Matteus 2:18
'En røst ble hørt i Rama, gråt og høylydte klager, Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de var borte.'
'En røst ble hørt i Rama, gråt og høylydte klager, Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de var borte.'
I Rama ble det hørt en røst: klage, gråt og stor sorg. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
"En røst ble hørt i Rama: klage, gråt og høylitt sørging; Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer."
En røst ble hørt i Rama, klagesang, gråt og stor jamring: Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
"I Rama ble det hørt en stemme, klage og gråt, og stort sorg, Rakel gråt over sine barn, og ville ikke la seg trøste, for de er ikke."
En røst er hørt i Rama, gråt og høy klage, Rakel gråter over sine barn og lar seg ikke trøste, for de er borte.
I Rama hørtes det en stemme, klage og gråt, stor sorg; Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de finnes ikke.
I Rama hørtes en røst, gråt og stor klage. Det var Rakel som gråt for sine barn og ikke ville la seg trøste, fordi de ikke er mer.
En røst er hørt i Rama, gråt og høyt skrik, Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
En røst ble hørt i Rama, gråt og mye klage, Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, fordi de ikke var mer.
I Rama ble det hørt en røst, klage, gråt og høyt skrik, Rakel gråt over sine barn, og ville ikke la seg trøste, fordi de ikke er mer.
I Rama ble det hørt en røst med klage, gråt og stor sorg; Rachel gråt over sine barn og fant ingen trøst, for de var borte.
«En røst ble hørt i Rama, klage og gråt og stor sorg, Rakel som gråter over sine barn og ikke vil la seg trøste, for de finnes ikke mer.»
«En røst ble hørt i Rama, klage og gråt og stor sorg, Rakel som gråter over sine barn og ikke vil la seg trøste, for de finnes ikke mer.»
En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
'A voice was heard in Ramah, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children, and refusing to be comforted, because they are no more.'
En røst ble hørt i Rama, gråt og høy klage, Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
Udi Rama blev hørt en Røst, Graad og Skrig og megen Hylen; Rachel begræd sine Børn og vilde ikke lade sig husvale, thi de ere ikke (mere i Live).
In Rama was there a voice heard, lamentation, and weeping, and great mourning, Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they are not.
I Rama hørtes en røst, gråt og høy klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, fordi de ikke er mer.
In Ramah there was a voice heard, lamentation, weeping, and great mourning, Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they were no more.
In Rama was there a voice heard, lamentation, and weeping, and great mourning, Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they are not.
"En røst ble hørt i Rama, klage og bitter gråt, Rakel gråter for sine barn; hun vil ikke la seg trøste, fordi de ikke er mer."
En røst ble hørt i Rama, gråt og stor sorg; Rakel gråt for sine barn, og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
I Rama hørtes skrik, gråt og mye klage, Rakel gråt over barna sine og ville ikke la seg trøste, for de var ikke mer.
On the hilles was a voyce herde mornynge wepynge and greate lamentacion: Rachel wepynge for her chyldren and wolde not be conforted because they were not.
On ye hilles was a voyce herde, greate mournynge, wepynge, & lamentacion: Rachel wepynge for her chyldren, and wolde not be conforted, because they were not.
In Rhama was a voyce heard, mourning, and weeping, and great howling: Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they were not.
In Rama was there a voyce hearde, lamentation, wepyng, & great mournyng, Rachel weping for her children, and woulde not be comforted, because they were not.
In Rama was there a voice heard, lamentation, and weeping, and great mourning, Rachel weeping [for] her children, and would not be comforted, because they are not.
"A voice was heard in Ramah, Lamentation, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; She wouldn't be comforted, Because they are no more."
A voice was heard in Ramah, Weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; And she would not be comforted, because they are not.
A voice was heard in Ramah, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; And she would not be comforted, because they are not.
In Ramah there was a sound of weeping and great sorrow, Rachel weeping for her children, and she would not be comforted for their loss.
"A voice was heard in Ramah, lamentation, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; she wouldn't be comforted, because they are no more."
“A voice was heard in Ramah, weeping and loud wailing, Rachel weeping for her children, and she did not want to be comforted, because they were gone.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn og lar seg ikke trøste, for de er ikke mer.
16Så sier Herren: Hold opp med å gråte og dine øyne fra tårer, for det er en belønning for din gjerning, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land.
13Da de hadde dratt, viste en Herrens engel seg i en drøm til Josef og sa: 'Stå opp, ta barnet og hans mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra, for Herodes vil lete etter barnet for å drepe ham.'
14Josef sto opp, tok barnet og hans mor om natten, og dro til Egypt,
15og ble der til Herodes døde, så det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt gjennom profeten: 'Fra Egypt kalte jeg min sønn.'
16Da Herodes innså at han var blitt lurt av vismennene, ble han rasende og beordret at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre, skulle drepes, i henhold til den tiden han hadde funnet ut av vismennene.
17Da ble det oppfylt som var sagt ved profeten Jeremia:
28Men Jesus vendte seg til dem og sa: 'Døtre av Jerusalem, gråt ikke for meg, men gråt for dere selv og deres barn.
29For det kommer dager da folk vil si: Salige er de ufruktbare, de liv som ikke fødte, og de bryster som ikke gav die.
19Da Herodes var død, viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt,
20og sa: 'Stå opp, ta barnet og hans mor, og dra til Israels land, for de som forsøkte å ta barnets liv, er døde.'
21Josef sto opp, tok barnet og hans mor, og dro til Israels land.
18Og det skjedde mens hun var i ferd med å dø, at hun kalte ham Benoni; men faren kalte ham Benjamin.
19Rakel døde og ble begravet på veien til Efrata, som er Betlehem.
16For dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte er en trøster som kunne forfriske min sjel, mine barn er forlatt fordi fienden er blitt mektig.
3Lyden av rop høres fra Horonaim, plyndring og stor ødeleggelse.
4Moab er ødelagt, barnas rop høres.
5På veien opp til Luhit gråter de, oppstigningen skjer med gråt. For på veien ned fra Horonaim har motstanderne hørt ropet om ødeleggelse.
7Og da jeg kom fra Padan-Aram, døde Rakel hos meg i landet Kanaan, på veien, mens det ennå var et stykke vei igjen til Efrata. Jeg gravla henne der på veien til Efrata, som er Betlehem.
18Ingen leder har hun blant alle de sønner hun har født, ingen tar henne i hånden blant alle sønner hun har fostret.
19Disse to onde ting møter deg, hvem sørger for deg? Ødeleggelse og tap - hungersnød og sverd, hvem trøster deg?
1Da Rachel så at hun ikke hadde født barn til Jakob, ble hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: «Gi meg barn, ellers dør jeg.»
2Jakob ble sint på Rachel og sa: «Er jeg i Guds sted, som har hindret deg fra å få barn?»
11På den dagen skal sørgen i Jerusalem være stor, som sorgen i Hadad-Rimmon-dalen ved Megiddo.
12For selv om de oppfostrer sine sønner, skal jeg gjøre dem barnløse - uten menneske. Sannelig, ve dem når jeg vender meg bort fra dem.
16De dro videre fra Betel, og da det ennå var et stykke igjen til de nådde Efrata, fødte Rakel og hadde sterke fødselsveer.
22Gud husket Rachel, hørte hennes bønn og åpnet hennes livmor.
23Og ve dem som er gravide og dem som ammer i de dager; for det skal være stor nød på jorden og vrede over dette folket;
17Ve de som er gravide, og de som ammer, i de dager.
18La dem skynde seg og løfte en klage for oss, så våre øyne renner over av tårer, og våre øyelokk flyter med vann.
11Mine øyne er fortært av tårer, mine innvoller er opprørte, min lever er utøst på jorden for mitt folks datters ødeleggelse; i det spedbarn og ammende barn er blitt svake på byens åpne steder,
31For en stemme som fra en syk kvinne har jeg hørt, nød som en kvinne som føder for første gang, stemmen til Sions datter, hun klager seg selv, hun strekker ut hendene, 'Ve meg nå, for min sjel er trett av mordere!'
17Si til dem disse ordene: Mine øyne strømmer dag og natt med tårer uten opphold, for med stort skade er min folkes datter blitt knust, med et meget alvorlig sår.
19Ve de som er gravide og de som ammer i de dagene!
11Jakob kysset Rachel og gråt høyt.
20Hør, dere kvinner, et ord fra Herren, og deres øre mottar et ord fra Hans munn. Lær deres døtre klagesang, og hver sin nabo en klagesang.
2Hun gråter sårt om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes. Ingen av hennes elskere gir henne trøst, alle vennene hennes har sveket henne, de har blitt til fiender.
35Alle hans sønner og døtre kom for å trøste ham, men han nektet å bli trøstet og sa: «I sorgen vil jeg gå ned til min sønn i dødsriket.» Så gråt faren hans for ham.
37Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte har jeg ønsket å samle dine barn slik en høne samler sine kyllinger under vingene sine, men dere ville ikke.
34Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte har jeg ønsket å samle dine barn, som en høne samler sine kyllinger under vingene, men dere ville ikke.
4Derfor sa jeg: 'La meg være, jeg er bitter i min gråt. Skynd dere ikke med å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.'
3For slik sier Herren om sønnene og døtrene som blir født her, og om mødrene deres som føder dem, og fedrene deres som avler dem i dette landet:
2Hun var med barn og ropte i smerte mens hun skulle føde.
2Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
10Dere skal ikke gråte for den døde, heller ikke sørge for ham. Gråt sårt for den bortvendte, for han vender ikke tilbake igjen, og han har ikke sett sitt fødeland.
4Og hennes barn vil jeg ikke ha medfølelse med, for de er horens barn.
18Deres hjerte har ropt til Herren; 'O, mur av datteren av Sion, la dine tårer renne som en strøm dag og natt, gi deg ikke hvile, la ikke ditt øyes datter stå stille.'