Klagesangene 2:11
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på jorden for mitt folks barns ødeleggelse, når barn og spedbarn besvimer på byens torg.
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på jorden for mitt folks barns ødeleggelse, når barn og spedbarn besvimer på byens torg.
Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne er utslitt av tårer, mitt indre er i opprør; min lever er utøst på jorden over knusningen hos mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner i byens gater.
Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne er utslitte av tårer, mitt indre er fylt av smerte. Min lever er utøst på jorden over folkets fall, fordi barn og spedbarn svimer av sult på byens gater. Sela.
Mine øyne svikter på grunn av tårer, mine innvoller rører seg. Mitt lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og småbarn besvimer i byens gater.
Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er opprørt, og smerten i mitt indre renner ut på jorden, for ødeleggelsen av mitt folk; fordi barna og de som ammes svimer av sult i byens gater.
Mine øyne svant av for mye gråt, mine innvoller rørte seg, min lever ble utøst på jorden over ødeleggelsen av mitt folks datter, da de små barna svant hen på byens gater.
Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
Mine øyne svikter i tårer, mitt indre er plaget, og min lever utøses over jorden for ødeleggelsen av min folks datter, for barna og spedbarnene besvimer i byens gater.
Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på bakken over mitt folks dattersruin, når spedbarn og småbarn besvimer i byens gater.
My eyes are worn out from weeping, my inner being is in turmoil; my heart is poured out on the ground because of the destruction of my people, as children and infants faint in the streets of the city.
Mine øyne er nedslitt av tårer, mine innvoller er i opprør, mitt hjerte er utøst på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter, fordi spedbarna og småbarnene svimer bort på byens gater. Sela.
Mine Øine forsmægtede for den (megen) Graad, mine Indvolde rørtes, min Lever er udgydt paa Jorden over mit Folks Datters Forstyrrelse, der de spæde og diende Børn forsmægtede paa Gaderne i Staden.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine øyne gråter seg trette, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folk. For barna og spedbarna svimer i byens gater.
My eyes fail with tears, my heart is troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and infants faint in the streets of the city.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine øyne svinner bort i tårer, mitt hjerte er urolig. Min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk, fordi spedbarna og småbarna besvimer i byens gater.
Mine øyne er fortært av tårer, mine innvoller er opprørte, min lever er utøst på jorden for mitt folks datters ødeleggelse; i det spedbarn og ammende barn er blitt svake på byens åpne steder,
Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er i angst; min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen til min folkedatter, fordi de små barna og spedbarna besvimer i byens gater.
Mine øyne er sløvet av gråt, mine indre deler er dypt beveget, mitt indre er tømt ut på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter; for de små barna og spedbarna som faller uten styrke på byens åpne plasser.
Myne eyes begynne to fayle me thorow wepinge, my body is disquieted, my leuer is poured vpon the earth, for the greate hurte of my people, seynge the children and babes dyd swowne in the stretes of the cite.
Mine eyes doe saile with teares: my bowels swell: my liuer is powred vpon the earth, for the destructio of the daughter of my people, because the children and sucklings swoone in the streetes of the citie.
Mine eyes begin to fayle me through weeping, my body is disquieted, my liuer is powred vpon the earth for the great hurt of the daughter of my people, seeing the chyldren and babes dyd swowne in the streetes of the citie.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
My eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured on the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the infants swoon in the streets of the city.
Consumed by tears have been my eyes, Troubled have been my bowels, Poured out to the earth hath been my liver, For the breach of the daughter of my people; In infant and suckling being feeble, In the broad places of the city,
Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
My eyes are wasted with weeping, the inmost parts of my body are deeply moved, my inner parts are drained out on the earth, for the destruction of the daughter of my people; because of the young children and babies at the breast who are falling without strength in the open squares of the town.
My eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured on the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the infants swoon in the streets of the city.
כ(Kaf) My eyes are worn out from weeping; my stomach is in knots. My heart is poured out on the ground due to the destruction of my helpless people; children and infants faint in the town squares.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12De roper til sine mødre: «Hvor er korn og vin?» Mens de besvimer som døde i byens gater, når de utånder sin sjel i sine mødres armer.
13Hva skal jeg sverge over deg, hva skal jeg sammenligne deg med, datter Jerusalem? Hva skal jeg likne deg med, så jeg kan trøste deg, Sions jomfru? For din skade er stor som havet; hvem kan helbrede deg?
48Mine øyne renner med tårer over sammenbruddet til mitt folk.
49Mine øyne strømmer og stanser ikke, uten opphør,
16Og de mennesker som de profeterer for, skal bli kastet ut i Jerusalems gater som følger av sult og sverd, uten noen til å begrave dem, dem, deres koner, deres sønner og deres døtre. Jeg vil utøse over dem deres egen ondskap.
17Si dette ordet til dem: Dine øyne skal strømme med tårer dag og natt uten opphør, for jomfruen, mitt folk, er knust med et alvorlig sår, et svært smertelig slag.
18Om jeg går ut på marken, ser jeg dem som er drept av sverd, om jeg kommer inn i byen, er der de som er uthungret av sulten. Ja, både profet og prest vandrer omkring i landet og vet ikke hva de skal gjøre.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye strømmer over av vann, fordi trøsteren er fjern fra meg, den som kan gi meg liv igjen. Mine barn er forlatt fordi fienden vant.
17Sion strekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt at Jakob skal være omringet av sine fiender. Jerusalem er blitt en avsky blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har trosset hans bud. Hør, alle folkeslag, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
19Jeg kalte på elskerne mine, men de sviktet meg. Mine prester og eldste har omkommet i byen mens de lette etter mat for å få liv.
20Se, Herre, hvor trengt jeg er. Mine innvoller verker, hjertet vrenger seg i meg, for jeg har vært opprørsk. Utenfor har sverdet fratatt meg barn, og i huset er det som døden.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
1Å, om jeg hadde et hvilested i ørkenen for reisende, så skulle jeg forlate mitt folk og dra bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av svikefulle mennesker.
18Deres hjerter ropte til Herren. O datter Sions murer, la dine tårer flyte som en bekk dag og natt. Gi deg ikke ro, la ikke øynene dine stilles.
19Reis deg, rop i natten, ved begynnelsen av nattevaktene. Utøs ditt hjerte som vann framfor Herrens ansikt. Løft hendene mot ham for dine barns liv, som er besvimt av hunger på alle gatehjørner.
20Se, Herre, og betrakt til hvem du har gjort slik. Skal kvinner spise sin frukt, sine duggvåte spedbarn? Skal prest og profet drepes i Herrens helligdom?
21Unge og gamle ligger på jorden i gatene. Mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet. Du har drept på din vredes dag, nedslaktet ikke spart.
22Du kalte som på en høytidsdag mine fryktede alle veier rundt. Ingen har på Herrens vredes dag riddet eller sluppet unna. De jeg har båret og oppdratt min fiende har fortært.
31For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, smerte som hos en førsteføderske, datteren Sions stemme som sukker. Hun strekker hendene ut. 'Ve meg, for min sjel svinner bort på grunn av drapsmenn.'
10Medfølende kvinner har kokt sine egne barn; de ble deres mat i folkets ødeleggelse.
10De eldste av datteren Sion sitter på jorden i stillhet. De har kastet støv på sine hoder og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har senket sine hoder til jorden.
18For lyden av klage er hørt fra Sion: Hvor ødelagt vi er! Vi er i stor skam, for vi har forlatt landet, våre boliger har de kastet bort.
19Hør derfor, kvinner, Herrens ord! Og la deres ører ta imot hans munns ord. Lær deres døtre å sørge, og hver kvinne sin nabo en klagesang.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer og inn i våre borger for å utrydde barna ute og de unge fra gate.
11Hele folket sukker mens de søker etter brød. De gir bort sine skatter for mat for å beholde livet. 'Se, Herre, og se hvor lite verdt jeg er blitt.'
12Er det ingen som bryr seg, alle dere som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min, som ble påført meg, som Herrens vrede brakte på meg på hans vredes dag.
51Mine øyne smerter min sjel på grunn av alle døtrene i min by.
19Disse to ting har rammet deg - hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, hunger og sverd, hvem vil trøste deg?
20Dine sønner har besvimt, de ligger på gatehjørnene som en antilope i nettet, fulle av Herrens vrede, din Guds trussel.
26Datter av mitt folk, kle deg i sekk og rull deg i aske. Gjør sorg som for en enebarn, bitre klager, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
21For skaden til mitt folks datter er jeg knust. Jeg sørger, og jeg er overveldet av frykt.
19Å, min smerte, min smerte! Jeg vrir meg i smerte, mitt hjerte er rastløst i meg, jeg kan ikke tie. For jeg har hørt lyden av trompeten, hør krigsrop.
2Juda sørger, og byportene er svake og synker ned i jorden; Jerusalems klagerop har steget opp.
3Derfor er mine hofter fylt av smerte, sammentrekningene har grepet meg som en fødselshjelpen kvinne, jeg vrir meg i smerte ved å høre, jeg er forferdet ved å se.
10Plundre sølv, plundre gull! Det finnes ingen ende på skatten, det er rikdom fra alle dyrebare skatter.
9Du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, du har satt mine føtter i åpent land.
2Herren har oppslukt og ikke spart noen boliger i Jakob. Han har rasert i sin vrede datteren Judas festninger, og brakt dem til jorden. Han har vanhelliget rike og fyrster.
19Folket mitts rop høres fra et fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes hos henne?' Hvorfor har de provosert meg med sine graverte bilder, med fremmede tomheter?
10Men også hun ble ført bort i fangenskap; hennes små barn ble knust i gatene. For hennes fornemme ble det kastet lodd, og alle hennes store menn ble bundet i lenker.
11Derfor roper mitt hjerte som en harpe for Moab, og mitt indre for Kir-Hareset.
8Herren har bestemt å ødelegge datteren Sions murer. Han har strukket målesnor, og ikke holdt sin hånd tilbake fra å ødelegge. Han sørget over mur og voll, de ble sammen nedtrykt.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner nedover kinnene. Ingen er der til å trøste henne blant alle hennes elskere. Alle hennes venner har sviktet henne, blitt hennes fiender.
26Og hennes porter skal sørge og klage, og hun vil sitte forlatt på bakken.
12Slå dere på brystene for de deilige marker, for de bærende vinstokker.
9Mitt hjerte er knust i meg over profetene, alle mine ben skjelver. Jeg er som en mann som er beruset, og som en som er overveldet av vin, for Herrens skyld og for hans hellige ords skyld.
4Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene lenger. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er i sorg, og hun selv er i bitter sorg.
9Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres hyggelige hjem. Fra deres små barn tar dere min pryd bort for alltid.
6Derfor brant min vrede ut mot byene i Juda og gatene i Jerusalem, og de ble lagt i ruiner, slik de er den dag i dag.
10Herre, all min lengsel er for deg, og mitt sukk er ikke skjult for deg.