Galaterbrevet 2:11
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
But{G1161} when{G3753} Cephas{G4074} came{G2064} to{G1519} Antioch,{G490} I resisted{G436} him{G846} to{G2596} the face,{G4383} because{G3754} he stood{G2258} condemned.{G2607}
But{G1161} when{G3753} Peter{G4074} was come{G2064}{(G5627)} to{G1519} Antioch{G490}, I withstood{G436}{(G5627)} him{G846} to{G2596} the face{G4383}, because{G3754} he was{G2258}{(G5713)} to be blamed{G2607}{(G5772)}.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 For før noen kom fra Jakob, spiste han sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han fryktet de omskårne.
13 Og sammen med ham hyklet også de andre jøder, så at til og med Barnabas ble revet med av deres hykleri.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett frem etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas for alles påsyn: Dersom du, som er jøde, lever som hedningene og ikke som jødene, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?
2 Og da Peter kom opp til Jerusalem, diskuterte de troende av omskjærelsen med ham,
3 og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste med dem.
4 Men Peter begynte å forklare saken for dem i rekkefølge og sa,
16 å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene, konfererte jeg straks ikke med kjøtt og blod,
17 og dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg; men jeg gikk til Arabia og vendte tilbake igjen til Damaskus.
18 Deretter, etter tre år, dro jeg opp til Jerusalem for å se Peter og ble hos ham i femten dager.
19 Men noen annen av apostlene så jeg ikke, unntatt Jakob, Herrens bror.
6 Men de som syntes å være noe - hva de nå engang var, det gjør meg ingen forskjell; Gud gjør ikke forskjell på folk - disse som syntes å være noe, la intet til meg.
7 Men tvert imot, da de så at evangeliet for de uomskårne var meg betrodd, likesom for Peter evangeliet for de omskårne
8 (For han som virket ved Peter til apostelembetet for de omskårne, virket også ved meg til hedningene)
9 Og da Jakob og Kefas og Johannes, som syntes å være støtter, skjønte den nåde som var meg gitt, gav de meg og Barnabas samfunnets høyre hånd, for at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.
10 Bare at vi skulle huske på de fattige, det som jeg også var ivrig etter å gjøre.
5 For jeg regner meg ikke et grann under de ypperste apostlene.
17 Når Gud da gav dem samme gave som han gav oss, som har trodd på Herren Jesus Kristus: hvem var jeg da at jeg skulle kunne hindre Gud?
14 Men Peter sto fram med de elleve, løftet sin røst og talte til dem: Dere jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! La dette bli kjent for dere, og lytt til mine ord.
21 Deretter kom jeg til områdene i Syria og Kilikia;
22 og var ukjent for ansiktet for de menigheter i Judea som er i Kristus.
32 Og han talte det åpent. Og Peter tok ham til side og begynte å irettesette ham.
33 Men da han vendte seg og så på sine disipler, irettesatte han Peter og sa: Vike bak meg, Satan: for du sanser ikke det som hører Gud til, men det som hører menneskene til.
25 Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham, falt ned for hans føtter, og tilba ham.
26 Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp; også jeg er et menneske.
27 Og mens han talte med ham, gikk han inn og fant mange som var kommet sammen.
1 Deretter, fjorten år senere, dro jeg opp igjen til Jerusalem med Barnabas, og tok også Titus med meg.
2 Og jeg dro opp ved åpenbaring og forela dem det evangelium som jeg forkynner blant hedningene, men til de anselige talte jeg privat, for at jeg på noen måte ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.
3 Men likevel ble ikke engang Titus, som var med meg, tvunget til å bli omskåret, selv om han var greker;
4 og det på grunn av de falske brødre, som sneket seg inn for å spionere på vår frihet som vi har i Kristus Jesus, slik at de kunne bringe oss inn i trelldom,
22 Dette ryktet kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas av sted til Antiokia.
2 Men etter å ha lidd før og blitt mishandlet, som dere vet, i Filippi, var vi frimodige i vår Gud til å forkynne dere Guds evangelium med mye strid.
15 Og i de dager sto Peter opp blant brødrene (en forsamling på omkring hundre og tjue personer) og sa,
12 Men det jeg gjør, vil jeg også gjøre, for å fjerne anledningen til dem som ønsker en anledning; for at de, når de skryter, kan bli funnet å være som vi.
2 og jeg beder om, at jeg ikke må komme med den frimodighet, som jeg akter å vise mot noen, som tenker om oss som om vi vandret på kjødelig vis.
6 Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.
7 Etter en lang diskusjon reiste Peter seg og sa til dem: Menn og brødre, dere vet at Gud for lang tid siden valgte meg fra dere, så hedningene ved min munn skulle høre evangeliets ord og tro.
19 Men Peter og Johannes svarte og sa til dem, Døm dere selv om det er rett for Gud å være lydige mot dere mer enn mot Gud.
13 For hva er det dere har mindre av enn de andre menighetene, bortsett fra det at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne urett.
29 Men Peter sa til ham: Selv om alle tar anstøt, vil ikke jeg.
29 Da svarte Peter og de andre apostlene og sa: Vi burde adlyde Gud mer enn mennesker.
16 Men Peter fortsatte å banke. Og da de hadde åpnet, så de ham og ble forundret.
15 Vær også du på vakt mot ham, for han har satt seg kraftig imot våre ord.
11 Og da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg for visst at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd og fra alt det jødefolket hadde ventet.
11 Og siden jeg ikke kunne se på grunn av den herlighet av det lys, ble jeg ledet ved hånden av dem som var med meg, og kom til Damaskus.
18 Fordi mange skryter etter kjødet, vil jeg også skryte.
2 Da det oppsto ikke liten strid og diskusjon mellom Paulus og Barnabas med dem, bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem til apostlene og de eldste om dette spørsmål.
58 Og etter en liten stund så en annen ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Mann, det er jeg ikke.
6 Heller ikke søkte vi ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, når vi kunne ha vært til byrde som Kristi apostler.
55 Da de nu hadde tent ild midt i gården og satt sammen, satte også Peter sig midt iblandt dem.
8 Da sa Peter, fylt med Den Hellige Ånd, til dem, Dere herskere over folket, og eldste i Israel,