2 Samuelsbok 3:35
Alt folket kom og ba David spise mens det ennå var dag, men David sverget og sa: 'Måtte Gud gjøre imot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
Alt folket kom og ba David spise mens det ennå var dag, men David sverget og sa: 'Måtte Gud gjøre imot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
Da alt folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, sverget David: Gud gjøre slik med meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag. Men David sverget: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned!
Da hele folket ville få David til å spise brød mens det ennå var dag, sverget David: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned.
Alt folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Måtte Gud gjøre det slik med meg, og enda mer, hvis jeg smaker noe før solen er nede.
Og da hele folket kom for å få David til å spise kjøtt mens det ennå var dag, sverget David, og sa: Så må Gud gjøre med meg, og mer også, om jeg smaker brød, eller noe annet, til solen går ned.
Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Må Gud straffe meg både nå og siden, om jeg smaker brød eller noe før solen går ned!
Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget: Måtte Gud gjøre slik mot meg og enda mer, om jeg før solnedgang smaker brød eller noe som helst annet.
Da hele folket kom for å overtale David til å spise noe mens det ennå var dag, sverget David og sa: Så la Gud gjøre mot meg, og enda mer også, hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Da alt folket kom for å få kongen til å spise kjøtt før dagen var omme, sverget David og sa: «Så skal Gud gjøre mot meg, og enda mer, om jeg smaker brød eller annet før solen har gått ned.»
Da hele folket kom for å overtale David til å spise noe mens det ennå var dag, sverget David og sa: Så la Gud gjøre mot meg, og enda mer også, hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Da folket kom for å tilby David mat mens det ennå var dag, sverget David: 'Måtte Gud gjøre slik mot meg, og mer til, om jeg så mye som smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
Then the people came to urge David to eat something while it was still day. But David took an oath, saying, 'May God deal with me, be it ever so severely, if I taste bread or anything else before the sun sets.'
Da hele folket kom for å overtale David til å ta mat mens det ennå var dag, sverget David: «Måtte Gud gjøre slik og slik med meg om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
Der alt Folket kom ind, at de vilde komme David til at æde Brød, der det var endnu Dag, da svoer David og sagde: Gud gjøre mig saa og lægge end saa dertil, om jeg smager Brød eller nogen Ting, førend Solen gaaer ned!
And when all the people came to cause David to eat meat while it was yet day, David sware, saying, So do God to me, and more also, if I taste bread, or ought else, till the sun be down.
Da alt folket kom for å få David til å spise mens det ennå var dag, sverget David og sa: 'La Gud gjøre mot meg, ja, enda mer, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
And when all the people came to cause David to eat food while it was yet day, David swore, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread or anything else until the sun is down.
And when all the people came to cause David to eat meat while it was yet day, David sware, saying, So do God to me, and more also, if I taste bread, or ought else, till the sun be down.
Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget: «Gud gi meg lignende straff, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
Hele folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, men David sverget: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer også, om jeg smaker mat eller noe annet før solen går ned.»
Folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Måtte Guds straff komme over meg hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned!
Now whan all the people came in to eate with Dauid, whyle it was yet hye daye, Dauid sware, and sayde: God do this and that vnto me, yf I taist ether bred or oughte els afore the Sone go downe.
Afterwarde all the people came to cause Dauid eate meate while it was yet day, but Dauid sware, saying, So doe God to me and more also, if I taste bread, or ought els till the sunne be downe.
And when all the people came to cause Dauid eate meate whyle it was yet day, Dauid sware, saying: So do God to me and more also, if I taste bread or ought els tyll the sunne be downe.
And when all the people came to cause David to eat meat while it was yet day, David sware, saying, So do God to me, and more also, if I taste bread, or ought else, till the sun be down.
All the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David swore, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread, or anything else, until the sun be down.
And all the people come to cause David to eat bread while yet day, and David sweareth, saying, `Thus doth God to me, and thus He doth add, for -- before the going in of the sun, I taste no bread or any other thing.'
And all the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David sware, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread, or aught else, till the sun be down.
And all the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David sware, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread, or aught else, till the sun be down.
And the people came to make David take food, while it was still day, but David with an oath said, May God's punishment be on me if I take a taste of bread or any other thing till the sun has gone down!
All the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David swore, saying, "God do so to me, and more also, if I taste bread, or anything else, until the sun goes down."
Then all the people came and encouraged David to eat food while it was still day. But David took an oath saying,“God will punish me severely if I taste bread or anything whatsoever before the sun sets!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Israelittene ble hardt presset den dagen, og Saul hadde lagt en ed mot folket og sagt: «Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen av folket på mat.
16David søkte Gud for gutten. Han fastet strengt og dro inn i huset og lå på jorden om natten.
17De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
28En mann fra folket sa: «Din far har sverget folket en alvorlig ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat i dag.' Derfor er folket utslitt.»
20David reiste seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Deretter gikk han hjem, ba om mat og spiste.
21Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
36Alt folket visste det og syntes godt om det, slik de gjorde med alt annet kongen gjorde.
34Jonatan reiste seg fra bordet i raseri og spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde ydmyket ham.
15David sa til ham: «Vil du føre meg til denne røverflokken?» Han svarte: «Sverg for meg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller overgi meg til min herre, så skal jeg føre deg dit.»
9Måtte Gud straffe Abner om jeg ikke handler for David som Herren har lovet ham.
11De fant en egypter på marken og førte ham til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.
12De ga ham et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, fikk han tilbake kreftene, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
13David spurte ham: «Hvem tilhører du, og hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er en ung egypter, jeg jobber for en amalekitt, men min herre forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.»
10David sa: «Så sant Herren lever: enten vil Herren slå ham, eller hans dag vil komme og han vil dø, eller han må dra ned i striden og omkomme.»
22Nå må du også adlyde din tjenestekvinne. La meg sette et stykke brød foran deg, og spis, så du får styrke når du skal dra videre.'
23Han nektet og sa: 'Jeg vil ikke spise.' Men hans tjenere og kvinnen presset ham, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24David gjemte seg i marken. Da nymånedagen kom, satte kongen seg ved bordet for å spise.
13Saul sa til ham: 'Hvorfor har du og Isais sønn konspirert mot meg? Du gav ham brød og sverd, og spurte Gud, slik at han kunne reise seg mot meg som en fiende, slik han gjør nå?'
29De brakte honning, smør, sauekjøtt og melkeflasker til David og folket som var med ham, for de sa: 'Folket er sultne, utmattet og tørste i ørkenen.'
4Nå, hva har du tilgjengelig? Gi meg fem brød eller hva du måtte ha.
5Presten svarte David: «Det finnes ikke vanlig brød her, bare hellig brød—hvis de har avholdt seg fra kvinner.»
6David svarte presten: «Ja, vi har avholdt oss fra kvinner, slik vi alltid gjør når vi drar ut. Karene våre er hellige, selv om dette er en vanlig reise. Hvor mye mer i dag skal de ikke være hellige!»
23Men David sa: «Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det som Herren har gitt oss! Han har bevart oss og overgitt denne røverflokken i våre hender.»
30Hvor mye mer om folket hadde spist fritt av byttet de fant hos sine fiender! Ville det ikke kommet en større seier over filisterne?»
21Nå vet jeg helt sikkert at du vil bli konge, og kongeriket Israel vil bli etablert i din hånd.
22Så sverg nå ved Herren at du ikke vil utslette min ætt etter meg, og ikke vil fjerne mitt navn ut av min fars hus.
27Men dagen etter, den andre dagen, var Davids plass fortsatt tom. Saul sa til Jonatan, sin sønn: 'Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?'
20Da falt Saul straks ned på bakken, så lang han var. Han var svært redd for Samuels ord, og han hadde ingen styrke igjen, for han hadde ikke spist hele dagen og natten.
19Han sa: «Min Gud fri meg fra dette! Skulle jeg drikke blodet av disse menn som risikerte sine liv? For de har brakt det med sitt livs risiko.» Og han ville ikke drikke det. Dette gjorde de tre mektige mennene.
11Skal jeg ta mitt brød, mitt vann og mitt slaktede kjøtt som jeg har tilberedt for mine saueklippere, og gi det til menn jeg ikke vet hvor kommer fra?
21David kom til de to hundre mennene som var for utmattet til å følge ham, og som de hadde latt bli igjen ved Besorbekken. De kom for å møte David og folket som var med ham, og David hilste dem.
22Måtte Gud straffe meg, om jeg lar noen av hans mannlige familiemedlemmer være i live til morgenen.
16David sa til ham: 'Din blodskyld er over deg, for ditt vitnesbyrd var din egen dom, da du sa: 'Jeg drepte Herrens salvede.'
13David inviterte ham og Uria spiste og drakk sammen med ham. David fikk ham beruset. Men om kvelden gikk Uria ut og la seg sammen med sin herres tjenere; han gikk ikke hjem.
29Kongen sverget og sa: «Så sant Herren lever, han som har forløst min sjel fra all nød,
5David svarte Jonatan: 'Se, i morgen er det nymånedag, og jeg må være hos kongen for å spise. Men la meg dra og skjule meg i marken til kveld den tredje dagen.'
23Da sverget kong Salomo ved Herren: «Måtte Gud straffe meg hardt hvis Adonija ikke har sagt dette med henblikk på sitt eget liv.»
39Alle disse krigere, rede til strid, kom til Hebron med ett hjerte for å gjøre David til konge over hele Israel. Også resten av Israel var med ett hjerte for å gjøre David til konge.
20Så hans liv avskyr brødet sitt, og sjelen hans det han ønsker seg.
7David sa til ham: 'Frykt ikke, for jeg vil vise deg Guds barmhjertighet for din far Jonatans skyld. Jeg vil gi deg tilbake alle eiendommene som tilhørte din bestefar Saul, og du skal alltid spise ved mitt bord.'
25Så satte hun det foran Saul og hans tjenere, og de spiste. Deretter reiste de seg og dro bort den natten.
9Deretter gikk David ut av hulen og ropte etter Saul: 'Min herre kongen!' Saul så seg omkring, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og gjorde ære.
23Måtte Herren gjengjelde enhver for hans rettferdighet og trofasthet; for Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke rekke ut hånden mot Herrens salvede.
17Han sa: 'Herren fri meg fra å gjøre dette! Skal jeg drikke blodet fra mennene som risikerte livene sine?' Og han ville ikke drikke det. Dette gjorde de tre mektige krigere.
20Da Abner kom til David i Hebron, hadde han med seg tjue menn. David laget en fest for Abner og de menn som var med ham.
2Han sverget en ed til Herren, han lovte den sterke, Abir fra Jakobs hus.
3Jeg spiste ikke noe delikat brød, kjøtt og vin kom ikke inn i munnen min, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var over.
17Jesse sa til sin sønn David: 'Ta nå en efa av dette ristet kornet og disse ti brødene, og bring det i all hast til dine brødre i leiren.'