Forkynneren 2:20
Derfor vendte jeg meg til å få mitt hjerte fortvilet over all flid som jeg hadde jobbet med under solen.
Derfor vendte jeg meg til å få mitt hjerte fortvilet over all flid som jeg hadde jobbet med under solen.
Derfor lot jeg mitt hjerte fortvile over alt arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Da vendte jeg meg til å la mitt hjerte fortvile over alt det strevet jeg har strevd under solen.
Da vendte jeg meg til å la hjertet mitt fortvile over all den møye jeg hadde lagt ned under solen.
Da begynte jeg å miste håpet i mitt hjerte over alt arbeidet som jeg hadde gjort under solen.
Derfor begynte jeg å miste motet for alt arbeidet jeg har slitt med under solen.
Derfor ga jeg opp alt arbeid jeg hadde gjort under solen med en følelse av fortvilelse.
Derfor ga jeg opp og lot mitt hjerte falle i fortvilelse over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Så vendte jeg om og ga opp håpet på alt arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Så gikk jeg i gang med å la mitt hjerte fortvile over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Derfor lot jeg mitt hjerte synke i fortvilelse over alt det arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Så gikk jeg i gang med å la mitt hjerte fortvile over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Da ga jeg meg over til fortvilelse over alt det arbeid som jeg hadde strevd med under solen.
So I turned my heart to despair over all the hard work with which I had labored under the sun.
Derfor vendte jeg mig omkring at mistrøste mit Hjerte over alt det Arbeide, som jeg havde arbeidet under Solen.
Therefore I went about to cause my heart to despair of all the labour which I took under the sun.
Så vendte jeg tilbake for å få mitt hjerte til å fortvile over alt mitt arbeid som jeg hadde gjort under solen.
Therefore I turned my heart to despair over all the labor which I had done under the sun.
Therefore I went about to cause my heart to despair of all the labour which I took under the sun.
Derfor begynte jeg å la mitt hjerte fortvile over alt det arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Så vendte jeg meg om for å få mitt hjerte til å fortvile over alt arbeidet jeg har strevd med under solen.
Derfor vendte jeg meg til å legge mitt hjerte i fortvilelse over alt arbeidet som jeg hadde strevd med under solen.
Så ble minnet mitt til sorg for alt strevet jeg hadde gjort og all min visdom under solen.
So I turned me to refrayne my mynde from all soch trauayle, as I toke vnder the Sonne:
Therefore I went about to make mine heart abhorre all the labour, wherein I had trauailed vnder the sunne.
So I turned me to refrayne my mynde from all such trauayle as I toke vnder the sunne,
Therefore I went about to cause my heart to despair of all the labour which I took under the sun.
Therefore I began to cause my heart to despair concerning all the labor in which I had labored under the sun.
And I turned round to cause my heart to despair concerning all the labour that I laboured at under the sun.
Therefore I turned about to cause my heart to despair concerning all the labor wherein I had labored under the sun.
Therefore I turned about to cause my heart to despair concerning all the labor wherein I had labored under the sun.
So my mind was turned to grief for all the trouble I had taken and all my wisdom under the sun.
Therefore I began to cause my heart to despair concerning all the labor in which I had labored under the sun.
So I began to despair about all the fruit of my labor for which I worked so hard on earth.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Og hva mine øyne ønsket, nektet jeg dem ikke. Jeg holdt ikke mitt hjerte tilbake fra noen glede, for mitt hjerte gledet seg i alt mitt arbeid, og dette var lønnen for all min flid.
11Da vendte jeg meg til å se på alle mine verker som mine hender hadde gjort og det arbeid jeg hadde arbeidet på: og se, alt var forgjengelig og en jag etter vind, og det var ingen verdi under solen.
12Så vendte jeg meg for å se på visdom, og dårskap og dårskap: for hva kan mannen gjøre som kommer etter kongen? Selv det som er gjort lenge før ham.
13Da så jeg at visdom er bedre enn dårskap, akkurat som lys er bedre enn mørket.
17Derfor hatet jeg livet; for det verk som er gjort under solen er smertefullt for meg: for alt er forgjengelig og en jager etter vind.
18Ja, jeg hatet all min flid som jeg hadde pådratt meg under solen, da jeg skulle etterlate det til mennesket som skulle komme etter meg.
19Og hvem vet om han vil være en vis eller en dåre? Likevel skal han råde over alt mitt arbeid som jeg har arbeidet med og vist meg klok i under solen. Dette er også forgjengelig.
21For det er en mann hvis arbeid er med visdom og kunnskap og dyktighet; likevel gir han sitt resultat til en mann som ikke har arbeidet med det. Dette er også forgjengelig og en stor ondskap.
22For hva har mannen av all sin flid, og av ønsket i sitt hjerte som han har arbeidet med under solen?
23For alle hans dager er smertefulle, og hans arbeid bringer bekymring; også om natten finner hans hjerte ingen ro. Dette er også forgjengelig.
24Det er ingenting bedre for et menneske enn at han skal spise og drikke, og at han skal få se godt av all sin flid. Jeg så også dette at det er fra Guds hånd.
25For hvem kan spise, og hvem kan føle, unntatt meg?
26For Gud gir visdom, kunnskap og glede til mannen som er god i Hans øyne, men til synderen gir han plikt til å samle og samle til å gi til den som er god foran Gud. Dette er også forgjengelig og en jager etter vind.
13Jeg satte mitt hjerte til å søke og utforske med visdom alt som skjer under himmelen. Det er en ond byrde Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.
14Jeg har sett alle de gjerninger som blir gjort under solen; og se, alt er tomhet og jag etter vind.
16Jeg talte med mitt hjerte og sa: Se, jeg har blitt stor og har økt visdom mer enn alle som har vært før meg i Jerusalem, og mitt hjerte har sett mye visdom og kunnskap.
17Jeg satte mitt hjerte til å kjenne visdom og til å kjenne galskap og dårskap. Jeg innså at også dette er jag etter vind.
7Jeg vendte meg om og så enda en form for meningsløshet under solen.
8Det er en som er alene uten en annen, verken sønn eller bror, og det er ingen ende på alt hans strev, og hans øyne er ikke fornøyd med rikdom. Han sier ikke: ’Hvem arbeider jeg for og fornekter meg selv goder?’. Dette er også meningsløst og en vond plage.
2Tomhet av tomheter, sier Forkynneren. Tomhet av tomheter, alt er tomhet.
3Hva har mennesket igjen for alt sitt strev, med hvilket det sliter under solen?
15Så sa jeg i mitt hjerte: Som det skjer dåren, slik vil det også skje meg. Hvorfor da var jeg klok overdrevet? Da sa jeg i mitt hjerte: Dette er også forgjengelig.
4Jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid kommer av at den ene misunner den andre. Også dette er meningsløst og et jaging etter vind.
15Så jeg berømmet glede, for det er ikke noe bedre for mennesket under solen enn å spise og drikke og glede seg, for dette følger ham i hans arbeid alle dagene i livet som Gud har gitt ham under solen.
16Når jeg satte mitt hjerte til å kjenne visdom og å se alt det arbeid som gjøres på jorden, for heller ikke dag eller natt ser man søvn med øynene.
17Så jeg så alt Guds verk, at mennesket ikke kan finne ut de gjerninger som gjøres under solen, for uansett hvor mye mennesket strever med å søke, kan ikke finne det ut. Ja, selv om han sier til den vise at han vet, kan han ikke finne det ut.
1Jeg sa i mitt hjerte: Kom nå, jeg vil prøve deg med glede, og se etter lykke. Men se, også dette var forgjengelig.
2Til latter sa jeg: Det er tåpelig, og til glede: Hva gjør det?
3Jeg gransket mitt hjerte for å trekke min kropp etter vin mens mitt hjerte fortsatt ble veiledet av visdom, og for å gripe dårskap inntil jeg kunne se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen i alle deres levedager.
4Jeg skapte storverk for meg, jeg bygget hus, jeg plantet vingårder for meg.
25Jeg vendte meg og mitt hjerte til å kjenne, søke og undersøke visdom og fornuft, og til å kjenne til dårskapens ondskap og tåpelighetenes vanvidd.
9Hva nytte har den som arbeider av alt sitt strev?
10Jeg har sett det slitet som Gud har gitt menneskene å streve med.
22Så jeg skjønte at det ikke finnes noe bedre for mennesket enn å glede seg over sitt arbeid, fordi det er hans lodd. For hvem kan bringe ham til å se det som skal komme etter ham?
8Forgjeves! Forgjeves! sier Forkynneren; alt er forgjeves.
9Alt dette har jeg sett, og jeg har gitt mitt hjerte til alt arbeid som gjøres under solen, en tid som mennesket hersker over mennesket til sin egen ulykke.
10Så jeg så de ugudelige bli begravet, de gikk bort, og de kom fra det hellige sted og ble glemt i byen der de hadde gjort slik. Også dette er tomhet.
11For mange ord fører til forgjengelighet. Hva fordel har mennesket av det?
12For hvem vet hva som er godt for mennesket i livet gjennom de få dagene av hans forgjengelige liv, som han tilbringer som en skygge? For hvem kan fortelle mennesket hva som vil skje etter ham under solen?
16Alle sine dager spiser han i mørke med mye sorg, sykdom og vrede.
15Jeg så alle de levende som vandrer under solen, sammen med den andre, den unge mannen som står opp etter ham.
16Det er ingen ende på alle folket som var foran dem, og likevel vil de som kommer etter, ikke glede seg over ham. Sannelig, dette er også meningsløst og et jag etter vind.
1Jeg la merke til alt dette i mitt hjerte for å undersøke alt dette: at de rettferdige, de vise og deres gjerninger er i Guds hender. Hverken kjærlighet eller hat kjenner menneskene; alt ligger foran dem.
1Det er en ond ting som jeg har sett under solen, og den er tung for mennesket.
12Jeg vet at det ikke finnes noe bedre for dem enn å glede seg og gjøre godt så lenge de lever.
10Alt din hånd finner å gjøre, gjør det med all din makt. For det er verken verk eller tanke eller kunnskap eller visdom i dødsriket, hvor du går.
13Også dette så jeg som visdom under solen, og det var stort for meg:
3Dette er det som er vondt i alt som skjer under solen: at én skjebne rammer alle. Også menneskenes hjerter er fylt av ondskap, og galskap er i deres hjerter mens de lever, og deretter går de til de døde.
18Jeg sa til meg selv angående menneskebarna: Gud tester dem for å vise dem at de er som dyr.
1Og jeg vendte tilbake og så alle de undertrykte som blir gjort under solen. Se, tårene til de undertrykte, og ingen trøster dem. Makten er i undertrykkernes hånd, og ingen trøster dem.