1 Korinterbrev 10:5
Men Gud hadde ikke behag i mange av dem, og de ble slått ned i ørkenen.
Men Gud hadde ikke behag i mange av dem, og de ble slått ned i ørkenen.
Men med mange av dem hadde Gud ikke velbehag; de falt nemlig i ørkenen.
Likevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; de ble slått ned i ørkenen.
Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem; for de ble slått ned i ørkenen.
Men Gud var ikke velgjørende mot mange av dem; for de ble kastet ned i ørkenen.
Men Gud var ikke fornøyd med de fleste av dem; de falt i ørkenen og døde.
Men med mange av dem var Gud ikke fornøyd: for de ble overvunnet i ørkenen.
Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.
Men med de fleste av dem hadde Gud ikke behag; deres kropper ble spredt utover ørkenen.
Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble lagt ned i ørkenen.
Men med mange av dem var Gud ikke fornøyd, for de ble slått ned i ørkenen.
Men med mange av dem var Gud ikke fornøyd, for de falt i ørkenen.
Men med mange av dem hadde Gud ikke behag, for de ble slått ned i ødemarken.
Men med mange av dem hadde Gud ikke behag, for de ble slått ned i ødemarken.
Men med de fleste av dem fant Gud ikke behag, for de ble lagt ned i ørkenen.
But God was not pleased with most of them; their bodies were scattered in the wilderness.
Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.
men Gud havde ikke Behag i de Fleste af dem; thi de bleve nedslagne i Ørkenen.
But with many of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
But with many of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.
Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble lagt ned i ørkenen.
Men de fleste av dem mislikte Gud, for de ble slått ned i ørkenen.
Men de fleste av dem fant ikke Gud behag i, for de omkom i ørkenen.
Howbeit with most of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
But with many of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
But in many of them had god no delite. For they were overthrowen in the wildernes.
Neuertheles in many of them had God no delyte, for they were smytten downe in the wyldernesse.
But with many of them God was not pleased: for they were ouerthrowen in ye wildernes.
But in many of them had God no delite: For they were ouerthrowen in the wildernesse.
But with many of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
However with most of them, God was not well pleased, for they were overthrown in the wilderness.
but in the most of them God was not well pleased, for they were strewn in the wilderness,
Howbeit with most of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
Howbeit with most of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness.
But with most of them God was not pleased: for they came to their end in the waste land.
However with most of them, God was not well pleased, for they were overthrown in the wilderness.
But God was not pleased with most of them, for they were cut down in the wilderness.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16For noen, da de hørte, gjorde opprør; men ikke alle som kom ut av Egypt ved Moses.
17Men med hvem var han trist i førti år? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
18Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, hvis ikke til dem som ikke trodde?
6Disse hendelsene er eksempler for oss, så vi ikke skal begjære onde ting som de gjorde.
7La oss heller ikke bli avgudsdyrkere slik noen av dem ble, slik det står skrevet: «Folket satte seg for å spise og drikke, og reiste seg for å leke.»
8La oss heller ikke drive hor, som noen av dem gjorde, og på én dag falt 23 000.
9La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble drept av slanger.
10La oss heller ikke murr som noen av dem murret, og ble ødelagt av ødeleggeren.
3De spiste alle den samme åndelige maten.
4Og de drakk alle den samme åndelige drikken, for de drakk av den åndelige bergkilden som fulgte dem, og denne bergkilden var Kristus.
40Hvor ofte utfordret de Ham i ørkenen, og bedrøvet Ham i ødemarken!
14I stedet begjærte de sterkt i ørkenen og satte Gud på prøve i ødemarken.
5Derfor ønsker jeg å minne dere om, selv om dere allerede vet dette, at Herren, etter å ha frelst folket ut av Egypt, senere ødela dem som ikke trodde.
30De hadde ennå ikke slukt det de hadde lyst på, men mens maten ennå var i deres munn,
31Kom Guds vrede over dem og drepte de sterke av dem, og slo ned de utvalgte mennene i Israel.
16Herren var ikke i stand til å føre dette folket inn i landet som han sverget å gi dem, derfor har han drept dem i ørkenen.
15For Herrens hånd var mot dem for å utslette dem fra leiren, helt til de var utryddet.
22Fordi alle disse menneskene har sett min herlighet og mine mirakler, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og nå har fristet meg ti ganger og ikke har hørt på min røst,
23Så skal de ikke få se det landet som jeg med ed lovde deres fedre, verken noen av dem som har hånt meg, skal se det.
17Men de fortsatte å synde mot Ham ved å utfordre den Høyeste i ørkenen.
10I førti år var jeg vred på denne generasjonen og sa: Det er et folk som går vill i sine hjerter, de kjenner ikke mine veier.
5og hva han gjorde med dere i ørkenen, inntil dere kom til dette stedet;
29Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen; alle som er talt opp, fra tjue år og oppover, dere som har mumlet mot meg,
24Ja, de foraktet det herlige landet; de trodde ikke hans ord,
25men murret i teltene sine og ville ikke lytte til Herrens røst.
26Da løftet han hånden mot dem for å kaste dem ned i ørkenen;
22Ved Tabera, ved Massa, og ved Kibrot-Hattaava, provoserte dere også Herren.
6For Israels barn vandret førti år i ørkenen, til alle folkene, stridsmennene som kom ut av Egypt, var utryddet, fordi de ikke adlød Herrens røst. Herren hadde sverget at de ikke skulle få se landet, som Herren hadde sverget å gi til deres fedre, et land som flyter med melk og honning.
9da deres fedre fristet meg, prøvde meg, og så mine gjerninger i førti år.
10Derfor kjente jeg sorg over den generasjonen og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte; og de har ikke kjent mine veier.
5Folket talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Det er verken brød eller vann, og vi er lei av dette elendige brødet.
8Også ved Horeb vakte dere Herrens vrede, slik at Herren ble så harm på dere at han ville ødelegge dere.
51Fordi dere forbrøt dere mot meg blant Israels barn ved Meriba-Kadesh-vannet, i ørkenen Zin; fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
32Men deres egne døde kropper skal falle i denne ørkenen.
18I omtrent førti år viste han tålmodighet med dem i ørkenen.
32De gjorde Gud sint ved Meribas vann, og det gikk ille med Moses på grunn av dem;
11Ingen menn som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal se landet som jeg sverget å gi til Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke fullt ut fulgte meg.
38(Som verden ikke var verdig til:) de vandret i ødemarker, og i fjell, og i huler og jordens grotter.
14For dere var ulydige mot mitt ord ved vannet i ørkenen Zin, da menigheten kom i strid, og dere helliget meg ikke ved vannet foran deres øyne. Dette er Meribas vann i Kadesj, i ørkenen Zin.
56Likevel fristet og utfordret de den Høyeste Gud, og holdt ikke Hans vitnesbyrd;
65For Herren hadde sagt om dem, at de sikkert skulle dø i ørkenen. Og ingen av dem var tilbake, bortsett fra Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
1Brødre, jeg vil ikke at dere skal være uvitende om at alle våre forfedre var under skyen og alle gikk gjennom havet.
10Men hele menigheten truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i telthelligdommen for alle Israels barn.
11Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket være ulydig mot meg, og hvor lenge vil de nekte å tro på meg til tross for alle de tegn jeg har gjort blant dem?
20(For de kunne ikke bære det som ble befalt: Selv om et dyr rører ved fjellet, skal det steines eller gjennombores med en pil.
11Moses løftet hånden og slo klippen to ganger med staven. Da strømmet vannet ut rikelig, så menigheten og buskapen kunne drikke.
9For da de gikk opp til Eshkols dal og så landet, svekket de Israels barns mot, så de ikke ville gå inn i landet som Herren hadde gitt dem.
11Ve dem! For de har gått inn på Kains vei, og har kastet seg ut i Bileams villfarelse for vinningens skyld, og er gått til grunne i Korahs gjenstridighet.
27Og dere murret i teltene deres og sa: 'Fordi Herren hatet oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hender for å bli ødelagt.'
13Herrens vrede flammet opp mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, inntil hele den generasjonen som hadde gjort ondt for Herrens øyne, var gått til grunne.