4 Mosebok 16:34
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel{H3478} that were round about{H5439} them fled{H5127} at the cry{H6963} of them; for they said,{H559} Lest the earth{H776} swallow us up.{H1104}
And all Israel{H3478} that were round about{H5439} them fled{H5127}{(H8804)} at the cry{H6963} of them: for they said{H559}{(H8804)}, Lest the earth{H776} swallow us up{H1104}{(H8799)} also.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
All Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30 Men hvis Herren gjør noe nytt, hvis jorden åpner sin munn og sluker dem med alt de eier, og de farer levende ned i dødsriket, da skal dere vite at disse menn har foraktet Herren.'
31 Så snart han hadde avsluttet å tale alle disse ordene, delte jorden seg under dem,
32 og jorden åpnet sin munn og slukte dem sammen med deres hus, og alle mennesker som tilhørte Korah, og alt de hadde.
33 De falt ned levende i dødsriket med alt de eide, og jorden lukket seg over dem, og de gikk til grunne fra menigheten.
10 Jorden åpnet munnen og slukte dem og Korah da deres menighet døde, da ilden fortærte de to hundre og femti menn, og de ble et tegn.
35 Og ild kom ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som bar fram røkelsen.
36 Herren talte til Moses og sa:
17 Jorden åpnet seg og slukte Datan, og dekket over Abirams flokk.
18 En ild brant blant deres flokk, en flamme satte de onde i brann.
6 og hva han gjorde med Datan og Abiram, sønner av Eliab, Rubens sønn, da jorden åpnet sitt gap og slukte dem, deres husstander, telt og alt levende som var hos dem, midt i hele Israel.
44 Herren talte til Moses og sa:
45 'Gå bort fra denne menigheten, så jeg kan fortære dem i et øyeblikk.' Da kastet de seg ned på sine ansikter.
46 Moses sa til Aron: 'Ta røkelseskaret, legg ild fra alteret i det, og legg røkelse på det. Skynd deg til menigheten, og gjør soning for dem, for vreden har gått ut fra Herren; plagen har begynt.'
12 Du strakk ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.
18 Så tok de hvert sitt røkelseskar, la ild i dem, la røkelse på dem, og sto ved inngangen til møteteltet sammen med Moses og Aron.
19 Korah samlet hele forsamlingen mot dem ved inngangen til møteteltet, og Herrens herlighet ble synlig for hele menigheten.
20 Da talte Herren til Moses og til Aron og sa:
21 'Skil dere fra denne menigheten, så jeg kan fortære dem i et øyeblikk.'
22 De falt på sine ansikter og sa: 'Gud, Gud over åndene i alt kjød, vil en manns synd gjøre at du er vred på hele menigheten?'
23 Herren talte til Moses og sa:
24 'Tal til menigheten og si: Gå bort fra teltene til Korah, Datan og Abiram.'
3 da hadde de slukt oss levende, i sin brennende vrede mot oss,
2 Da kom det ild fra Herren og forbrant dem, og de døde foran Herren.
26 Han talte til menigheten og sa: 'Jeg ber dere, gå bort fra teltene til disse ugudelige menn, rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke blir fortært av alle deres synder.'
27 Så gikk de bort fra teltene til Korah, Datan og Abiram, og Datan og Abiram kom ut og sto ved inngangen til sine telt sammen med sine koner, barn og spedbarn.
10 Men hele forsamlingen truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
12 La oss sluke dem levende, som dødsriket gjør, hele, som de som går ned i graven,
5 Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn.
24 og ild kom ut fra Herren og fortærte brennofferet og fettet på alteret; og hele folket så det, og ropte høyt og falt på ansiktene sine.
12 Og Israels barn talte til Moses og sa: 'Se, vi har mistet livet; vi har gått til grunne; vi har alle omkommet.
13 Hver den som kommer nær Herrens tabernakel, dør; har vi ikke blitt fortært for å miste livet?'
1 Folket klaget, som de pleide å gjøre, i Herrens ører, og Herren hørte det, og Hans vrede flammet opp. Herrens ild brant blant dem og fortærte i utkanten av leiren.
2 Da ropte folket til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden slukket.
25 Hvorfor skulle vi dø? For denne store ilden vil fortære oss; hvis vi hører Herrens vår Guds røst mer, skal vi dø.
33 Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tygd, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med et veldig slag.
38 Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, veden, steinene og støvet, og slikket opp vannet i grøften.
31 da Guds vrede steg mot dem, og han drepte deres feteste menn, og bøyer Israels unge menn.
17 Frykt og felle og snare er over deg, du innbygger på jorden.
17 Og synet av Herrens herlighet var som en fortærende ild på toppen av fjellet for Israels sønners øyne.
41 Hele menigheten av Israels barn murret neste dag mot Moses og Aron og sa: 'Dere har drept Herrens folk.'
10 Da farao nærmet seg, så Israels barn opp og se, egypterne kom etter dem. De ble svært redde og ropte til Herren.
18 Hele folket så lynene og flammene, hørte trompetlyden og så fjellet ryke. Folket så det og skalv, og de holdt seg på avstand.
49 De som døde i plagen var fjorten tusen syv hundre, i tillegg til dem som døde i Korahs sak.
3 Foran dem fortærer ilden, og flammen brenner bak dem. Som Edens hage er landet foran dem, men etter dem blir det en ødemark, en ødeleggelse. Ingen har sluppet unna.
34 Og Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred, og sverget, og sa:
21 Herren sa til Moses: «Gå ned, advar folket, så de ikke trenger igjennom til Herren for å se, ellers vil mange av dem falle.
18 Hele Sinai-fjellet var dekket av røyk fordi Herren hadde steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en smelteovn, og hele fjellet skalv voldsomt.