitt i kongen av Babylons hånd ved sverd, hungersnød og pest:
19De brente Guds hus, rev ned Jerusalems murer, og brente alle palassene med ild, og ødela alt av verdi.
35Hvem er blant alle landenes guder som har levert sitt land fra min hånd, slik at Herren skulle frelse Jerusalem fra min hånd?'
3De svarte meg: "De som er igjen av fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er revet ned, og portene er brent opp."
1Da Sanballat hørte at vi bygde muren, var han misfornøyd og veldig sint, og han spottet jødene,
2og sa foran sine brødre og Samarias hær: Hva er det disse svake jødene gjør? Får de gjøre på egen hånd? Tilber de? Skal de fullføre det på én dag? Skal de gi nytt liv til steinene fra ruinene, enda de er brent?
2Se, jeg gjør Jerusalem til en beruselsens skål for alle folkene rundt omkring, også mot Juda, i beleiringen av Jerusalem.
20Da ropte folket, og de blåste i hornene, og det skjedde da folket hørte stemmen av hornet, at folket ropte med et stort rop, og muren falt sammen, og folket gikk inn i byen, hver rett frem, og de erobret byen.
18Jerusalem og byene i Juda, og deres konger, deres høvdinger, for å gi dem til ødeleggelse, til forbauselse, til hån og aktelse, som det er på denne dag.
10Og alle kaldeernes styrker som var med lederen for vakten, rev ned murene rundt Jerusalem.
38Det andre koret gikk i motsatt retning, og jeg fulgte etter det, sammen med halvparten av folket, langs muren fra ovnstårnet til den brede muren,
12La det bli kjent for kongen, at jødene som kom opp fra deg til oss, har kommet til Jerusalem. De bygger den opprørske og onde byen, og de har nådd ferdigstillelse av murene og befestningene.
2Da så Hiskia at Sankerib var kommet og rettet sitt ansikt mot striden mot Jerusalem,
1Dette ordet kom til Jeremia fra Herren: Nebukadnesar, kongen av Babylon, og hele hans hær, og alle kongedømmene under hans herredømme, og alle folk sloss mot Jerusalem og alle byene omkring. Da sa Herren:
12De skal plyndre dine rikdommer og røve ditt gods. De skal rive ned dine murer, og dine herlige hus skal de bryte ned. Stenene, treverket og støvet ditt skal legges i vannet.
22Det høres skrik fra deres hus, for Du bringer plutselig en fiende mot dem, for de har gravd en grav for å fange meg, og satt feller for mine føtter.
2Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
22På høyre side har spådommen vært: Jerusalem, for å sette opp murbrytere, for å åpne munnen med rop, for å løfte opp stemmen med høye rop, for å sette murbrytere mot portene, for å lage en voll og bygge en festning.
6I det sto det: 'Blant folkeslagene er det kjent, og Gashmu sier det: Du og jødene planlegger å gjøre opprør, og derfor bygger du muren, og du skal bli deres konge, ifølge disse ryktene!
8Jehovah har hatt til hensikt å ødelegge datteren av Sions mur, han har strukket ut en målesnor, han har ikke trukket hånden tilbake fra ødeleggelsen, og han har fått vollene og muren til å sørge, sammen er de svake.
18De ropte på kongen, og Eliakim, sønn av Hilkia, som var over huset, dro ut til dem, sammen med Sebna, sekretæren, og Joah, sønn av Asaf, historieskriveren.
30Og de klager for deg med sin stemme, og gråter bittert, og kaster støv opp på sine hoder, i aske ruller de seg.
16Meld til nasjonene, se, fortell til Jerusalem: 'Beleirerne kommer fra et land langt borte, og de roper mot Judas byer.'
22Eliakim, Hilkias sønn, som var over huset, kom inn, og skriveren Sjebna, og Joah, Asafs sønn, historikeren, til Hiskia med klærne revet i stykker, og de fortalte ham ordene til Rabshake.
8Kaldeerne brente både kongens palass og folkets hus, og de rev ned Jerusalems murer.