2 Mosebok 33:18
Da sa Moses: 'Kjære, la meg få se din herlighet.'
Da sa Moses: 'Kjære, la meg få se din herlighet.'
Han sa: Vis meg din herlighet, jeg ber deg.
Han sa: La meg få se din herlighet!
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Moses sa: "Vis meg Din herlighet!"
Moses sa: Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: Kjære, la meg få se din herlighet.
Da sa Moses: La meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses svarte: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.»
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: «Vis meg din herlighet!»
Then Moses said, 'Please show me Your glory.'
Men han sagde: Kjære, lad mig see din Herlighed.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
And he said, I beseech you, show me your glory.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Moses sa: «Vis meg din herlighet.»
Og han sa: 'Vis meg din herlighet.'
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Og Moses sa: Å, Herre, la meg få se din herlighet.
And he sayde: I besech the, shewe me thi glorye:
He sayde: Oh let me the se thy glory.
Againe he sayde, I beseech thee, shewe me thy glory.
And he sayde: I beseche thee shewe me thy glorie.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
He said, "Please show me your glory."
And he saith, `Shew me, I pray Thee, Thine honour;'
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And Moses said, O Lord, let me see your glory.
He said, "Please show me your glory."
And Moses said,“Show me your glory.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Moses sa til Herren: 'Se, du sier til meg: Før dette folket opp, men du har ikke latt meg få vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har også funnet nåde for mine øyne.'
13Hvis jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så la meg få vite dine veier, så jeg kan kjenne deg og fortsatt finne nåde for dine øyne. Og se, dette folk er ditt folk.'
14Herren svarte: 'Mitt åsyn skal gå med deg, og jeg vil gi deg hvile.'
15Da sa Moses til ham: 'Hvis ditt åsyn ikke går med, så la oss ikke dra opp herfra.'
16For hvordan skal det kjennes at jeg og ditt folk har funnet nåde for dine øyne? Er det ikke ved at du går med oss, så vi blir utmerket, jeg og ditt folk, fra alle andre folk på jorden?'
17Herren sa til Moses: 'Også dette som du har sagt, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.'
19Herren svarte: 'Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn og forkynne navnet Herren for deg. Jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig mot, og miskunne meg over den jeg vil miskunne meg over.'
20Så sa han: 'Men du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.'
21Deretter sa Herren: 'Se, det er et sted her hos meg, og du skal stå på berget.'
22Når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i fjellkløften og dekke deg med min hånd til jeg har gått forbi.'
23Deretter vil jeg ta bort min hånd, og du skal se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.'
17Da sier Gideon til ham: Om jeg har funnet nåde i dine øyne, så gi meg et tegn på at det virkelig er du som taler med meg.
3Da sa Moses: ”Jeg må gå bort og se det store synet, hvorfor busken ikke brenner opp.”
4Da Herren så at han kom for å se, ropte Gud til ham fra midten av busken og sa: ”Moses! Moses!” Han svarte: ”Her er jeg.”
5Gud sa: ”Kom ikke nærmere! Ta av skoene dine, for stedet du står på er hellig jord.”
6Og han sa: ”Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses ansiktet sitt, for han fryktet for å se på Gud.”
6Moses sa: 'Dette er det som Herren har befalt at dere skal gjøre, så skal Herrens herlighet åpenbare seg for dere.'
17Så la nå, jeg ber deg, Herrens kraft bli stor, slik du har talt, og si:
6Moses og Aron forlot menigheten og gikk til inngangen til møteteltet. De falt på sitt ansikt, og Herrens herlighet viste seg for dem.
8Moses skyndte seg å bøye seg til jorden og tilbe.
9Han sa: «Herre, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, ber jeg deg, Herre, gå med oss. Dette er et hardnakket folk, men tilgi våre misgjerninger og synder og gjør oss til din eiendom.»
5Herren steg ned i skyen og stilte seg der hos ham og ropte ut navnet «Herren».
6Herren gikk forbi foran ham og ropte: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet».
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: «Hvorfor, Herre, brenner din vrede mot ditt folk, som du førte ut fra Egypt med stor makt og sterk hånd?
2Min Gud, du er min Gud, tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg, i et tørt og utmattet land uten vann.
25La meg gå over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette gode fjellet og Libanon.’
13Og Moses sa til Herren: 'Da vil Egypterne høre om det, fordi du med din kraft førte dette folket opp fra deres midte.
15Hvis du gjør slik mot meg, så drep meg, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne. La meg ikke se min ulykke.'
3Han sa: 'Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vennligst gå ikke forbi din tjener.'
4Herre, vis meg dine veier, lær meg dine stier.
15Moses talte til Herren og sa:
16Dette er i samsvar med alt du ba Herren din Gud om ved Horeb på forsamlingens dag, da du sa: 'La meg ikke høre Herrens, min Guds, røst lenger, og la meg ikke se denne store ilden mer, så jeg ikke dør.'
1Og Herren talte til Moses og sa:
23På den tiden tryglet jeg til Herren og sa:
25Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
3La Herren, din Gud, fortelle oss hvilken vei vi skal gå og hva vi skal gjøre.'
32Nå, hvis du vil tilgi deres synd - men hvis ikke, stryk meg ut av boken du har skrevet.»
8Mitt hjerte sier til deg: «Søk mitt ansikt!» Ditt ansikt, Herre, søker jeg.
19Tilgi jeg ber deg, dette folkets synd etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt til nå.
11Herren talte til Moses og sa:
2Gud talte til Moses og sa til ham: «Jeg er Herren.»
1Og Herren talte til Moses og sa:
13Men han sa: 'Å Herre, send en annen, som du vil sende.'
34Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet.
35Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet.
11Moses sa til Gud: ”Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao og føre israelittene ut av Egypten?”
16Herrens herlighet hvilte på Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager; og på den syvende dagen ropte han til Moses ut av skyen.