2 Samuelsbok 15:30
David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk opp mens han gråt. Han hadde hodet tildekket og gikk barbent. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet, og de gikk opp mens de gråt.
David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
David gikk gråtende opp Oljeberget med tildekket hode og barfot. Alt folket som var med ham, tildekket også hvert sitt hode og gikk oppover mens de gråt.
David gikk oppover Oljeberget gråtende mens han gikk opp. Han hadde hodet dekket og gikk barfot. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk opp gråtende.
Og David gikk opp ved oppgangen til Oljeberget, mens han gråt da han gikk opp, og hadde hodet tildekket, og han gikk barfot. Og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp mens de gråt.
David gikk oppover til Oljeberget, og gråt mens han gikk; han hadde hodet dekket, og han gikk barfot. De som var med ham, dekket hodene sine, og gråt mens de gikk opp.
David gikk opp oppstigningen til Oljeberget; han gråt da han steg opp, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk oppover mens de gråt.
David gikk opp Oljeberget, han gikk opp mens han gråt, og han dekket hodet og gikk barfot. Alle de som var med ham dekket også sitt hode, og de gikk opp mens de gråt.
David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David steg opp langs Oljets vei og gråt underveis; han holdt hodet tildekket og gikk barfot. Alle som var med ham dekket sine hoder og steg opp, mens de gråt.
David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk oppover Oljeberget, mens han gråt, dekket hodet sitt og gikk barføtt. Og alle folkene som var med ham, dekket hodene sine, og de gikk opp mens de gråt.
David continued up the ascent of the Mount of Olives, weeping as he went. His head was covered, and he was walking barefoot. All the people with him also covered their heads and were weeping as they went up.
David gikk opp Oljeberget, stegende opp mens han gråt, med hodet tildekket og barføtt. Alle som fulgte ham, hadde dekket til hodet og gikk opp gråtende.
Men David gik op ad Opgangen paa Oliebjerget; som han gik op, saa græd han, og hans Hoved var skjult, og han gik barfodet; dertil havde alt Folket, som var med ham, skjult hver sit Hoved, og gik flux op og græd.
And David went up by the ascent of mount Olivet, and wept as he went up, and had his head covered, and he went barefoot: and all the people that was with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
David gikk oppover Oljeberget og gråt mens han gikk, og han dekket sitt hode og gikk barbeint. Og alle som var med ham, dekket også hodene sine og gikk gråtende opp.
And David went up by the ascent of Mount Olivet, and wept as he went up, and had his head covered, and he went barefoot: and all the people who were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
David gikk opp ved Oljebergets vei og gråt mens han gikk opp; og han hadde hodet tildekket og gikk barfot: og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk opp Oljebergets skråning, han gikk opp og gråt, han hadde hodet tildekket og gikk barføtt; også alle folket som var med ham hadde dekket hodet og gikk opp, gråtende.
David gikk oppover Oljeberget, gråtende mens han gikk oppover, med tildekket hode, og han gikk barfot. Og alle de som var med ham tildekket også sine hoder, og de gikk opp gråtende.
Mens David gikk opp Oljeberget, gråt han hele veien, med hodet dekket og sine føtter uten sko; og alle folkene som var med ham dekket sine hoder og gikk gråtende opp.
But Dauid wente vp to mount Olyuete and wepte, & his heade was couered. And all the people that was with him, had euery man his heade couered and wente on and wepte.
And Dauid went vp the mount of oliues and wept as he went vp, and had his head couered, and went barefooted: and al the people that was with him, had euery man his head couered, and as they went vp, they wept.
And Dauid went vpon mount Oliuet, and wept as he went vp, and had his head couered, & went barefoote: And all the people that was with him, had euery man his head couered: & as they went vp, they wept.
And David went up by the ascent of [mount] Olivet, and wept as he went up, and had his head covered, and he went barefoot: and all the people that [was] with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
David went up by the ascent of the [Mount of] Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people who were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
And David is going up in the ascent of the olives, going up and weeping, and he hath the head covered, and he is going barefooted, and all the people who `are' with him have covered each his head, and have gone up, going up and weeping;
And David went up by the ascent of the `mount of' Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people that were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
And David went up by the ascent of the [mount of] Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people that were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
And David went up the slopes of the Mount of Olives weeping all the way, with his head covered and no shoes on his feet: and all the people who were with him, covering their heads, went up weeping.
David went up by the ascent of the [Mount of] Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people who were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
As David was going up the Mount of Olives, he was weeping as he went; his head was covered and his feet were bare. All the people who were with him also had their heads covered and were weeping as they went up.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Da sa David til Ittaj: Gå og passér over. Og Ittaj, gittitten, gikk over, og alle hans menn og alle de små som var med ham.
23Hele landet gråt med høy røst, og alt folket gikk over. Også kongen gikk over Kidron-bekken, og alt folket gikk over på veien mot ørkenen.
24Og se, også Sadok var der, og alle levittene med ham, bærende Guds paktsark. De satte Guds ark ned, og Abjatar gikk foran inntil alt folket hadde gått ut av byen.
31Noen fortalte David: Ahitofel er blant dem som har sammensverget seg med Absalom. Da sa David: Å, Herre, jeg ber deg, gjør Ahitofels råd til dårskap.
32Da David kom til toppen, der han pleide å tilbe Gud, se, da kom Husjaj, arkitten, ham i møte med kappen sønderrevet og jord på hodet.
4Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
1Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
3Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk som skammer seg, sniker seg bort når de har flyktet i strid.
4Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
36Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn hver dag.
31David sa til Joab og til alt folket som var med ham: Riv klærne deres, bind sekkestrie om dere og sørg foran Abner! Og kong David selv fulgte båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen hevet stemmen og gråt ved Abners grav, og alt folket gråt.
33Kongen ble dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde fått dø i ditt sted! Å Absalom, min sønn, min sønn!
20Da Absaloms tjenere kom til kvinnen i huset og spurte: Hvor er Ahimaas og Jonatan? svarte kvinnen: De har gått over bekken. Da de lette uten å finne dem, vendte de tilbake til Jerusalem.
21Etter at de var dratt bort, kom de opp av brønnen, gikk og fortalte det til kong David og sa til David: Bryt opp og gå raskt over vannet, for slik har Ahitofel rådet mot dere.
22Da brøt David opp, og hele folket som var med ham, og de gikk over Jordan. Ved morgengry hadde alle kommet over Jordan.
23Da Ahitofel så at rådet hans ikke ble fulgt, salte han eselet sitt, brøt opp og dro hjem til sitt eget hus og til sin by. Han ordnet sitt hus og hengte seg; han døde og ble gravlagt i sin fars grav.
24David kom så til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn med ham.
13Mens David og mennene hans gikk videre på veien, fulgte Sjimi dem langs fjellsiden rett imot dem, og han forbannet mens han gikk, kastet steiner og kastet støv.
14Så kom kongen og hele folket som var med ham, utslitte fram, og de styrket seg der.
15Absalom og hele folket, Israels menn, kom til Jerusalem, og Ahitofel var med ham.
29Da bar Sadok og Abjatar Guds ark tilbake til Jerusalem, og de ble der.
11Sammen med Absalom dro det også to hundre menn ut fra Jerusalem, som var innbudt; de gikk i god tro og visste ikke noe.
12Absalom sendte også bud etter Ahitofel, gilonitten, Davids rådgiver, fra hans by, fra Gilo, mens han ofret. Og sammensvergelsen ble sterk, for folket strømmet stadig til Absalom.
13Da kom det en budbærer til David og sa: Hjertene til Israels menn har vendt seg til Absalom.
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom! Skynd dere å dra, så han ikke brått når oss igjen, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
12De sørget og gråt og fastet til kvelden, for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
17Kongen dro ut, og alt folket fulgte ham, og de stanset ved et sted som lå et stykke borte.
18Alle hans tjenere gikk forbi ham, og alle keretittene, alle peletittene og alle gittittene, seks hundre menn som hadde kommet etter ham fra Gat, gikk foran kongen.
30Mens de ennå var på veien, kom det bud til David og sa: Absalom har drept alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
31Da reiste kongen seg, flerret klærne sine og la seg på jorden; og alle hans tjenere sto ved med klærne sine flerret.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de brød fram for ham, og han spiste.
19David gikk opp i samsvar med Gads ord, slik Herren hadde befalt.
41Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:
1David dro derfor derfra og flyktet til hulen ved Adullam. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, gikk de ned dit til ham.
34Men Absalom flyktet. Og unggutten som holdt vakt, løftet blikket og så: Se, det kom en stor flokk på veien opp langs fjellsiden bak ham.
39Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; for han hadde funnet trøst når det gjaldt Amnon, siden han var død.
7David sa til presten Abjatar, Ahimeleks sønn: Jeg ber deg, bring efoden hit til meg. Og Abjatar brakte efoden til David.
13Deretter gikk David over til den andre siden og sto på toppen av en høyde langt borte; det var stor avstand mellom dem.
8Da filisterne fikk høre at David var salvet til konge over hele Israel, dro alle filisterne opp for å få tak i David. David fikk høre det og gikk ut mot dem.
19David gikk opp på Gads ord, slik han hadde talt i Herrens navn.
10Og Absalom, som vi salvet til å være over oss, er død i striden. Hvorfor taler dere da ikke om å føre kongen tilbake?
17Da filisterne hørte at de hadde salvet David til konge over Israel, dro alle filisterne opp for å søke David. Da David hørte det, gikk han ned til borgen.
27David var kledd i en kappe av fint lin, det var også alle levittene som bar arken, sangerne og Kenanja, sangmesteren, sammen med sangerne. David hadde også en efod av lin.
25Så dro David, Israels eldste og førerne over tusen for å føre Herrens paktsark opp fra Obed-Edoms hus med glede.
21Da David kom til de to hundre mennene som var så utmattet at de ikke hadde kunnet følge ham, og som han også hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. Da David nærmet seg folket, hilste han dem.