1 Samuelsbok 20:40
Og Jonatan ga våpnene sine til gutten sin og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
Og Jonatan ga våpnene sine til gutten sin og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham og sa til ham: «Gå, ta dem med inn til byen.»
Jonatan ga sine våpen til gutten og sa til ham: Gå og bær dem til byen.
Jonatan gav sine våpen til gutten sin og sa til ham: 'Gå, bring dem til byen.'
Jonathan ga sitt utstyr til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå, bær dem inn til byen.»
Og Jonatan ga sine våpen til gutten og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
Jonathan ga våpnene sine til gutten og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
Jonatan ga våpnene til gutten som var med ham, og sa: 'Gå, ta disse til byen.'.
Jonatan overlot sitt våpen til gutten og sa til ham: Gå, ta det med til byen.
Jonathan ga gutten sine piler og sa: «Gå, bær dem til byen.»
Jonatan overlot sitt våpen til gutten og sa til ham: Gå, ta det med til byen.
Jonatan ga sine våpen til gutten som var med ham, og sa til ham: 'Gå, før dem tilbake til byen.'
Jonathan handed his weapons to the boy who was with him and said, 'Go, take these back to the city.'
Jonathan gav våpnene sine til gutten og sa til ham: Gå og bær dem til byen.
Da gav Jonathan Drengen, som han havde, sine Vaaben og sagde til ham: Gak hen, bær (dem) ind i Staden.
And Jonathan gave his artillery unto his lad, and said unto him, Go, carry them to the city.
Jonatan ga sitt våpen til gutten og sa til ham: "Gå, bær det til byen."
And Jonathan gave his weapons to his lad, and said to him, Go, carry them to the city.
Jonathan ga sine våpen til gutten og sa til ham: "Gå, bær dem til byen."
Jonathan ga sine våpen til gutten som var med ham, og sa: «Gå, ta dem inn til byen.»
Jonatan ga sine våpen til gutten og sa: Gå, bær dem til byen.
Jonatan ga pilene og buen til gutten og sa: Gå, ta dem med deg til byen.
Then Ionathas gaue his boy his wapes and sayde vnto him: Go thy waye, and cary them in to the cite.
Then Ionathan gaue his bowe and arrowes vnto the boy that was with him, and sayd vnto him, Goe, carrie them into the citie.
And Ionathan gaue his instrumetes vnto the lad that was with him, and sayd vnto him: Go, and carry them to the towne.
And Jonathan gave his artillery unto his lad, and said unto him, Go, carry [them] to the city.
Jonathan gave his weapons to his boy, and said to him, Go, carry them to the city.
And Jonathan giveth his weapons unto the youth whom he hath, and saith to him, `Go, carry into the city.'
And Jonathan gave his weapons unto his lad, and said unto him, Go, carry them to the city.
And Jonathan gave his weapons unto his lad, and said unto him, Go, carry them to the city.
And Jonathan gave his bow and arrows to the boy, and said to him, Take these and go back to the town.
Jonathan gave his weapons to his boy, and said to him, "Go, carry them to the city."
Then Jonathan gave his equipment to the servant who was with him. He said to him,“Go, take these things back to the city.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den tiden han hadde fastsatt med David, og en liten gutt var med ham.
36Han sa til gutten sin: Løp og finn nå pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er ikke pilen bortenfor deg?
38Og Jonatan ropte etter gutten: Skynd deg, fort deg, stans ikke! Og Jonatans gutt samlet opp pilene og kom til sin herre.
39Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
41Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
42Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
3Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, til og med sverdet, buen og beltet.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes vaktpost som er på den andre siden! Men han sa ikke noe til sin far.
9Da sa Jonatan: Langt ifra! Om jeg visste med sikkerhet at min far hadde bestemt at ulykken skulle komme over deg, ville jeg da ikke fortalt deg det?
10David sa til Jonatan: Hvem skal da fortelle meg det? Eller hva om din far svarer deg hardt?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, er vitne: Når jeg undersøker min far i morgen, når som helst, eller den tredje dagen, og se, hvis han er vel stemt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og lar deg få vite det,
13må Herren gjøre slik og mer til med Jonatan. Men hvis min far har i sinne å gjøre deg ondt, da skal jeg la deg få vite det og sende deg bort, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.
11Begge to viste seg for filisternes vaktpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer fram fra hullene der de har gjemt seg.
12Mennene på vaktposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans og sa: Kom opp til oss, så skal vi vise dere en ting! Da sa Jonatan til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til vaktposten til disse uomskårne! Kanskje Herren vil handle for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
7Våpenbæreren hans sa til ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet! Gå i gang! Se, jeg er med deg slik ditt hjerte vil.
8Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til mennene og vise oss for dem.
28Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om lov til å gå til Betlehem.
22Så skjedde det på kampens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var med Saul og Jonatan; bare hos Saul og hos Jonatan, hans sønn, fantes det.
17Da sa Saul til folket som var med ham: Ta manntall og se hvem som er gått fra oss. Da de hadde tatt manntall, se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der.
32Da svarte Jonatan sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da skjønte Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
4Da sa Jonatan til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1Saul sa til sin sønn Jonatan og til alle tjenerne sine at de skulle drepe David.
2Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David. Jonatan fortalte David: Min far Saul søker å drepe deg. Så jeg ber deg: Vær på vakt til i morgen, hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far ute på marken der du er, og jeg vil tale med min far om deg. Det jeg får vite, skal jeg fortelle deg.
7Jonatan ropte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
27Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde lagt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, stakk den i en honningkake, førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare.
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har også falt og er døde. Også Saul og Jonatan, hans sønn, er døde.
5Da sa David til den unge mannen som fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonatan, hans sønn, er døde?
22Av de falnes blod, av de mektiges fett, vek ikke Jonatans bue tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:
1David flyktet fra Najot i Rama, kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Og hva er min synd overfor din far, siden han står meg etter livet?
42Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn. Og loddet traff Jonatan.
1Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
22Men hvis jeg sier til den unge mannen: Se, pilene er bortenfor deg, så gå din vei, for Herren har sendt deg bort.
25Hvordan er de mektige falt midt i striden! Å, Jonatan, du ble drept på dine høyder.
17Jonatan og Ahimaas holdt seg da ved En-Rogel, for de kunne ikke vise seg ved å gå inn i byen. En tjenestepike gikk og ga dem beskjed, og de gikk og fortalte det til kong David.
3Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinhas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo, bar en efod. Folket visste ikke at Jonatan var gått bort.
19Når du har holdt deg borte i tre dager, skal du gå raskt ned og komme til stedet der du skjulte deg den gangen da dette sto på, og bli ved steinen Esel.
12Da gikk David og hentet knoklene av Saul og av hans sønn Jonatan fra mennene i Jabesj i Gilead, som hadde tatt dem bort fra torget i Bet-Sjean, der filistrene hadde hengt dem, etter at filistrene hadde drept Saul på Gilboa.
3Jonatan slo ned den filisterforposten som var i Geba, og filistrene hørte om det. Saul lot hornet lyde over hele landet og sa: La hebreerne få høre det!
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det av Davids fiender.
16Da dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og gikk til David i skogen, og han ga ham nytt mot i Gud.
8David sa til Ahimelek: Har du ikke her for hånden et spyd eller et sverd? For jeg tok verken med meg sverdet mitt eller noen av våpnene mine, fordi kongens oppdrag hastet.