Nehemja 1:4
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, mens jeg fastet og ba for himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, mens jeg fastet og ba for himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. I flere dager sørget jeg; jeg fastet og ba for Himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i mange dager, fastet og ba foran himmelens Gud,
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, fastet og ba til Gud i himmelen.
Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til Himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud,
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned, gråt og sørget i flere dager, fastet og bad for den himmelske Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud,
Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i mange dager, og jeg fastet og ba for Gud i himmelen.
When I heard these things, I sat down and wept. For some days I mourned, fasted, and prayed before the God of heaven.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned, gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.
Og det skede, der jeg hørte disse Ord, sad jeg og græd og sørgede (nogle) Dage, og jeg fastede og bad for Guds Ansigt i Himmelen.
And it came to pass, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourd certain days, and fasted, and prayed before the God of heaven,
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba for himmelens Gud.
And it happened, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned for days, and fasted, and prayed before the God of heaven,
And it came to pass, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned certain days, and fasted, and prayed before the God of heaven,
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager; og jeg fastet og ba til himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba for himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, og jeg fastet og ba for himmelens Gud.
Da jeg hørte disse ordene, gråt jeg og sørget i flere dager, sittende på jorden. Jeg tok ikke mat og ba til himmelens Gud.
And it came to pass, when I heard{H8085} these words,{H1697} that I sat down{H3427} and wept,{H1058} and mourned{H56} certain days;{H3117} and I fasted{H6684} and prayed{H6419} before{H6440} the God{H430} of heaven,{H8064}
And it came to pass, when I heard{H8085}{(H8800)} these words{H1697}, that I sat down{H3427}{(H8804)} and wept{H1058}{(H8799)}, and mourned{H56}{(H8691)} certain days{H3117}, and fasted{H6684}{(H8802)}, and prayed{H6419}{(H8693)} before{H6440} the God{H430} of heaven{H8064},
Wha I herde these wordes, I sat me downe & wepte, & mourned two dayes, & fasted & prayed before the God of heauen,
And when I heard these wordes, I sate downe and wept, and mourned certeine dayes, & I fasted and prayed before the God of heauen,
And when I hearde these wordes, I sat downe and wept, and mourned certayne dayes, and fasted and prayed before the God of heauen,
And it came to pass, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned [certain] days, and fasted, and prayed before the God of heaven,
It happened, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned certain days; and I fasted and prayed before the God of heaven,
And it cometh to pass, at my hearing these words, I have sat down, and I weep and mourn `for' days, and I am fasting and praying before the God of the heavens.
And it came to pass, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned certain days; and I fasted and prayed before the God of heaven,
And it came to pass, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned certain days; and I fasted and prayed before the God of heaven,
Then, after hearing these words, for some days I gave myself up to weeping and sorrow, seated on the earth; and taking no food I made prayer to the God of heaven,
It happened, when I heard these words, that I sat down and wept, and mourned certain days; and I fasted and prayed before the God of heaven,
When I heard these things I sat down abruptly, crying and mourning for several days. I continued fasting and praying before the God of heaven.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Disse er ordene fra Nehemja, Hakaljas sønn. Det hendte i måneden Kislev, i det tjuende året, mens jeg var i byen Susa.
2 Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda, og jeg spurte dem om jødene som hadde overlevd fangenskapet og om Jerusalem.
3 De svarte meg: "De som har overlevd fangenskapet og befinner seg i provinsen, lever i stor elendighet og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene er brent opp."
5 Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
6 La ditt øre være åpent og dine øyne se, så du hører din tjeners bønn, som jeg nå ber dag og natt for dine tjenere, Israels barn. Jeg bekjenner deres synder, som vi, Israels barn, har syndet mot deg. Både jeg og min fars hus har syndet.
3 Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne mine og kappen, og jeg rev ut hår fra hodet og skjegget mitt, som et uttrykk for min fortvilelse.
4 Så samlet alle som fryktet Guds ord, Israels Gud, seg rundt meg på grunn av de alvorlige handlingene fra de som kom fra eksilet, mens jeg satt fortvilt frem til kveldsofferet.
5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min nedbrytelse, med klærne og kappen revet, og jeg falt på knærne med hendene strakt ut mot Herren min Gud, i bønn.
6 Og jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og føler meg flau over å løfte mitt ansikt mot deg, min Gud, for våre synder er blitt så mange at de er høyere enn vårt hode, og vår skyld har nådd til himmelen.
1 Det skjedde i måneden Nisan, i det tyvende året av kong Artaxerxes' regjering, at det var vin foran ham. Jeg tok vinen og ga den til kongen, for jeg hadde aldri vært trist foran ham tidligere.
2 Kongen sa til meg: 'Hvorfor ser du så trist ut når du ikke er syk? Dette må være sorg i hjertet.' Da ble jeg veldig redd.
3 Jeg svarte kongen: 'Må kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se trist ut, når byen der mine forfedres graver ligger, er ødelagt, og portene deres er brent ned?'
4 Kongen spurte meg: 'Hva ønsker du?' Så ba jeg til Gud i himmelen,
2 I det første året av hans regjeringstid la jeg, Daniel, merke til i skriftene antallet år som Herrens ord hadde kommet til profeten Jeremia, angående fullførelsen av Jerusalems ødeleggelse – sytti år.
3 Så vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i bønn og bønnerop, med faste, sekkestrie og aske.
4 Jeg ba til Herren min Gud og bekjente: Å, Herre, du store og fryktinngytende Gud som holder din pakt og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
21 Så utropte jeg en faste der ved elven Ahava for å ydmyke oss for vår Gud og be om en trygg vei for oss selv, våre barn og alle våre eiendeler.
22 For jeg skammet meg over å be kongen om hjelp av soldater og ryttere til å beskytte oss mot fiender på vei, ettersom vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham, til det gode, men Hans kraft og vrede er mot alle som forlater Ham.'
23 Så vi fastet og ba vår Gud om dette, og Han hørte vår bønn.
1 Mens Esra ba og tilsto sine synder, gråtende og knelende foran Guds hus, samlet en stor mengde israelitter seg rundt ham; menn, kvinner og barn, og folkemengden gråt bittert over syndene deres.
3 I hver provins hvor kongens ord og dekret nådde, var det dyp sorg blant jødene. De fastet, gråt og klaget, og mange la seg i sekkestrie og aske.
2 På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker.
11 Å, Herre, la ditt øre være oppmerksom på din tjeners bønn og på dine tjeneres bønn, som er ivrige etter å frykte ditt navn. Gi nå din tjener fremgang i dag, og la ham finne nåde hos denne mannen." Jeg var kongens munnskjenk.
20 Mens jeg fortsatt talte og ba, og bekjente syndene mine og mitt folks Israels synd, og la frem min bønn for Herren min Gud på hans hellige fjell,
17 Så sa jeg til dem: 'Dere ser den utfordrende situasjonen vi er i. Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent ned. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.'
18 Jeg fortalte dem også hvordan Guds hånd hadde vært til hjelp for meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da svarte de: 'La oss stå opp og bygge!' Så styrket de seg for dette gode arbeidet.
10 Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørte fordi noen kom for å søke godt for Israels folk.
11 Jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager.
6 Esra forlot da stedet foran Guds hus og gikk til rommet til Johanan, sønn av Eljasjib. Der avsto han fra å spise brød og drikke vann, for han sørget dypt over folkets synd.
6 Da jeg hørte deres klager og disse ordene, ble jeg meget sint.
9 Nehemja, stattholderen, Esra, presten og skriftlæren, og levittene som underviste folket, sa til hele folket: 'Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Vær ikke triste og gråt ikke.' For hele folket gråt av sorg da de hørte lovens ord.
1 Og det skjedde, da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og ashdodittene hørte at repareringen av Jerusalems murer hadde gjort betydelig fremgang, og at de ødelagte delene var blitt reparert, ble de fylt med brennende sinne.
3 De skulle kontakte prestene i Hærskarenes Herres hus og profetene: 'Skal jeg fortsatt sørge og faste i den femte måneden, som jeg har gjort i alle disse årene?'
4 Da fikk jeg et budskap fra Herren over hærskarene som sa:
9 Alle mennene i Juda og Benjamin samlet seg i Jerusalem innen tre dager, det var i den niende måneden, på den tjuende dagen i måneden. Folkemengden satt på den åpne plassen foran Guds hus, dirrende av frykt på grunn av situasjonen og av regnet.
9 Da våre fiender hørte at vi hadde fått greie på deres planer, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
1 På den tjuefjerde dagen av denne måneden samlet Israels folk seg i faste og ikledd sekker, og de drysset jord på seg.
1 Da den syvende måneden kom, var Israels barn samlet i byene; folket kom sammen som én person for å søke Herren i Jerusalem.
18 Min Gud, vend øret ditt og hør. Åpne øynene dine og se våre ødeleggelser og byen som bærer ditt navn. For vi fremfører ikke våre bønner for deg på grunn av vår egen rettferdighet, men på grunn av din store miskunn.
19 Fordi ditt hjerte var ømt, og du ydmyket deg for Herren da du hørte hva jeg har sagt om dette stedet og dets innbyggere, at de skulle bli til forferdelse og forbannelse, og fordi du rev klærne dine og gråt foran meg, så har jeg hørt deg, sier Herren.'
28 Og som har gitt meg nåde foran kongen, hans rådgivere og alle hans mektige fyrster. Jeg fikk mot, fordi Herrens hånd var over meg, og jeg samlet Israelittene som var ledere for å dra opp med meg.
27 'Fordi ditt hjerte var mykt og du ydmyket deg for Gud da du hørte hans ord mot dette sted og dets innbyggere, og du ydmyket deg for meg og rev dine klær og gråt for meg, har jeg hørt deg,' sier Herren.
9 For vi står som slaver; men selv i vårt slaveri har ikke vår Gud forlatt oss. Han har vendt de ansvarliges gunst mot oss, så vi kan overleve og gjenoppbygge Guds hus, og gjenreise dets ruiner og gi oss en beskyttelse i Juda og Jerusalem.
1 Da fikk motstanderne av Juda og Benjamin høre at de som hadde kommet tilbake fra eksilet, var i gang med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud.
7 Da jeg kom til Jerusalem og så det onde som Elisjib hadde gjort for Tobia ved å gi ham et rom i forgårdene til Guds hus, ble jeg svært opprørt.
9 I det femte året av kong Jojakim, sønn av Josjia, konge av Juda, i den niende måneden, ble det annonsert en faste foran Herren for hele folket i Jerusalem, og for alle som kom fra byene i Juda til Jerusalem.
25 Så jeg bøyde meg ned for Herren i de førti dagene og førti nettene, fordi Herren hadde sagt at han ville ødelegge dere.
15 Jeg fortsatte oppover dalen om natten mens jeg inspiserte muren, så snudde jeg tilbake og gikk inn igjen gjennom Dalporten.