2 Mosebok 12:33
Egypterne presset folket sterkt for å få dem bort fra landet så fort som mulig, for de sa: «Vi skal alle dø.»
Egypterne presset folket sterkt for å få dem bort fra landet så fort som mulig, for de sa: «Vi skal alle dø.»
Egypterne la sterkt press på folket for å få dem raskt ut av landet. For de sa: Vi er alle dødsens.
Egypterne presset på folket for å få dem raskt ut av landet, for de sa: Vi dør alle.
Egypterne presset på folket for å få dem raskt ut av landet, for de sa: Vi dør alle sammen!
Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet i hast, for de sa: "Vi dør alle sammen!"
Og egypterne forlangte sterkt at folket skulle dra ut av landet med hast; for de sa: Vi er alle døde menn.
Og egypterne var ivrige på folket for å sende dem ut av landet i hast; for de sa: Vi er alle døde menn.
Egypterne presset folket sterkt for å få dem hastig ut av landet, for de sa: 'Vi dør alle sammen.'
Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet i all hast, for de sa: «Ellers dør vi alle.»
Egypterne presset på folket for å få sende dem ut av landet i all hast, for de sa: Vi er alle dødsdømte.
Egypterne presser folket til å dra ut av landet i all hast, for de sier: 'Vi er alle fortapte!'
Egypterne presset på folket for å få sende dem ut av landet i all hast, for de sa: Vi er alle dødsdømte.
Egypterne presset på for å få folket ut av landet så snart som mulig, for de sa: «Ellers dør vi alle.»
The Egyptians pressured the people to send them out of the land quickly, for they said, 'We are all going to die!'
Og Ægypterne trængte haardt paa Folket, at drive dem hasteligen ud af Landet; thi de sagde: Vi døe alle.
And the Egyptians were urgent upon the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, We be all dead men.
Og egypterne var ivrige på folket for å sende dem ut av landet i hast; for de sa: Vi er alle døde mennesker.
And the Egyptians urged the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, 'We shall all be dead.'
And the Egyptians were urgent upon the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, We be all dead men.
Egypterne ble ivrige etter å få folket ut av landet i hast, for de sa: «Vi er alle døde menn.»
Egypterne var ivrige etter å få folket bort fra landet, for de sa: "Ellers dør vi alle!"
Og egypterne presset folket for å sende dem ut av landet i hast; for de sa: Vi er alle døde menn.
Og egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig, for de sa: Vi dør alle.
And the Egiptians were ferce vppon the people and made haste to send the out of the lad: for they sayde: we be al deed me
And the Egipcians were fearce vpon the people, to dryue them haistely out of the londe, for they saide: we are all but deed.
And the Egyptians did force the people, because they would send them out of the land in haste: for they said, We die all.
And the Egyptians were fierce vpon the people, that they myght sende them out of the lande in haste: for they sayde, we be all but dead men.
And the Egyptians were urgent upon the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, We [be] all dead [men].
The Egyptians were urgent with the people, to send them out of the land in haste, for they said, "We are all dead men."
And the Egyptians are urgent on the people, hasting to send them away out of the land, for they said, `We are all dead;'
And the Egyptians were urgent upon the people, to send them out of the land in haste; for they said, We are all dead men.
And the Egyptians were urgent upon the people, to send them out of the land in haste; for they said, We are all dead men.
And the Egyptians were forcing the people on, to get them out of the land quickly; for they said, We are all dead men.
The Egyptians were urgent with the people, to send them out of the land in haste, for they said, "We are all dead men."
The Egyptians were urging the people on, in order to send them out of the land quickly, for they were saying,“We are all dead!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
34Og folket tok deigen sin før den var syrnet, i sine bakeboller, innsvøpt i klærne sine på skuldrene.
35Israels barn gjorde som Moses hadde sagt og bedt om sølv- og gullsaker og klær fra egypterne.
36Herren hadde latt folket bli sett på med velvilje av egypterne, som lånte dem det de ba om. Slik plyndret de egypterne.
10Da farao nærmet seg, løftet Israels barn øynene og så at egypterne kom etter dem, og de ble meget redde og ropte til Herren.
11De sa til Moses: 'Var det fordi det ikke fantes graver i Egypt at du førte oss hit for å dø i ørkenen? Hva har du gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt?'
12Er ikke dette det vi sa til deg i Egypt: 'La oss være i fred så vi kan tjene egypterne'? Det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
13Men Moses sa til folket: 'Vær ikke redde! Stå fast, og se Herrens frelse som han vil fullføre for dere i dag. For de egypterne dere ser i dag, skal dere aldri mer se.'
29Ved midnatt slo Herren hver førstefødt i landet Egypt, fra faraos førstefødte som satt på tronen, til den førstefødte av den fangne som var i fangehullet, og alle førstefødte av buskapen.
30Farao sto opp om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det var et stort klageskrik i Egypt, for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen døde.
31Han kalte Moses og Aron til seg om natten og sa: «Reis dere og dra bort fra mitt folk, både dere og Israels barn. Gå og tjen Herren som dere har sagt.
32Ta også deres buskap og storfe, slik dere har sagt, og dra av sted. Velsign også meg.»
5Da det ble fortalt kongen i Egypt at folket hadde flyktet, snudde farao og hans tjenere seg mot folket og sa: 'Hva er det vi har gjort? Vi har latt Israel gå og mistet våre slaver.'
6Så spente han for vognen sin og tok med seg sitt folk.
38Egypt gledet seg da de dro, for frykt kom over dem.
3Israels barn sa til dem: ‘Hadde vi bare dødd for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene og spiste brød til vi var mette. For dere har ført oss ut hit i ørkenen for å la hele menigheten dø av sult.’
15Våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde i Egypt i lang tid. Egypterne behandlet oss og våre fedre dårlig.
12Så tok Aron det Moses hadde sagt, og løp inn i mengden. Og se, pesten hadde begynt blant folket. Han la røkelse på og gjorde soning for folket.
25Han tok av hjulene på vognene deres, så de hadde vanskeligheter med å kjøre. Da sa egypterne: 'La oss flykte fra Israel, for Herren kjemper for dem mot egypterne.'
3De sa: 'Hebreernes Gud har møtt oss. La oss få gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, ellers vil han slå oss med pest eller sverd.'
4Kongen av Egypt sa til dem: 'Moses og Aron, hvorfor forstyrrer dere folket fra deres arbeid? Gå tilbake til deres pliktbelagte arbeid!'
9Moses svarte: «Vi vil gå med våre unge og våre gamle, med våre sønner og våre døtre, med våre sauer og kveg, for vi skal feire en fest for Herren.»
10Farao sa til dem: "Herren være med dere, hvis jeg lar dere gå med deres barn. Se, det er ondt foran dere.»
11Nei, bare mennene skal gå og tjene Herren, for det er det dere ønsker.» Så drev han dem ut fra faraos nærvær.
3De brøt opp fra Ra'amses i den første måneden, på den femtende dagen av den første måneden, dagen etter påske. Israels barn dro ut med løftet hånd for alle egypternes øyne.
4Mens egypterne gravla dem Herren hadde slått, alle førstefødte. Og Herren holdt dom over dets guder.
6Men egypterne mishandlet oss, undertrykte oss og la hardt arbeid på oss.
38En mangfoldig hop drog også opp med dem, samt sauer og storfe i store mengder.
39Og de bakte deigen som de hadde tatt med fra Egypt, til usyrede kaker, fordi den ikke var syrnet, da de ble drevet ut av Egypt uten å kunne vente, og de hadde heller ikke forberedt seg med føde.
19Herren sa til Moses i Midjan: 'Gå tilbake til Egypt, for alle de menn som stod deg etter livet, er døde.'
41Ved slutten av de fire hundre og tretti årene, på selve dagen, drog Herrens hærskarer ut av landet Egypt.
23Egypterne fulgte etter dem og kom inn etter dem, alle faraos hester, vogner og ryttere, midt ut i havet.
3Da vil farao si om Israels barn: 'De har gått seg vill i landet; ørkenen har lukket seg rundt dem.'
17Alle som er bestemt på å dra til Egypt for å bo der, skal dø ved sverd, hunger og pest. Ingen av dem skal overleve eller slippe unna den ulykke jeg lar komme over dem.'
12Jeg skal dra gjennom Egypt denne natten og slå ihjel alle førstefødte i landet Egypt, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle Egypts guder. Jeg er Herren.
21De sa til dem: 'Måtte Herren se på dere og dømme, fordi dere har gjort oss til en styggelse for farao og hans tjenere og satt et sverd i deres hånd til å drepe oss.'
7Faraos tjenere sa til ham: «Hvor lenge skal denne mannen være en felle for oss? La mennene gå, så de kan tjene Herren sin Gud. Forstår du ennå ikke at Egypt er ødelagt?"
30Den dagen frelste Herren Israel fra egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde ved havets bredd.
13Så tvang egypterne Israels barn til trellearbeid,
5Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra faraos førstefødte som sitter på tronen, til førstefødte av slavekvinnen som står bak kvernen, og alt førstefødt av buskapen.
17Da Farao sendte folket bort, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. Gud sa: «Ellers kan folket angre seg når de ser krig, og de vende tilbake til Egypt.»
18Så førte Gud folket den omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet. Israels barn dro ut av Egypt vel rustet.
21Jeg vil gi dette folket velvilje i egypternes øyne, slik at når dere drar, går dere ikke tomhendt.
1Herren sa til Moses: «Enda en plage skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter skal han la dere gå herfra. Når han endelig slipper dere, skal han jage dere bort herfra fullstendig.
18De vil lytte til deg. Så skal du og Israels eldste gå til kongen av Egypten og si til ham: 'Herren, hebrerernes Gud, har møtt oss. Nå vil vi be om at vi får ta en tre dags reise ut i ørkenen og ofre til Herren, vår Gud.'
8Da skal alle dine tjenere komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Gå, du og hele folket som følger deg! Etter det skal jeg gå.» Moses gikk ut fra farao i stor vrede.
12Hvorfor skal egypterne si: 'Med ond hensikt førte han dem ut for å drepe dem i fjellene og utslette dem fra jordens overflate'? Vend tilbake fra din brennende vrede og angre på å skade ditt folk.
19Hvorfor skal vi dø for øynene dine, både vi og våre marker? Kjøp oss og våre marker for mat, og vi vil bli faraos slaver, og gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø og jorden ikke blir øde.'
27Da skal dere svare: Det er påskeofferet for Herren, som gikk forbi husene til israelittene i Egypt da han slo egypterne, men sparte våre hus.» Da bøyde folket seg ned og tilba.