Jeremia 4:31
For en stemme som fra en syk kvinne har jeg hørt, nød som en kvinne som føder for første gang, stemmen til Sions datter, hun klager seg selv, hun strekker ut hendene, 'Ve meg nå, for min sjel er trett av mordere!'
For en stemme som fra en syk kvinne har jeg hørt, nød som en kvinne som føder for første gang, stemmen til Sions datter, hun klager seg selv, hun strekker ut hendene, 'Ve meg nå, for min sjel er trett av mordere!'
For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
For jeg hører en røst som en kvinne i fødselsveer, en nød som en fødende kvinne, røsten til Sions datter i hennes nød. Hun sprer hendene og sier: «Ve meg, for min sjel svekkes av morderne!»
For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødselsveer, og smerten som av en som føder sitt første barn, røsten av Sions datter som jamrer seg selv, som sprer ut hendene sine, sier: Ve meg nå! For min sjel er trøtt på grunn av morderne.
For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, og angsten som av henne som føder sitt første barn, stemmen til Sions datter, som klager og sprer sine hender, og sier: Ve meg nå! for min sjel er urolig på grunn av mordere.
For jeg hører en røst som av en kvinne i fødselsnød, en smerte som hos en førsteføderske, Sions datters røst; hun sukker og løfter sine hender: Ve meg nå! Min sjel er trett av de morderne.
For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, smerte som hos en førsteføderske, datteren Sions stemme som sukker. Hun strekker hendene ut. 'Ve meg, for min sjel svinner bort på grunn av drapsmenn.'
For jeg har hørt en røst som av en fødende kvinne, nødens skrik som av den som bærer fram sitt første barn, røsten til Sions datter som klager over seg selv, som strekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel er trett av drapsmennene.
For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, og en smerte som den til en som føder sitt førstefødte barn; datteren av Sion sørger, sprer ut hendene sine og sier: «Ve meg nå, for min sjel er tynget av morderes hender.»
For jeg har hørt en røst som av en fødende kvinne, nødens skrik som av den som bærer fram sitt første barn, røsten til Sions datter som klager over seg selv, som strekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel er trett av drapsmennene.
For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
I hear a cry like that of a woman in labor, anguish like a woman giving birth to her first child—the cry of Daughter Zion gasping for breath, stretching out her hands: 'Woe is me! My life is fainting before the killers.'
For jeg har hørt en stemme som av en fødende kvinne, nød som av en som føder sitt første barn; stemmen til Sions datter, som sukker tungt og sprer sine hender. 'Ve meg! Min sjel er trett av mordere.' Sela.
Thi jeg hørte en Røst ligesom hendes, der føder, en Angest som dens, der er i Førstefødsels Nød, Zions Datters Røst; hun skal klage sig, udbrede sine Hænder (og sige): Vee mig nu! thi min Sjæl er forsmægtet for deres Skyld, som ihjelslaae.
For I have heard a voice as of a woman in travail, and the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that bewaileth herself, that spreadeth her hands, saying, Woe is me now! for my soul is wearied because of murderers.
For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødsel, og smerten som av en som føder sitt første barn, stemmen til Sions datter, som klager over seg selv, som utbrer hendene sine, og sier: Ve meg nå! for min sjel er trett på grunn av mordere.
For I have heard a voice as of a woman in labor, and the anguish as of her that brings forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that bewails herself, that spreads her hands, saying, Woe is me now! for my soul is wearied because of murderers.
For I have heard a voice as of a woman in travail, and the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that bewaileth herself, that spreadeth her hands, saying, Woe is me now! for my soul is wearied because of murderers.
For jeg har hørt en røst som en kvinne i barnsnød, en angst som den som føder sitt første barn, røsten fra Sions datter, som gisper etter pust, som sprer sine hender, sier: Ve meg nå! for min sjel svinner hen foran morderne.
For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, smerten som av henne som føder sitt første barn, stemmen fra Sions datter som gisper etter pust, som rekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel besvimer foran morderne.
En røst har kommet til mine ører som stemmen til en kvinne med fødselssmerter, smerten til en som gir liv til sitt første barn, stemmen til Sions datter, som kjemper for å puste, som rekker ut hendene og sier: Nå er sorgen min! for styrken har forlatt meg for dem som tar liv.
For I have heard{H8085} a voice{H6963} as of a woman in travail,{H2470} the anguish{H6869} as of her that bringeth forth her first child,{H1069} the voice{H6963} of the daughter{H1323} of Zion,{H6726} that gaspeth{H3306} for breath, that spreadeth{H6566} her hands,{H3709} [saying], Woe{H188} is me now! for my soul{H5315} fainteth{H5888} before the murderers.{H2026}
For I have heard{H8085}{(H8804)} a voice{H6963} as of a woman in travail{H2470}{(H8802)}, and the anguish{H6869} as of her that bringeth forth her first child{H1069}{(H8688)}, the voice{H6963} of the daughter{H1323} of Zion{H6726}, that bewaileth{H3306}{(H8691)} herself, that spreadeth{H6566}{(H8762)} her hands{H3709}, saying, Woe{H188} is me now! for my soul{H5315} is wearied{H5888}{(H8804)} because of murderers{H2026}{(H8802)}.
For (me thinke) I heare a noyse, like as it were of a woman trauelinge, or one laboringe of hir first childe: Euen the voyce of the doughter Sion, that casteth out hir armes, and swowneth, sayenge: Ah wo is me, how sore vexed and faynte is my herte, for them that are slayne?
For I haue heard a noyse as of a woman trauailing, or as one labouring of her first child, euen the voyce of the daughter Zion that sigheth and stretcheth out her handes: woe is me nowe: for my soule fainteth because of the murtherers.
For I heare a noyse lyke as it were of a woman trauaylyng, & one labouryng of her first childe, Euen the voyce of the daughter Sion, that casteth out her armes, and sowneth, saying: Ah, wo is me, howe sore vexed and faynt is my heart for feare of the murtherers?
For I have heard a voice as of a woman in travail, [and] the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, [that] bewaileth herself, [that] spreadeth her hands, [saying], Woe [is] me now! for my soul is wearied because of murderers.
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her who brings forth her first child, the voice of the daughter of Zion, who gasps for breath, who spreads her hands, [saying], Woe is me now! for my soul faints before the murderers.
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that gaspeth for breath, that spreadeth her hands, [saying], Woe is me now! for my soul fainteth before the murderers.
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that gaspeth for breath, that spreadeth her hands, `saying', Woe is me now! for my soul fainteth before the murderers.
A voice has come to my ears like the voice of a woman in birth-pains, the pain of one giving birth to her first child, the voice of the daughter of Zion, fighting for breath, stretching out her hands, saying, Now sorrow is mine! for my strength is gone from me before the takers of life.
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her who brings forth her first child, the voice of the daughter of Zion, who gasps for breath, who spreads her hands, [saying], "Woe is me now! For my soul faints before the murderers."
In fact, I hear a cry like that of a woman in labor, a cry of anguish like that of a woman giving birth to her first baby. It is the cry of Daughter Zion gasping for breath, reaching out for help, saying,“I am done in! My life is ebbing away before these murderers!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Hvorfor roper du nå? Er det ingen konge hos deg? Har din rådgiver gått til grunne, siden smerten har grepet deg som en fødende kvinne?
10 Lid og fød, Siions datter, som en fødende kvinne! For nå skal du dra ut av byen, og bo på marken, og du skal komme til Babylon. Der skal du bli befridd, der vil Herren kjøpe deg fri fra dine fienders hånd.
11 Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg, som sier: La henne bli vanæret, slik at våre øyne kan se på Sion.
24 Vi har hørt lyden deres, hendene våre er blitt svake, nød har grepet oss, som smerte hos en fødende kvinne.
10 De eldre av datteren av Sion sitter på jorden, stille, de har kastet støv på hodet, de har kledd seg i sekkestrie, jomfruene av Jerusalem har bøyd hodet til jorden.
11 Mine øyne er fortært av tårer, mine innvoller er opprørte, min lever er utøst på jorden for mitt folks datters ødeleggelse; i det spedbarn og ammende barn er blitt svake på byens åpne steder,
12 De sier til sine mødre: 'Hvor er korn og vin?' Mens de blir svake som sårete i byens åpne steder, i deres sjeler utgyter seg i mødrenes fang.
13 Hva skal jeg vitne til deg, hva skal jeg sammenligne med deg, datter av Jerusalem? Hva skal jeg likestille med deg, og trøste deg, jomfrudatter av Sion? For så stor som havet er din skade, hvem kan gi deg helbredelse?
16 For dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte er en trøster som kunne forfriske min sjel, mine barn er forlatt fordi fienden er blitt mektig.
17 Sion har strakt ut sine hender, det er ingen som trøster henne. Herren har beordret mot Jakob at hans naboer skal bli hans fiender. Jerusalem har blitt uren blant dem.
18 Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min lidelse, mine jomfruer og mine unge menn har gått i fangenskap.
3 Derfor har jeg fått store smerter i lendene, rier har grepet meg som riene til en fødende kvinne. Jeg har blitt bøyd av å høre, og uro har grepet meg ved synet.
4 Derfor sa jeg: 'La meg være, jeg er bitter i min gråt. Skynd dere ikke med å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.'
17 Som en gravid kvinne nær fødsel, i smerte og skriker i sine kvaler, slik har vi vært for ditt ansikt, Herre.
18 Vi har unnfanget, vi har hatt smerte. Vi har født vind, frelse gjør vi ikke på jorden, heller ikke faller verdens innbyggere.
5 Sannelig, så sa Herren: Vi har hørt en røst av skjelving, frykt - og ingen fred.
6 Spør og se, føder en mann barn? Hvorfor ser jeg da hver mann med hendene på hoftene, som en kvinne i fødsel, og alle ansikter har blitt bleke?
18 La dem skynde seg og løfte en klage for oss, så våre øyne renner over av tårer, og våre øyelokk flyter med vann.
19 For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er blitt storlig skamfulle, fordi vi har forlatt landet, fordi de har kastet ned våre boliger.
20 Hør, dere kvinner, et ord fra Herren, og deres øre mottar et ord fra Hans munn. Lær deres døtre klagesang, og hver sin nabo en klagesang.
1 Hvordan har hun blitt sittende alene, byen full av folk! Hun har blitt som en enke, den mektige blant nasjonene! Fyrstene blant provinsene, hun har blitt skattepliktig.
2 Hun gråter sårt om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes. Ingen av hennes elskere gir henne trøst, alle vennene hennes har sveket henne, de har blitt til fiender.
3 Juda har blitt forvist på grunn av lidelse og det tunge arbeidet. Hun har levd blant nasjonene uten å finne hvile, alle forfølgerne har innhentet henne midt i trengselen.
4 Veiene til Sion sørger, ingen kommer ved høytider. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er i nød, og hun er i bitterhet.
19 Disse to onde ting møter deg, hvem sørger for deg? Ødeleggelse og tap - hungersnød og sverd, hvem trøster deg?
23 Du som bor i Libanon og bygger ditt rede blant sedertrær, hvor hyggelig var du når smerter kommer over deg, smerter som hos en fødende kvinne.
9 Den som bar sju, har visnet, hun har pustet ut sin ånd. Hennes sol har gått ned mens det ennå er dag. Hun er ydmyket og forvirret, og de som er igjen, gir jeg over til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
14 Jeg har vært stille lenge, jeg har holdt meg tilbake, som en fødende kvinne skriker jeg, jeg ødelegger og fortærer sammen.
11 Hennes folk sukker etter brød, de har gitt bort sine verdifulle ting for mat for å styrke kroppen. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12 Bryr det dere ikke, alle dere som går forbi? Se og merk om det finnes noen sorg som min sorg, som er blitt lagt på meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
10 Hendene til barmhjertige kvinner har kokt sine egne barn, de har blitt til mat i ødeleggelsen av datteren av mitt folk.
19 Men lyden av min datters skrik fra et fjernt land, Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sine utskårne bilder, med fremmedes tomme avguder?
17 Si til dem disse ordene: Mine øyne strømmer dag og natt med tårer uten opphold, for med stort skade er min folkes datter blitt knust, med et meget alvorlig sår.
43 Kongen av Babylon har hørt deres rykte, og hans hender skjelver, angst har grepet ham, smerte som hos en fødende kvinne.
26 Og hennes porter skal sørge og gråte, ja, hun skal sitte forlatt på bakken!
26 Å, mitt folks datter, ta på deg sekk og rull deg i aske, klag som over en enebarn, lag en bitter klagesang, for plutselig kommer ødeleggeren mot oss.
30 Og du, du ødelagte, hva gjør du? For du kler deg i skarlagen, du pynter deg med gullsmykker, og du river med smerte øynene dine, forgjeves gjør du deg vakker, de som var forelsket i deg har vendt seg bort, de søker ditt liv.
2 Den vakre og delikate har jeg kuttet av, Sions datter.
21 For mitt folks datters skade er jeg sønderbrutt, jeg er sort, og forskrekkelse har grepet meg.
19 Reis deg, rop høyt om natten, ved vaktenes begynnelse. Øs ut ditt hjerte som vann foran Herrens ansikt, løft opp hendene til ham for dine barns sjeler, som er svake av sult på alle hjørner.
20 Se, o Jehovah, og se oppmerksomt, til hvem du har handlet slik, kan kvinner spise deres frukt, spedbarn en håndbredd store? Prest og profet er slått i hjel i Herrens helligdom.
21 Unge som gamle ligger på jorden i utplassene, mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet, du har drept dem på din vredes dag, du har slaktet — du har ikke spart.
24 Damaskus er blitt redd og har snudd for å flykte. Frykten har overvunnet henne, nød og kvaler har grepet henne, som en fødende kvinne.
6 All hennes pryd har gått bort fra datteren av Sion. Hennes fyrster er som hjorter som ikke finner beite og går kraftløse foran forfølgeren.
19 Mine innvoller, mine innvoller! Jeg lider smerte i mitt hjerte, hjertet mitt bråker for meg, jeg kan ikke være stille, for jeg har hørt lyden av en trompet, o min sjel - et krigsrop!
19 Har du helt forkastet Juda? Er din sjel trette av Sion? Hvorfor har du slått oss, og det er ingen helbredelse for oss? Vi håpet på fred, men det finnes ingen godt, og på en tid for helbredelse, men se, det er terror.
2 Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
10 Hun er tom, ja, øde og ødelagt. Hjertet er smeltet, knærne slår mot hverandre. Stor smerte er i alle hofter, og alles ansikter er bleke.
14 Men Sion sier: 'Herren har forlatt meg, og min Herre har glemt meg.'
23 Og ve dem som er gravide og dem som ammer i de dager; for det skal være stor nød på jorden og vrede over dette folket;