1 Samuelsbok 20:42
Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
Jonatan sa til David: Gå i fred! Det vi begge har sverget i HERRENS navn og sagt: HERREN være mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt til evig tid — det står fast. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan drog inn i byen.
Deretter sa Jonatan til David: 'Gå i fred! For vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mitt avkom og ditt avkom for evig.' Så dro David bort, og Jonatan vendte tilbake til byen.
Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget begge i Herrens navn og sagt: ‘Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for alltid.’» Så reiste David seg og dro av sted, og Jonathan gikk inn i byen.
Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har sverget begge to i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Og han reiste seg og dro, og Jonatan gikk inn i byen.
Jonathan sa til David: Gå i fred! Det vi har sverget i Herrens navn mellom oss skal være til vitne mellom oss og mellom våre etterkommere for alltid.
Jonatan sa til David: 'Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: «Herren skal være mellom meg og deg, mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid».' Så dro David av sted, og Jonatan gikk tilbake til byen.
Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget sammen i Herrens navn om at Herren skal være mellom oss og mellom mitt ætt og ditt ætt for alltid.» David reiste seg og dro, og Jonathan gikk inn til byen.
Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
Jonatan sa til David: 'Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for evig.' Så reiste David seg og dro av sted, mens Jonatan gikk tilbake til byen.
Jonathan said to David, 'Go in peace, for we have sworn friendship with each other in the name of the LORD, saying,
Jonathan sa til David: Gå i fred, for vi har sverget begge i HERRENS navn og sagt: HERREN være vitne mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt for evig. Så stod han opp og dro bort, og Jonathan vendte tilbake til byen.
Da sagde Jonathan til David: Gak i Fred! hvad vi begge have svoret i Herrens Navn og sagt, (derom) skal Herren være (Vidne) imellem mig og imellem dig, og imellem min Sæd og imellem din Sæd evindeligen.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of the LORD, saying, The LORD be between me and thee, and between my seed and thy seed for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
Jonatan sa til David: "Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: 'Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for evig.'" Så reiste han seg og dro av sted, og Jonatan vendte tilbake til byen.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of the LORD, saying, The LORD be between me and you, and between my descendants and your descendants forever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
Jonathan sa til David: "Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere, for alltid." Han stod opp og dro bort; og Jonathan gikk inn i byen.
«Gå i fred, for vi har sverget i Herrens navn og sagt: ‘Herren er mellom meg og deg, mellom mine etterkommere og dine etterkommere evig.’» Så reiste han seg og gikk sin vei, og Jonathan gikk inn til byen.
Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har båret ed foran Herren, og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt, for evig. Så reiste han seg og dro bort; og Jonatan gikk inn i byen.
Da sa Jonatan til David: Gå i fred, for vi to har sverget i Herrens navn: Herren er et vitne mellom meg og deg, mellom min slekt og din slekt for alltid. Så dro David av sted, og Jonatan gikk tilbake til byen.
And Ionathas saide vnto Dauid: Go thy waye in peace: What soeuer we both haue sworne & spoke together in the name of the LORDE, the LORDE be witnesse betwene me and the, betwene my sede and yi sede for euer. And Ionathas gat him vp, and came in to the cite.
Therefore Ionathan said to Dauid, Goe in peace: that which we haue sworne both of vs in the Name of the Lorde, saying, The Lorde be betweene me and thee, and betweene my seede and betweene thy seede, let it stand for euer. (20:43) And he arose and departed, and Ionathan went into the citie.
And Ionathan sayd to Dauid, Go in peace: And the thinges which we haue sworne both of vs in ye name of the lord, saying, the Lord be betweene thee & me, and betweene thy sede & myne: let them stand for euer. And he arose, & departed: And Ionathan went into the towne.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of the LORD, saying, The LORD be between me and thee, and between my seed and thy seed for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
Jonathan said to David, Go in peace, because we have sworn both of us in the name of Yahweh, saying, Yahweh shall be between me and you, and between my seed and your seed, forever. He arose and departed: and Jonathan went into the city.
and Jonathan saith to David, `Go in peace, in that we have sworn -- we two -- in the name of Jehovah, saying, Jehovah is between me and thee, and between my seed and thy seed -- unto the age;' and he riseth and goeth; and Jonathan hath gone in to the city.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of Jehovah, saying, Jehovah shall be between me and thee, and between my seed and thy seed, for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of Jehovah, saying, Jehovah shall be between me and thee, and between my seed and thy seed, for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
And Jonathan said to David, Go in peace, for we two have taken an oath, in the name of the Lord, saying, The Lord will be between me and you, and between my seed and your seed for ever. Then David went away, and Jonathan went into the town.
Jonathan said to David, "Go in peace, because we have both sworn in the name of Yahweh, saying, 'Yahweh shall be between me and you, and between my seed and your seed, forever.'" He arose and departed; and Jonathan went into the city.
Jonathan said to David,“Go in peace, for the two of us have sworn together in the name of the LORD saying,‘The LORD will be between me and you and between my descendants and your descendants forever.’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har sluttet en pakt for Herrens åsyn med din tjener sammen med deg. Men er det skyld hos meg, så slå meg i hjel du; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Da sa Jonatan: Langt ifra! Om jeg visste med sikkerhet at min far hadde bestemt at ulykken skulle komme over deg, ville jeg da ikke fortalt deg det?
10David sa til Jonatan: Hvem skal da fortelle meg det? Eller hva om din far svarer deg hardt?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, er vitne: Når jeg undersøker min far i morgen, når som helst, eller den tredje dagen, og se, hvis han er vel stemt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og lar deg få vite det,
13må Herren gjøre slik og mer til med Jonatan. Men hvis min far har i sinne å gjøre deg ondt, da skal jeg la deg få vite det og sende deg bort, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.
14Og mens jeg ennå lever, skal du vise meg Herrens miskunn, så jeg ikke dør.
15Ja, du skal ikke ta din miskunn bort fra mitt hus for evig, ikke engang når Herren utrydder hver eneste av Davids fiender fra jordens overflate.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det av Davids fiender.
17Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
39Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
40Og Jonatan ga våpnene sine til gutten sin og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
41Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
16Da dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og gikk til David i skogen, og han ga ham nytt mot i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd. Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den neste etter deg. Også dette vet min far Saul.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1David flyktet fra Najot i Rama, kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Og hva er min synd overfor din far, siden han står meg etter livet?
2Han sa til ham: Gud forby! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ingenting, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Slik er det ikke.
3Men David sverget igjen og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet. Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
4Da sa Jonatan til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
23Og når det gjelder det vi to har talt om, se, Herren være mellom deg og meg til evig tid.
1Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
2Saul tok ham den dagen og lot ham ikke mer gå hjem til sin fars hus.
3Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, til og med sverdet, buen og beltet.
2Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David. Jonatan fortalte David: Min far Saul søker å drepe deg. Så jeg ber deg: Vær på vakt til i morgen, hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far ute på marken der du er, og jeg vil tale med min far om deg. Det jeg får vite, skal jeg fortelle deg.
4Jonatan talte godt om David til sin far Saul og sa: La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger mot deg har vært meget gode.
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren i hjel, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul lyttet til Jonatans ord, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonatan ropte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den tiden han hadde fastsatt med David, og en liten gutt var med ham.
28Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om lov til å gå til Betlehem.
21Sverg derfor nå for meg ved Herren at du ikke vil utrydde min ætt etter meg og ikke vil utslette mitt navn fra min fars hus.
22Og David sverget det for Saul. Så dro Saul hjem, men David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.
44Saul sa: Gud gjøre så mot meg og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har gitt Israel denne store frelsen? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for i dag har han handlet sammen med Gud. Så folket berget Jonatan, og han slapp å dø.
32Da svarte Jonatan sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:
8Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til mennene og vise oss for dem.
39For så sant Herren lever, han som frelser Israel: selv om det er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø. Men ingen av hele folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Still dere på den ene siden, så står jeg og Jonatan, min sønn, på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som synes godt for deg.
7Men kongen skånet Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av den ed ved Herren som var mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har også falt og er døde. Også Saul og Jonatan, hans sønn, er døde.
12Mennene på vaktposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans og sa: Kom opp til oss, så skal vi vise dere en ting! Da sa Jonatan til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
43Jonatan svarte Adonja: Sannelig, vår herre kong David har gjort Salomo til konge.
9Kongen sa til ham: Gå i fred. Så sto han opp og dro til Hebron.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes vaktpost som er på den andre siden! Men han sa ikke noe til sin far.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til vaktposten til disse uomskårne! Kanskje Herren vil handle for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.