Jesaja 22:4
Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, la meg gråte bittert! Forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.»
Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, la meg gråte bittert! Forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.»
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
Derfor sier jeg: Vær ikke nær meg, for jeg gråter tårer av bitter sorg. Prøv ikke å trøste meg for den ødeleggende katastrofen som har rammet mitt folk.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg gråter hjerteskjærende; ikke prøv å trøste meg på grunn av ødeleggelsene av folket mitt.
Derfor sa jeg: Ikke se på meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg skal gråte bittert og anstrenge meg ikke for å trøste meg, på grunn av ødeleggelsen av min folkes datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen over mitt folks datter.
Therefore I said, 'Turn away from me, let me weep bitterly. Do not try to comfort me concerning the destruction of my people.'
Derfor sagde jeg: Seer om fra mig, jeg vil beskeligen græde; haster ikke at trøste mig over mit Folks Datters Ødelæggelse.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert, slåss ikke for å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folk.
Therefore I said, Look away from me; I will weep bitterly, do not labor to comfort me, because of the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
Derfor sa jeg: 'La meg være, jeg er bitter i min gråt. Skynd dere ikke med å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.'
Derfor sa jeg, Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor har jeg sagt: Vend dine øyne bort fra meg i min bitre gråt; jeg vil ikke bli trøstet over ødeleggelsen av min datters folk.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
When I perceaued yt, I sayde: awaye fro me, yt I maye wepe bytterly. Take no laboure for to coforte me, as touchinge the destruction of my people.
Therefore said I, Turne away from me: I wil weepe bitterly: labour not to comfort mee for the destruction of the daughter of my people.
Therfore sayde I, Let me alone, and I wyll make lamentation: Ye shall not be able to comfort me because of the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; don't labor to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
Therefore I said, `Look ye from me, I am bitter in my weeping, Haste not to comfort me, For the destruction of the daughter of my people.'
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
For this cause I have said, Let your eyes be turned away from me in my bitter weeping; I will not be comforted for the wasting of the daughter of my people.
Therefore I said, "Look away from me. I will weep bitterly. Don't labor to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
So I say:“Don’t look at me! I am weeping bitterly. Don’t try to console me concerning the destruction of my defenseless people.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Tal dette ordet til dem: Måtte mine øyne renne med tårer, natt og dag uten stans, for jomfruen, datteren av mitt folk, er knust med et stort ulykkesår.
16På grunn av dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye flyter i tårer, for en trøster, en som kan gi hvile til min sjel, er langt fra meg. Mine barn er ødelagt, for fienden har vunnet.
17Sion strekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt angrep over Jakob. Jerusalem har blitt som noe urent blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg var i strid med hans ord. Hør, alle nasjoner, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn har gått i fangenskap.
48Vannet renner fra mine øyne på grunn av jomfruenes, mitt folks, ødeleggelse.
49Mitt øye renner uten stopp, uten å finne lindring.
26Mitt folk, kled dere i sekk og dekk dere i aske. Sørg som eneste barn og klag med bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
11Mine øyne er nedslitt av tårer, mine innvoller er i opprør, mitt hjerte er utøst på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter, fordi spedbarna og småbarnene svimer bort på byens gater. Sela.
11Hennes folk sukker etter brød, de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å få sjelen til å leve. Se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og betrakt om det finnes noen smerte som min smerte, som har kommet over meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
5For det er en dag med forvirring, undergang og fortvilelse fra Herren, hærskarenes Gud, i Dalens syn. Murer rives ned, og ropet stiger mot fjellet.
1Hvem vil gi meg et husrom i ørkenen, et sted hvor reisende kan hvile for natten? Da ville jeg forlate mitt folk og dra bort fra dem, for de er alle utro og en gjeng forrædere.
18Jeg sørger over min pine, lyttet til sorgen, men mitt hjerte verker innenfor meg.
19Se, ropet fra mitt folk kommer fra et fjernt land: Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de irritert meg med sine utskårne bilder, med falske guder?
21For ødeleggelsen av mitt folk er jeg knust; jeg sørger, skrekk har grepet meg.
18For en klagende røst høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er blitt sterkt skamfulle, for vi har forlatt landet, fordi de har revet ned våre boliger.
19Hør, kvinner, Herrens ord! Deres øre tar imot Hans ord. La deres døtre lære sorgsang, og én kvinne lære den andre en klagesang.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer, den har kommet inn i våre palasser for å drepe barna på gatene og de unge mennene på torgene.
19To ting har rammet deg – hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, sult og sverd – hvem skal trøste deg?
31For jeg har hørt en stemme som av en fødende kvinne, nød som av en som føder sitt første barn; stemmen til Sions datter, som sukker tungt og sprer sine hender. 'Ve meg! Min sjel er trett av mordere.' Sela.
19Ve meg på grunn av min skade, min skade er uhelbredelig! Men jeg sa: Dette er min sykdom, og jeg må tåle den.
20Mitt telt er ødelagt, og alle teltstengene er røket. Barna mine har forlatt meg og er ikke mer; ingen er tilbake for å reise mitt telt eller sette opp mine teltduker.
4På den dagen skal det bli laget en bespottelsessang mot dere og en klagesang skal synges: 'Vi er fullstendig ødelagt! Mitt folks arv blir snudd om; hvordan bortfører han den fra meg, og han deler ut våre marker til våre fiender.'
9Mitt folks kvinner kaster du ut fra deres hus som skulle være fylt av glede; fra deres små barn tar dere min ære for alltid.
1Hvordan sitter byen alene, som en gang var full av folk! Hun har blitt som en enke, den som var stor blant nasjonene. Herskerinnen over provinsene har blitt satt til å betale skatt.
2Gråtende gråter hun om natten, og tårene renner ned over kinnene hennes. Av alle hennes elskere er det ingen som trøster henne. Alle vennene har forrådt henne, de har blitt hennes fiender.
18Deres hjerte roper til Herren: Murene til Datteren av Sion, la dine tårer renne som en bekk dag og natt. Gi deg ingen hvile, la ikke din øyens pupill være uten ro. Sela.
20Ødeleggelse følger ødeleggelse, for hele landet er plyndret. Plutselig er mine telt ødelagt, mine boliger på et øyeblikk.
6Mitt folks skyld var større enn synden til Sodoma, som ble omstyrtet i et øyeblikk uten at noen hjelp var der for dem.
4Sions veier sørger, ingen kommer til høytidene hennes. Alle hennes porter er øde, prester sukker, jomfruer er bedrøvet, og selv er hun i bitter nød.
9Hvorfor roper du så høyt nå? Er det ingen konge i deg? Har din rådgiver gått bort, siden smerten har grepet deg som en kvinne i fødselsveer?
10Vri deg i smerte og stønne, Sions datter, som en fødende kvinne! For nå må du dra ut av byen og bo på marken. Du skal komme til Babel. Der skal du bli reddet. Der skal Herren forløse deg fra dine fienders hånd.
20Du kjenner min hån, min skam og min vanære. Alle mine fiender er foran deg.
12Herren, hærskarenes Gud, kalte på den dagen til gråt og sorg, til barbering av hoder og til å bære sekkeklede.
17Men hvis dere ikke lytter, vil min sjel gråte i det skjulte over deres stolthet. Mine øyne vil gråte uten stans og felle tårer, for Herrens flokk er ført bort i fangenskap.
16Menneskesønn, se, jeg tar fra deg det som er kjært for dine øyne med et slag. Men du skal ikke sørge eller gråte eller la dine tårer renne.
13Hva skal jeg kunne si til deg? Hva skal jeg kunne sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg kunne sidestille med deg, for å trøste deg, Datteren av Sion? Ditt brudd er stort som havet; hvem kan helbrede deg? Sela.
3Alle dine ledere har flyktet sammen, de er tatt til fange uten bue. Alle de som ble funnet hos deg, ble bundet sammen og flyktet langt bort.
8Kle dere i sekk, klag og jamre, for Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss. Sela.
3Derfor er mine hofter fulle av smerter; veer har grepet meg som fødselsveer. Jeg vrir meg i smerte ved å høre, jeg er forferdet ved å se.
7Alle som ser deg, skal flykte fra deg og si: 'Ødelagt er Ninive! Hvem vil ha medlidenhet med henne?' Hvor skal jeg finne trøstere for deg?
19Har du foraktet Juda fullstendig? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss så hardt at vi ikke finner helbredelse? Vi håpte på fred, men det skjedde ikke noe godt. Vi håpte på helbredelse, men i stedet kom det frykt.
20Se, Herre, for jeg er i nød. Mine innvoller er urolige, mitt hjerte er vrengt innvendig fordi jeg har vært svært trassig. Utenfor har sverdet etterlatt seg barnløse familier, inni huset er døden.
15Hvorfor roper du over din skade, din smerte er uhelbredelig? På grunn av din store ondskap og dine mange synder har jeg gjort dette mot deg.
51Mitt øye volder skade på min sjel på grunn av alle byens døtre.
8Sørg som en jomfru kledd i sekkeklær for sin ungdoms brudgom.
8Hver gang jeg taler, må jeg rope ut og kunngjøre vold og ødeleggelse. For Herrens ord har blitt til spott og hån for meg dagen lang.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil vise omsorg for deg? Hvem vil vende om for å spørre om ditt vel?
22Du har innkalt min fryktelige dag, som om det var en festdag, og på Herrens vredes dag var det ingen flyktning eller overlevende. De som jeg har født og fostret, fienden har utryddet dem alle. Sela.
8For dette vil jeg sørge og klage, gå barføtt og naken. Jeg vil hyle som sjakaler og sørge som strutsens unger.