1 Samuelsbok 18:3
Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan inngikk en pakt av kjærlighet til David fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt fordi han elsket ham som seg selv.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som seg selv.
Deretter inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, for han elsket ham som sitt eget selv.
Jonathan made a covenant with David because he loved him as he loved his own life.
Jonatan og David sluttet en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan og David gjorde en Pagt, fordi han elskede ham som sin Sjæl.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Da inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sitt eget liv.
And Ionathas and Dauid made a couenaunt together, for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenant: for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenaunt, because he loued him as his owne soule.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
And Jonathan maketh -- also David -- a covenant, because he loveth him as his own soul,
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made an agreement together, because of Jonathan's love for David.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan made a covenant with David, for he loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Ja, du skal ikke ta din miskunn bort fra mitt hus for evig, ikke engang når Herren utrydder hver eneste av Davids fiender fra jordens overflate.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det av Davids fiender.
17Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
1Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
2Saul tok ham den dagen og lot ham ikke mer gå hjem til sin fars hus.
16Da dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og gikk til David i skogen, og han ga ham nytt mot i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd. Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den neste etter deg. Også dette vet min far Saul.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, til og med sverdet, buen og beltet.
2Han sa til ham: Gud forby! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ingenting, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Slik er det ikke.
3Men David sverget igjen og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet. Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
4Da sa Jonatan til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
41Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
42Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
25Hvordan er de mektige falt midt i striden! Å, Jonatan, du ble drept på dine høyder.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
1Saul sa til sin sønn Jonatan og til alle tjenerne sine at de skulle drepe David.
2Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David. Jonatan fortalte David: Min far Saul søker å drepe deg. Så jeg ber deg: Vær på vakt til i morgen, hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far ute på marken der du er, og jeg vil tale med min far om deg. Det jeg får vite, skal jeg fortelle deg.
4Jonatan talte godt om David til sin far Saul og sa: La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger mot deg har vært meget gode.
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren i hjel, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul lyttet til Jonatans ord, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonatan ropte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, er vitne: Når jeg undersøker min far i morgen, når som helst, eller den tredje dagen, og se, hvis han er vel stemt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og lar deg få vite det,
13må Herren gjøre slik og mer til med Jonatan. Men hvis min far har i sinne å gjøre deg ondt, da skal jeg la deg få vite det og sende deg bort, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul ble svært glad i ham, og David ble hans våpenbærer.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har sluttet en pakt for Herrens åsyn med din tjener sammen med deg. Men er det skyld hos meg, så slå meg i hjel du; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Da sa Jonatan: Langt ifra! Om jeg visste med sikkerhet at min far hadde bestemt at ulykken skulle komme over deg, ville jeg da ikke fortalt deg det?
32Da svarte Jonatan sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da skjønte Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den tiden han hadde fastsatt med David, og en liten gutt var med ham.
44Saul sa: Gud gjøre så mot meg og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har gitt Israel denne store frelsen? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for i dag har han handlet sammen med Gud. Så folket berget Jonatan, og han slapp å dø.
28Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om lov til å gå til Betlehem.
16Men hele Israel og Juda elsket David, fordi han gikk ut og kom inn foran dem.
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.
22Saul bød sine tjenere: Tal med David i hemmelighet og si: Se, kongen har behag i deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli nå derfor kongens svigersønn.
22Av de falnes blod, av de mektiges fett, vek ikke Jonatans bue tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonatan, elsket og kjære i livet, og heller ikke i døden ble de skilt. De var raskere enn ørner, de var sterkere enn løver.
7Men kongen skånet Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av den ed ved Herren som var mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
22Så skjedde det på kampens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var med Saul og Jonatan; bare hos Saul og hos Jonatan, hans sønn, fantes det.
7Våpenbæreren hans sa til ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet! Gå i gang! Se, jeg er med deg slik ditt hjerte vil.
12De sørget og gråt og fastet til kvelden, for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
39For så sant Herren lever, han som frelser Israel: selv om det er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø. Men ingen av hele folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Still dere på den ene siden, så står jeg og Jonatan, min sønn, på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som synes godt for deg.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.
42Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn. Og loddet traff Jonatan.