Jona 1:13

Norsk oversettelse av Youngs Literal Translation

Mennene prøvde å ro tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig mer urolig mot dem.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Ordsp 21:30 : 30 Det er ingen visdom, ingen innsikt, ingen råd imot Herren.
  • Job 34:29 : 29 Og Han gir hvile, og hvem kan gjøre galt? Skjuler Han sitt ansikt, hvem kan se det? Både når det gjelder et folk og en mann, er det det samme.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 87%

    10 Mennene ble svært redde og sa til ham: «Hva er det du har gjort!» for de visste at han flyktet fra Herrens ansikt, siden han hadde fortalt dem det.

    11 De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss?» for havet ble stadig mer urolig.

    12 Han sa til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det bli stille for dere, for jeg vet at denne store stormen har kommet over dere på grunn av meg.»

  • 82%

    14 De ropte til Herren og sa: «Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv. Legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som du vil.»

    15 Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet ble stille fra sin opprør.

  • 81%

    4 Herren sendte en sterk vind på havet, og en stor storm oppsto, og skipet holdt på å brytes i stykker.

    5 Sjømennene ble redde og ropte til hver sin gud. De kastet lasten som var om bord på skipet i sjøen for å lette det. Men Jona var gått ned i skipets indre, hvor han la seg ned og sov tungt.

    6 Kapteinen nærmet seg ham og sa: «Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.»

  • 81%

    39 Da det ble dag, gjenkjente de ikke landet, men de oppdaget en bukt med en strand som de bestemte seg for å forsøke å sette skipet i land på, om mulig.

    40 De kappet ankrene og lot dem falle til havs, samtidig som de løste styreårene og heiste fremseilet til vinden og satte kursen mot stranden.

    41 Men de støtte på en sandbanke der to hav møttes, og der gikk skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og satt urørlig, mens akterdelen ble revet i stykker av bølgene.

  • 24 Båten var nå midt på sjøen, og ble plaget av bølgene fordi vinden var imot.

  • 81%

    37 Da kom det en voldsom storm med vind, og bølgene slo inn i båten, så den ble fylt.

    38 Men han selv lå bak i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa: 'Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?'

    39 Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: 'Ti still! Bli rolig!' Vinden la seg, og det ble blikkstille.

    40 Han sa til dem: 'Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?'

    41 De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: 'Hvem er vel han, siden til og med vinden og sjøen lyder ham?'

  • 80%

    18 Sjøen var opprørt av en kraftig vind som blåste.

    19 Da de hadde rodd omtrent femogtyve eller tretti stadier, så de Jesus gående på sjøen, nærme seg båten, og de ble redde.

  • 80%

    13 Da en svak sønnavind begynte å blåse, trodde de at de hadde oppnådd det de ønsket, og de løftet ankeret og seilte langs Kreta.

    14 Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind, kalt Euraquilo,

    15 og skipet ble grepet og klarte ikke å stå imot vinden, så vi overgav oss og lot oss drive.

    16 Mens vi drev under en liten øy kalt Klauda, var vi med nød og neppe i stand til å sikre båten.

    17 Da vi hadde fått båten opp, brukte de hjelpemidler til å surre skipet, og de fryktet for å havne i den driftende sanden, så de senket seilet og lot seg drive.

    18 Vi ble kastet rundt av stormen, og dagen etter begynte de å lette skipet.

    19 På den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret over bord.

  • 79%

    24 Se, en voldsom storm oppsto på sjøen, så båten ble skjult av bølgene, men han sov.

    25 Hans disipler kom til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss, vi går under!'

    26 Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Da reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble stille.

    27 Og mennene undret seg og sa: 'Hva slags mann er dette, siden til og med vinden og sjøen adlyder ham?'

  • 79%

    23 Og mens de seilte, sovnet han, og en storm av vind kom ned over innsjøen, og de var i fare.

    24 Og de gikk til ham og vekket ham, og sa, 'Mester, mester, vi går under;' men han reiste seg, trøstet vinden og vanns bølger, og det ble stille.

  • 78%

    47 Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.

    48 Han så at de slet i motvind, for vinden var imot dem. Rundt den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.

    49 Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse og skrek ut.

  • 32 Da de steg ombord i båten, stilnet vinden.

  • 76%

    29 Nå fryktet de at vi skulle støte på skjær, så de kastet fire ankre fra akterenden og ønsket at det ble dag.

    30 Sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet og lot livbåten gå i sjøen, under påskudd av at de skulle sette ankre fra forstavnen,

  • 26 Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forskrekket og sa: 'Det er et gjenferd!' Og de ropte av frykt.

  • 75%

    25 Han talte og kalte frem stormen, som løftet opp bølgene.

    26 De steg til himmelen, de gikk ned til dypene, i ulykken smeltet deres sjel.

  • 26 Inn i store vann har de brakt deg, de som ror deg, østavinden har brutt deg i havets hjerte.

  • 7 Etter at vi i mange dager hadde seilt sakte og knapt kommet til Knidos, hindret vinden oss, så vi seilte under Kreta, forbi Salmone.

  • Luk 5:6-7
    2 vers
    74%

    6 Da de hadde gjort dette, fikk de så mye fisk at garnet begynte å revne.

    7 De ga tegn til kameratene i den andre båten om å komme og hjelpe, og de kom og fylte begge båtene så de holdt på å synke.

  • 30 Men da han så den sterke vinden, ble han redd og begynte å synke. Han ropte: 'Herre, frels meg!'

  • 74%

    26 Men vi må bli kastet opp på en eller annen øy.'

    27 Da den fjortende natten kom, og vi ble drevet hit og dit i Adriaterhavet, trodde sjøfolkene midt på natten at de nærmet seg land.

  • 51 Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. De var over alle grenser forundret og undret seg.

  • 21 Da ville de gjerne ta ham ombord, og straks var båten ved land dit de skulle.