1 Samuelsbok 20:41
Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra stedet mot sør, falt med ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt med hverandre, til David gråt mest.
Når gutten var borte, reiste David seg fra sydsiden og falt på ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, David gråt mest.
Etter at gutten hadde gått, reiste David seg fra sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt dypt.
Og så snart gutten var borte, reiste David seg fra stedet mot sør, og falt ned på ansiktet mot jorden, og bøyde seg tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, helt til David ble overveldet av sorg.
Da gutten var borte, reiste David seg fra stedet sør for steinen, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
Da gutten var gått, sto David opp fra sør, falt på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
Så snart gutten var borte, reiste David seg fra et sted mot sør, falt ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til det var på tide at David dro.
Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt med ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
When the boy had gone, David got up from the south side and fell facedown on the ground. He bowed three times, and then they kissed each other and wept together—David weeping the most.
Da gutten gikk, stod David opp fra sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
Der Drengen gik ind, da stod David op fra (det Sted) Sønden for (Stenen), og faldt paa sit Ansigt til Jorden og bøiede sig tre Gange; og de kyssede den Ene den Anden, og græd den Ene med den Anden, saa at David græd meest.
And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
Så snart gutten var gått, reiste David seg fra stedet i sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger, og de kysset hverandre og gråt sammen, David mest av alt.
And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
Når gutten var gått, stod David opp fra et sted mot sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger: og de kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt mest.
Da gutten var gått, kom David fram fra sør ved Ezel-steinen, kastet seg med ansiktet mot jorden, bøyde seg tre ganger, og de kysset hverandre og gråt sammen, til slutt sa David:
Straks som gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til David gråt høyt.
Da gutten hadde gått, kom David fram fra sitt skjulested sør for steinbunnen. Han kastet seg tre ganger ned på bakken, og de kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
And whan the boy was gone, Dauid arose from the place towarde the south, and fell vpon his face to the groude, and worshipped thre tymes, and they kissed one another, and wepte together. But Dauid most specially.
Assoone as the boy was gone, Dauid arose out of a place that was towarde the South, and fel on his face to the ground, and bowed him selfe three times: and they kissed one another, and wept both twaine, till Dauid exceeded.
And assoone as the lad was gone, Dauid arose out of a place that was towarde the south, & fel on his face to the ground, & bowed him selfe three times, And they kissed either other, and wept together, so long till Dauid exceeded.
[And] as soon as the lad was gone, David arose out of [a place] toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
As soon as the boy was gone, David arose out of [a place] toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
The youth hath gone, and David hath risen from Ezel, at the south, and falleth on his face to the earth, and boweth himself three times, and they kiss one another, and they weep one with another, till David exerted himself;
And as soon as the lad was gone, David arose out of `a place' toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
And as soon as the lad was gone, David arose out of [a place] toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
And when the boy had gone, David came from his secret place by the hill, and falling to the earth went down on his face three times: and they gave one another a kiss, weeping together, till David's grief was the greater.
As soon as the boy was gone, David arose out of [a place] toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times. They kissed one another, and wept one with another, and David wept the most.
When the servant had left, David got up from beside the mound, knelt with his face to the ground, and bowed three times. Then they kissed each other and they both wept, especially David.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
42Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den tiden han hadde fastsatt med David, og en liten gutt var med ham.
36Han sa til gutten sin: Løp og finn nå pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er ikke pilen bortenfor deg?
38Og Jonatan ropte etter gutten: Skynd deg, fort deg, stans ikke! Og Jonatans gutt samlet opp pilene og kom til sin herre.
39Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
40Og Jonatan ga våpnene sine til gutten sin og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
1Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
2Saul tok ham den dagen og lot ham ikke mer gå hjem til sin fars hus.
3Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, til og med sverdet, buen og beltet.
17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:
10David sa til Jonatan: Hvem skal da fortelle meg det? Eller hva om din far svarer deg hardt?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, er vitne: Når jeg undersøker min far i morgen, når som helst, eller den tredje dagen, og se, hvis han er vel stemt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og lar deg få vite det,
13må Herren gjøre slik og mer til med Jonatan. Men hvis min far har i sinne å gjøre deg ondt, da skal jeg la deg få vite det og sende deg bort, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
3Men David sverget igjen og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet. Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
4Da sa Jonatan til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det av Davids fiender.
17Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
12De sørget og gråt og fastet til kvelden, for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
25Hvordan er de mektige falt midt i striden! Å, Jonatan, du ble drept på dine høyder.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
16Da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er det din stemme, min sønn David? Og Saul hevet stemmen og gråt.
8Deretter reiste også David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre kongen! Da Saul snudde seg, bøyde David seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
28Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om lov til å gå til Betlehem.
7Jonatan ropte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har også falt og er døde. Også Saul og Jonatan, hans sønn, er døde.
2Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David. Jonatan fortalte David: Min far Saul søker å drepe deg. Så jeg ber deg: Vær på vakt til i morgen, hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far ute på marken der du er, og jeg vil tale med min far om deg. Det jeg får vite, skal jeg fortelle deg.
4Jonatan talte godt om David til sin far Saul og sa: La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger mot deg har vært meget gode.
33Joab gikk da til kongen og fortalte ham dette. Kongen lot kalle Absalom. Han kom til kongen og bøyde seg med ansiktet mot jorden for kongen, og kongen kysset Absalom.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.
1David flyktet fra Najot i Rama, kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Og hva er min synd overfor din far, siden han står meg etter livet?
2kom det på den tredje dagen en mann ut fra Sauls leir, med klærne revet i stykker og jord på hodet. Da han kom til David, falt han til jorden og bøyde seg.
19Når du har holdt deg borte i tre dager, skal du gå raskt ned og komme til stedet der du skjulte deg den gangen da dette sto på, og bli ved steinen Esel.
36Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
21Da David kom til Ornan, så Ornan David og gikk ut fra treskeplassen. Han bøyde seg for David med ansiktet mot jorden.
16Da dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og gikk til David i skogen, og han ga ham nytt mot i Gud.
32Da svarte Jonatan sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
30David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de brød fram for ham, og han spiste.
12Da gikk David og hentet knoklene av Saul og av hans sønn Jonatan fra mennene i Jabesj i Gilead, som hadde tatt dem bort fra torget i Bet-Sjean, der filistrene hadde hengt dem, etter at filistrene hadde drept Saul på Gilboa.
5Og når noen kom nær for å bøye seg for ham, rakte han ut hånden, tok ham i hånden og kysset ham.
21Dessuten, hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne, og som fra områdene rundt hadde gått opp med dem til leiren, også de sluttet seg til israelittene som var med Saul og Jonatan.
22Og David sverget det for Saul. Så dro Saul hjem, men David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.
22Av de falnes blod, av de mektiges fett, vek ikke Jonatans bue tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.