Ruts bok 4:7
I tidligere tider i Israel, vedrørende innløsning og bytte, for å stadfeste en sak, dro en mann av sin sko og gav den til den andre parten. Dette var måten å stadfeste noe i Israel.
I tidligere tider i Israel, vedrørende innløsning og bytte, for å stadfeste en sak, dro en mann av sin sko og gav den til den andre parten. Dette var måten å stadfeste noe i Israel.
Tidligere i Israel var dette skikken ved innløsning og ved overdragelser, for å stadfeste en avtale: En mann tok av seg skoen og ga den til sin neste. Dette var et vitnesbyrd i Israel.
Tidligere var dette skikken i Israel når det gjaldt løsing og overdragelse for å stadfeste en sak: En mann tok av seg sandalen og ga den til den andre. Slik ble saken stadfestet i Israel.
Tidligere i Israel var dette skikken ved innløsning og ved bytte, for å stadfeste enhver sak: En mann dro av seg sandalen og ga den til sin neste. Dette var stadfestelsen i Israel.
Tidligere i Israel, for å bekrefte en transaksjon ved gjenløsning eller bytte, tok man av seg en sandal og ga den til den andre parten. Dette bekreftet avtalen.
Tidligere i Israel var det slik at ved innløsning og bytte for å bekrefte enhver sak, trakk en mann av seg sin sko og ga den til sin neste. Dette var et vitnesbyrd i Israel.
Dette var skikken i gamle dager i Israel angående eiendom; for å bekrefte dette, tok en mann av seg sandalene og ga dem til sin nabo.
På den tiden var det slik i Israel at for å sikre en transaksjon om innløsning eller bytte, tok en person av seg skoen og ga den til den andre. Dette var en måte å bevitne en avtale på i Israel.
I tidligere tider i Israel var det slik ved innløsning og byttehandel for å bekrefte alle saker: En mann tok av seg skoen og ga den til sin nabo. Dette var en bekreftelse i Israel.
Dette var slik man før i tiden i Israel gjorde med innløsning og bytte for å bekrefte alt; en mann tok av seg skoen og ga den til sin nabo, og det var et vitnesbyrd i Israel.
I tidligere tider i Israel var det slik ved innløsning og byttehandel for å bekrefte alle saker: En mann tok av seg skoen og ga den til sin nabo. Dette var en bekreftelse i Israel.
Tidligere i Israel, når man skulle stadfeste en innløsning eller byttehandel, tok mannen av seg sandalen og ga den til den andre. Dette var en bekreftelse i Israel.
Now in earlier times in Israel, to finalize a transaction concerning redemption or transfer of property, one party would take off their sandal and give it to the other. This was the method of legalizing transactions in Israel.
Tidligere fulgte man i Israel denne skikken ved innløsning og byttehandel for å stadfeste avtaler: En mann tok av seg sandalen og ga den til den andre; slik var vitnesbyrdet i Israel.
Og dette var fordum (Sædvane) i Israel ved Løsning og ved Skiften til at stadfæste al Handel, at En drog sin Sko af og gav sin Næste; og dette var et Vidnesbyrd i Israel.
Now this was the manner in former time in Israel concerning redeeming and concerning changing, for to confirm all things; a man plucked off his shoe, and gave it to his neighbour: and this was a testimony in Israel.
Dette var skikken i tidligere tider i Israel angående innløsning og utveksling for å bekrefte alle ting: en mann dro av seg skoen og ga den til sin neste, og dette var et vitnesbyrd i Israel.
Now this was the custom in former times in Israel concerning redemption and exchange: to confirm a transaction, a man took off his sandal and gave it to the other party; this was the manner of attestation in Israel.
Now this was the manner in former time in Israel concerning redeeming and concerning changing, for to confirm all things; a man plucked off his shoe, and gave it to his neighbour: and this was a testimony in Israel.
Dette var sedvanen tidligere i Israel vedrørende innløsning og bytte for å bekrefte alle saker: En mann dro av seg skoen og ga den til sin nabo. Dette var bekreftelsen i Israel.
Og dette var tidligere i Israel skikken om innløsning og ved bytteavtaler, for å stadfeste alt: En mann trakk av seg sandalen og ga den til sin neste, og dette var vitnesbyrdet i Israel.
Dette var sedvane i Israel i tidligere tider vedrørende innløsning og utveksling for å stadfeste alle saker: en mann trakk av seg skoen og ga den til sin nabo; dette var bevisformen i Israel.
I tidligere tider var dette skikken i Israel når eiendom ble overtatt av en nær slektning, eller når det var eierskifte. For å bekrefte avtalen tok den ene mannen av seg skoen og ga den til den andre; og dette var et vitne i Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [manner of] attestation in Israel.
But this was an olde custome in Israel concernynge the redemynge & chauginge, yt all matters mighte be stable, the one put of his shue, & gaue it vnto ye other: yt was the testimony in Israel.
Now this was the maner beforetime in Israel, concerning redeeming and changing, for to stablish all things: a man did plucke off his shooe, and gaue it his neighbour, and this was a sure witnes in Israel.
Nowe this was the maner of olde time in Israel concerning redeeming & chaunging, for to stablishe al thing: that a man must plucke of his shoe, & geue it his neyghbour: And this was a sure witnesse in Israel.
Now this [was the manner] in former time in Israel concerning redeeming and concerning changing, for to confirm all things; a man plucked off his shoe, and gave [it] to his neighbour: and this [was] a testimony in Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [manner of] attestation in Israel.
And this `is' formerly in Israel for redemption and for changing, to establish anything: a man hath drawn off his sandal, and given `it' to his neighbour, and this `is' the testimony in Israel.
Now this was `the custom' in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the `manner of' attestation in Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [manner of] attestation in Israel.
Now, in earlier times this was the way in Israel when property was taken over by a near relation, or when there was a change of owner. To make the exchange certain one man took off his shoe and gave it to the other; and this was a witness in Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man took off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [way of] attestation in Israel.
(Now this used to be the customary way to finalize a transaction involving redemption in Israel: A man would remove his sandal and give it to the other party. This was a legally binding act in Israel.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Slektningen sa til Boas: 'Kjøp det for deg selv,' og han tok av sin sko.
9Boas sa til de eldste og alt folket: 'Dere er vitner i dag på at jeg kjøper av Naomi alt som tilhører Elimelek, og alt som tilhører Kiljon og Mahlon.'
10Og også Rut, moabittkvinnen, Mahlons enke, har jeg kjøpt meg til kone for å opprettholde den dødes navn på hans arv, så hans navn ikke skal bli utslettet blant hans brødre og fra hans hjemby. Dere er vitner i dag.'
1Boas dro til byporten og satte seg der. Og se, den slektningen som Boas hadde snakket om, kom forbi. Da sa Boas: 'Kom hit og sett deg ned, ukjente mann.' Så kom han og satte seg.
2Boas tok ti av de eldste i byen og sa: 'Sett dere her.' Og de satte seg.
3Så sa han til slektningen: 'Naomi, som har vendt tilbake fra Moabs land, vil selge jordstykket som tilhører vår bror Elimelek.
4Da tenkte jeg å informere deg om dette og si: 'Kjøp det i nærvær av de som sitter her og foran de eldste av folket mitt.' Dersom du vil innløse det, så gjør det. Men hvis du ikke vil, så si ifra til meg, for det er ingen annen til å innløse det enn deg, og deretter meg selv.' Da sa han: 'Jeg vil innløse det.'
5Boas sa: 'Den dagen du kjøper åkeren av Naomi, kjøper du også Rut, moabittkvinnen, den dødes enke, for å opprettholde den dødes navn på hans eiendom.'
6Da svarte slektningen: 'Jeg kan ikke innløse for meg selv, for da ville jeg skade min egen arv. Innløs du min rett for deg, for jeg kan ikke innløse den.'
7Hvis mannen ikke ønsker å ta sin svigerinne til kone, skal hun gå opp til de eldste ved byporten og si: 'Min svoger nekter å oppreise sin brors navn i Israel. Han vil ikke fullføre svogersplikten.'
8De eldste i byen skal da tilkalle ham og snakke med ham. Hvis han fortsatt sier: 'Jeg vil ikke ta henne,'
9skal hans svigerinne gå bort til ham i nærvær av de eldste, ta av hans sko fra foten og spytte i ansiktet hans. Så skal hun si: 'Slik gjør man med mannen som ikke vil bygge opp sin brors hus.'
10Hans navn skal kalles 'Huset til den skoen ble tatt av' i Israel.
11Hvis to menn slåss med hverandre, og den enes hustru kommer nær for å redde sin mann fra den andre og rekker hånden ut og griper ham i skammens del,
12"Det er sant at jeg er en løsningsmann, men det er en annen som er nærmere i slekten enn jeg."
13"Bli her i natt, og hvis han vil løse deg i morgen, så la ham gjøre det. Men hvis han ikke vil, så lover jeg, så sant Herren lever, at jeg vil løse deg. Bli liggende til morgenen."
14Så hun ble liggende ved føttene hans til morgenen, men sto opp før folk kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "Ingen må vite at en kvinne har vært på treskeplassen."
6Så sier Herren: For tre overtredelser av Israel, ja, for fire, vil jeg ikke skåne dem, fordi de selger den rettferdige for sølv og den fattige for et par sandaler.
24Overalt i det landet dere eier, skal dere gi innløsning for landet.
25Når din bror blir fattig og selger noe av sin eiendom, skal hans nærmeste slektning komme og løse det han har solgt.
26Men hvis en mann ikke har noen slektning som kan løse det, men selv får råd til å løse det,
27da skal han beregne årene fra salget og betale det som er til overs tilbake til mannen han solgte til, så han kan vende tilbake til sin eiendom.
7Da Boas hadde spist og drukket, og var blitt glad til sinns, gikk han for å legge seg på kanten av korndungen. Da kom hun stille, løftet teppet ved føttene hans, og la seg.
8Ved midnatt ble mannen forskrekket og bøyde seg fram, og se, en kvinne lå ved føttene hans.
9Han sa: "Hvem er du?" Hun svarte: "Jeg er Rut, din tjenerinne. Spre din kappe over din tjenerinne, for du er en løsningsmann."
1Naomi hadde en slektning på sin manns side, en mektig og velstående mann fra Elimeleks slekt. Han het Boas.
2På den tiden talte Herren gjennom Jesaja, sønn av Amos, og sa: "Gå og ta av deg sekkeklærne fra hoftene dine og ta skoene av føttene." Og han gjorde det, han gikk naken og barbent.
6For å kjøpe de fattige for penger, og de trengende for et par sandaler, og for å selge avskallet korn.»
2"Og nå, er ikke Boas, vår slektning, med de tjenestejentene du har vært sammen med? Han kaster bygg på treskeplassen i natt."
3"Vask deg, salv deg selv, ta på deg dine beste klær, og gå ned til treskeplassen. Men ikke gi deg til kjenne for mannen før han er ferdig med å spise og drikke."
15Hærføreren for Herrens hær sa til Josva: 'Ta skoene av føttene dine, for stedet du står på er hellig.' Og Josva gjorde som han fikk beskjed om.
13Du skal gi ham panten tilbake ved solnedgang, så han kan sove i kappen sin og velsigne deg. Og dette vil være en rettferdighet for deg foran Herren din Gud.
13Ta klærne fra ham som har stilt seg som kausjon for en fremmed, og for en fremmed kvinne hold ham i pant.
5Boas spurte sin tjener som sto over høstfolkene: 'Hvem tilhører denne kvinnen?'
11Boas svarte henne: 'Det er blitt fortalt meg alt hva du har gjort for din svigermor etter din manns død, hvordan du har forlatt din far og mor og ditt hjemland, og kommet til et folk du ikke kjente fra før.'
5Når brødrene bor sammen og en av dem dør uten å etterlate seg en sønn, skal den avdødes hustru ikke gifte seg med en fremmed mann utenfor familien. Hennes svoger skal gå inn til henne, ta henne til kone og oppfylle svogersplikten.
14Kvinnene sa til Naomi: 'Lovet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en slektning. Måtte hans navn bli kjent i Israel!
11Men hvis det er stjålet fra ham, må han betale eieren for det.
11Så tok jeg kjøpsbrevet, både det forseglede dokumentet med instruksjonene og vedtektene, og det uforseglede.
26For det er det eneste han har å dekke seg med, sitt plagg til kroppen. Hva skal han ellers sove i? Når han roper til meg, vil jeg høre, for jeg er nådig.
11Hvis hans far ikke har brødre, skal dere gi hans arv til hans nærmeste slektning i hans slekt. Han skal ha den som arv. Dette skal dere ha som en rettslig ordning for Israels barn, slik Herren har befalt Moses.»
16Ta hans plagg som har gått i borgen for en fremmed, og krev pant av ham for de ukjente.
5De hadde fillete og lappete sandaler på føttene, og de hadde utslitte klær på seg. All maten de tok med som proviant var tørr og smuldret.
4De svarte: "Du har ikke undertrykt oss, ikke bedradd oss, og ikke tatt noe fra noen.
1Den dagen skal syv kvinner gripe fatt i én mann og si: 'Vi vil spise vårt eget brød og kle oss i våre egne klær, bare la oss bære ditt navn. Ta bort vår vanære!'
15da skal jomfrufarens og jomfruens mor ta hennes jomfrutegn og bringe dem til byens eldste ved byporten.
9Hvis han lar henne bli gitt til sin sønn, skal han behandle henne som en datter.
2Dette er bestemmelsen for ettergivelsen: Enhver som har et lån å kreve inn hos sin neste, skal ettergi det. Han skal ikke kreve det fra sin neste eller sin bror, for det er et ettergivelsesår for Herren.
49eller hans onkel eller onkelens sønn kan løse ham ut, eller noen annen nær slektning fra hans familie kan løse ham ut. Eller hvis han blir i stand til det selv, kan han løse seg ut.
17Nå har han lagt frem falske anklager og sagt: Jeg fant ikke tegn på jomfruelighet hos din datter. Men her er bevisene på min datters jomfruelighet.' Og de skal bre ut klede for de eldste i byen.