Daniel 10:8
Så jeg ble alene og så dette store synet. Ingen styrke ble igjen i meg, min skjønnhet ble forandret til avmakt, og jeg hadde ingen styrke igjen.
Så jeg ble alene og så dette store synet. Ingen styrke ble igjen i meg, min skjønnhet ble forandret til avmakt, og jeg hadde ingen styrke igjen.
Så ble jeg alene tilbake og så dette store synet. All kraft forlot meg; min farge forsvant fra meg, og jeg hadde ingen styrke igjen.
Så ble jeg alene og så dette store synet. Ingen kraft ble igjen i meg; glansen i mitt utseende ble forvandlet og bleknet, og jeg hadde ikke lenger styrke.
Jeg ble igjen alene og så dette store synet. Det fantes ikke kraft igjen i meg; ansiktsfargen min bleknet, og jeg klarte ikke å holde på styrken.
Så jeg ble stående alene tilbake og så denne store visjonen. Ingen styrke var igjen i meg, og jeg ble helt utmattet, jeg hadde ingen krefter.
Jeg ble igjen alene og så dette store synet; ingen styrke ble tilbake i meg, for min naturlige farge ble forandret til fordervelse, og jeg beholdt ikke noe kraft.
Derfor ble jeg stående alene, og så denne store visjonen. Jeg følte meg helt utmattet; jeg mistet all styrke og hadde ikke mer kraft igjen.
Så jeg ble alene igjen og så dette store synet. Ingen styrke var igjen i meg, og min kraft forsvant så det ble til intet, og jeg var ute av stand til å handle.
Så jeg ble etterlatt alene, og så dette store synet, og det var ingen styrke igjen i meg, for min farge bleknet og jeg mistet all styrke.
Derfor ble jeg alene og så dette store syn, og ingen styrke var igjen i meg; for min prakt forvandlet seg til fordervelse, og jeg var helt kraftløs.
Så jeg ble etterlatt alene, og så dette store synet, og det var ingen styrke igjen i meg, for min farge bleknet og jeg mistet all styrke.
Så jeg ble alene igjen og så denne store visjonen. Ingen styrke ble igjen i meg, min herlighet ble forvandlet til en skremmelse, og jeg beholdt ikke noen styrke.
So I was left alone, staring at this great vision. I had no strength left. My face turned deathly pale, and I could not retain my strength.
Så jeg ble alene igjen og så denne store visjon. Ingen styrke var tilbake i meg, min farge vendte seg til en dødens blekhet, og jeg hadde ingen kraft igjen.
Og jeg, jeg blev tilovers alene og saae dette store Syn, men der blev ingen Kraft tilovers i mig, og min Magt blev forvendt i mig, saa den blev fordærvet, og jeg formaaede ikke (Noget) med (min) Kraft.
Therefore I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me: for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
Så jeg ble alene igjen og var vitne til dette store synet. Ingen kraft ble igjen i meg, min styrke svant hen, og jeg hadde ingen kraft igjen.
Therefore I was left alone and saw this great vision, and there remained no strength in me; for my vigor was turned to frailty in me, and I retained no strength.
Therefore I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me: for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
Så jeg var alene igjen og så dette store syn, og det var ingen styrke igjen i meg; min kraft forsvant, og jeg beholdt ingen styrke.
Jeg ble forlatt alene, og da jeg så denne store åpenbaringen, hadde jeg ingen styrke igjen, og min livskraft forsvant, så jeg hadde ingen kraft igjen.
Så jeg ble igjen alene, og så dette store synet, men ingen styrke var igjen i meg; min skjønnhet ble forvandlet til fordervelse i meg, og jeg mistet all styrke.
Så jeg var alene og så dette store synet, og all min kraft forlot meg; og fargen forsvant fra ansiktet.
So I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me; for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
Therefore I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me: for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
I was left there my self alone, and sawe this greate vision, so longe til there remayned nomore strength within me: Yee I lost my coloure clene, I waisted awaye, and my strength was gone.
Therefore I was left alone, and sawe this great vision, and there remained no strength in me: for my strength was turned in me into corruption, and I reteined no power.
Therefore I was left alone, and saw this great vision, and there remayned no strength in me: for my colour was turned in me into corruption, and I reteyned no strength.
Therefore I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me: for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
So I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me; for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
and I have been left by myself, and I see this great appearance, and there hath been no power left in me, and my honour hath been turned in me to corruption, yea, I have not retained power.
So I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me; for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
So I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me; for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
So I was by myself, and I saw this great vision, and all my strength went from me; and the colour went from my face.
So I was left alone, and saw this great vision, and there remained no strength in me; for my comeliness was turned in me into corruption, and I retained no strength.
I alone was left to see this great vision. My strength drained from me, and my vigor disappeared; I was without energy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Da løftet jeg mine øyne og så, og se, en mann kledd i lin, med et belte av rent gull fra Ufas om livet.
6Hans kropp var som krystall, ansiktet strålte som lyn, øynene som ildfakler, armene og føttene lignet brun kobber, og lyden av stemmen hans var som lyden av en folkemengde.
7Jeg, Daniel, var den eneste som så dette synet. De mennene som var med meg så det ikke, men en stor redsel falt over dem, og de flyktet for å gjemme seg.
9Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot bakken.
10Da rørte en hånd ved meg, og den satte meg opp på mine knær og på håndflatene.
11Han sa til meg: "Daniel, høyt elskede mann, forstå ordene jeg taler til deg og stå opp, for jeg er nå sendt til deg." Da han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.
12Så sa han til meg: "Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du satte ditt hjerte til å forstå og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
13Men fyrsten av Persia riket stod imot meg i tjueen dager, men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom meg til hjelp, for jeg ble igjen der hos perserrikets konger.
14Nå er jeg kommet for å gi deg forståelse av hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for synet gjelder for de kommende dager."
15Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
16Og se, en som lignet en menneskesønn berørte mine lepper. Da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: "Min herre, på grunn av synet har jeg fått smerte, og jeg har ingen styrke igjen.
17Hvordan kan min herres tjener tale med min herre? For ingen styrke er igjen i meg, og pusten har forlatt meg.
18Da rørte han igjen ved meg, en som så ut som et menneske, og styrket meg.
19Han sa: "Frykt ikke, høyt elskede mann, fred være med deg, vær sterk, vær sterk!" Og da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: "La min herre tale, for du har styrket meg."
26Synet om kveldene og morgnene som ble nevnt, er sant. Men du skal forsegle synet, for det angår mange dager fram i tiden.
27Jeg, Daniel, ble som død og var syk i noen dager. Deretter reiste jeg meg opp og gjorde kongens tjeneste. Jeg var forbløffet over synet, men ingen forstod det.
15Mens jeg, Daniel, så synet og forsøkte å forstå det, se, da sto der en som så ut som en mann foran meg.
16Jeg hørte en menneskestemme fra elven Ulai som ropte og sa: "Gabriel, forklar synet for denne mannen!"
17Så kom han nærmere der jeg sto, og når han kom, ble jeg grepet av frykt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: "Forstå, menneskesønn, at synet gjelder endens tid."
18Mens han talte til meg, var jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg og reiste meg opp til min plass.
15Jeg, Daniel, ble sterkt urolig i min ånd innen i meg, og syner i mitt hode skremte meg.
16Jeg nærmet meg en av dem som sto der og spurte ham om sannheten av alt dette. Så talte han til meg og gjorde meg kjent med tydningen på sakene.
28Hittil er slutten på saken. Jeg, Daniel, ble svært urolig på grunn av mine tanker, og ansiktet mitt bleknet, men jeg beholdt saken i mitt hjerte.
1I det tredje året av kong Belsasars regjering viste et syn seg for meg, Daniel, etter det som tidligere hadde vist seg for meg.
2Jeg så i synet, og mens jeg så, befant jeg meg i byen Susa, i festningen i provinsen Elam. Jeg så i synet at jeg var ved elven Ulai.
8Jeg hørte, men forsto ikke. Så sa jeg: Min herre, hva skal utfallet være av alt dette?
31Du, kongen, så, og se, en stor billedstøtte. Denne billedstøtten var mektig, og dens strålende glans stod foran deg, og utseendet var fryktinngytende.
1I det tredje året av Koresh, kongen av Persia, ble et ord åpenbart for Daniel, som ble kalt Belteshassar. Ordet var sant, og det handlet om en stor krig. Daniel forsto ordet og fikk innsikt gjennom synet.
2På den tiden sørget jeg, Daniel, i tre uker.
3Jeg spiste ikke fin mat, kjøtt eller vin kom ikke inn i min munn, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var omme.
8Mens de slo, stod jeg igjen alene og kastet meg ned med ansiktet mot jorden og ropte: 'Å, Herre Gud, vil du ødelegge hele resten av Israel ved å utøse din vrede over Jerusalem?'.
6Da ble kongens ansikt blekt, og hans tanker forvirret ham. Hofterne hans skalv, og kneene slo mot hverandre.
15En ånd passerte foran mitt ansikt, og hårene på min kropp reiste seg.
16Den stod stille, men jeg kunne ikke kjenne dens skikkelse; det var en form foran mine øyne. Det var stille, og så hørte jeg en stemme:
4Og se, der var Israels Guds herlighet, som det synet jeg hadde sett i dalen.
3Og synet jeg så, var som det synet jeg hadde sett da jeg kom for å ødelegge byen, og det var som det synet jeg hadde sett ved elven Kebar, og jeg falt på mitt ansikt.
10Herre, all min lengsel er for deg, og mitt sukk er ikke skjult for deg.
5Til slutt kom Daniel inn for meg — han som har navnet Beltsasar etter navnet på min gud, og i ham er den hellige guds ånd — og jeg fortalte drømmen til ham også.
23Jeg reiste meg og gikk ut i dalen, og se, der stod Herrens herlighet, som den herlighet jeg hadde sett ved Kebar-elven, og jeg falt på mitt ansikt.
11Jeg så videre fordi lyden av de store ordene som hornet talte, til dyret ble drept, og dets kropp ble ødelagt og kastet inn i ilden for å brennes opp.
14Ånden løftet meg og tok meg bort. Jeg gikk i bitterhet i åndens vrede, men Herrens hånd var sterk over meg.
8Mens jeg betraktet hornene, se, da steg det opp et annet lite horn mellom dem, og tre av de tidligere hornene ble revet opp med roten for å gi plass til det hornet. Dette hornet hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.
24Ånden løftet meg opp og førte meg til eksilet i Kaldea, i et syn gitt av Guds ånd, og synet som jeg hadde sett, steg opp fra meg.
20Kongen så en hellig budbærer stige ned fra himmelen og si: Hogge ned treet og ødelegge det, men la stumpen med røttene i jorden bli igjen, bundet med jern og bronse, i markens gress. La himmelens dugg omdrive det, og la dets del være med dyrene i markens gress, inntil syv tider går over.
21mens jeg fremdeles talte i bønnen, kom mannen Gabriel til meg, han som jeg hadde sett i begynnelsen av synet, mens han kom flyvende med hast. Han nådde meg ved tiden for kveldsofferet.
22Han ga meg innsikt og talte til meg og sa: Daniel, jeg har nå kommet for å gi deg klarsyn og forståelse.
20Og om de ti hornene som var på hodet, og det andre hornet som steg opp og tre falt for, nemlig det hornet som hadde øyne og en munn som talte store ord, og som så mektigere ut enn de andre.
8Treet vokste og ble sterkt, og dets høyde nådde himmelen, og det ble sett til jordens ender.
10Jeg så i de synene jeg hadde på sengen, og se, en hellig budbærer steg ned fra himmelen.