2 Korinterbrev 8:17
For han tok imot oppfordringen; ja, mer enn det – han var så ivrig at han av egen vilje reiste til dere.
For han tok imot oppfordringen; ja, mer enn det – han var så ivrig at han av egen vilje reiste til dere.
For han tok imot oppfordringen; og enda mer ivrig som han er, reiste han av eget tiltak til dere.
For han tok imot oppfordringen; ja, enda mer ivrig, gikk han av egen vilje av sted til dere.
For han tok imot formaningen, og i sin store iver dro han frivillig av sted til dere.
For han aksepterte oppfordringen; men som var mer ivrig, gikk han av egen vilje til dere.
For han tok imot vår oppmuntring; og siden han var ivrig, ba han selv om å dra til dere.
For han tok virkelig imot oppmuntringen; men han var enda mer ivrig og gikk av eget initiativ til dere.
For han tok imot oppfordringen, men fordi han selv var enda mer ivrig, reiste han av egen vilje til dere.
For han tok imot vår oppfordring; men som en som var enda mer ivrig, gikk han av egen vilje til dere.
For han tok imot oppfordringen, og han var enda mer ivrig da han av egen vilje dro til dere.
For han aksepterte oppfordringen, men ivrigere av egen vilje dro han til dere.
For han tok imot den oppmuntringen, og med enda større iver dro han til dere av egen fri vilje.
Han tok nemlig imot oppfordringen, ja, han var til og med enda ivrigere, og dro av sted til dere av sin egen frie vilje.
Han tok nemlig imot oppfordringen, ja, han var til og med enda ivrigere, og dro av sted til dere av sin egen frie vilje.
For han tok imot oppfordringen, ja, han var enda mer ivrig og reiste frivillig til dere.
For Titus not only accepted our appeal, but he is coming to you with great eagerness and on his own initiative.
For han tok imot vår oppfordring, men han er enda mer ivrig og kom frivillig til dere.
thi han annammede vel Formaningen, men efterdi han selv havde en større Iver, reiste han villig ud til eder.
For indeed he accepted the exhortation; but being more forward, of his own accord he went unto you.
For han tok virkelig oppfordringen; men han var enda mer ivrig, og dro til dere på eget initiativ.
For indeed he accepted the exhortation, but being very earnest, of his own accord he went to you.
For han tok imot vår oppfordring, men var selv svært ivrig og dro til dere av egen vilje.
For han tok imot oppfordringen, og, ivrigere enn det, kom han av fri vilje til dere.
For han tok i mot vår oppfordring; han var likevel ivrig i seg selv og dro ut til dere frivillig.
For mens han med glede lyttet til vår forespørsel, var han ivrig nok til å gå til dere fra hjertets impuls.
For he accepted ye request yee rather he was so well willynge that of his awne accorde came vnto you.
For he accepted the request in dede, yee he was rather so well wyllynge, that of his awne acorde, he came vnto you.
Because hee accepted the exhortation, yea, hee was so carefull that of his owne accorde hee went vnto you.
Because he accepted the exhortation, yea rather he was so well wylling, that of his owne accorde he came vnto you.
For indeed he accepted the exhortation; but being more forward, of his own accord he went unto you.
For he indeed accepted our exhortation, but being himself very earnest, he went out to you of his own accord.
because indeed the exhortation he accepted, and being more diligent, of his own accord he went forth unto you,
For he accepted indeed our exhortation; but being himself very earnest, he went forth unto you of his own accord.
For he accepted indeed our exhortation; but being himself very earnest, he went forth unto you of his own accord.
For while he gladly gave ear to our request, he was interested enough to go to you from the impulse of his heart.
For he indeed accepted our exhortation, but being himself very earnest, he went out to you of his own accord.
because he not only accepted our request, but since he was very eager, he is coming to you of his own accord.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Men Gud være takk, som har lagt den samme inderlige omsorgen for dere i Titus’ hjerte.
22Sammen med dem har vi sendt vår bror, som vi mange ganger har prøvd og funnet flittig i mange ting – og nå enda mer, på grunn av den store tilliten jeg har til dere.
23Om noen spør etter Titus: han er min partner og medarbeider for dere. Og om de andre brødrene: de er menighetenes utsendinger og en ære for Kristus.
24Vis derfor dem – og for menighetenes øyne – beviset på deres kjærlighet og at vår ros over dere er berettiget.
18Sammen med ham har vi sendt den broren som er rost for sin tjeneste i evangeliet i alle menighetene;
19og ikke bare det: han er også valgt av menighetene til å reise med oss med denne nådegaven, som vi forvalter til ære for den samme Herren og for å gjøre kjent deres villighet.
3For etter evne — ja, over evne — ga de av egen vilje, det kan jeg vitne om.
4De ba oss inntrengende om å ta imot gaven og få del i fellesskapet i tjenesten for de hellige.
5Og det gjorde de, ikke bare som vi hadde ventet; først ga de seg selv til Herren, og så til oss, etter Guds vilje.
6Derfor ba vi Titus om at, slik han hadde begynt, skulle han også fullføre hos dere den samme nådegjerningen.
7Siden dere er rike på alt – i tro, i tale, i kunnskap, i all iver og i deres kjærlighet til oss – sørg for at dere også utmerker dere i denne nådegjerningen.
8Jeg sier dette ikke som en befaling, men ved å peke på andres iver, for å prøve ektheten i deres kjærlighet.
12Derfor, selv om jeg skrev til dere, var det ikke for den som gjorde urett, heller ikke for den som led urett, men for at vår omsorg for dere for Guds ansikt skulle bli åpenbar for dere.
13Derfor ble vi trøstet ved deres trøst; og enda mer gledet vi oss over gleden til Titus, fordi hans ånd ble styrket av dere alle.
14For om jeg har rost dere overfor ham, skammer jeg meg ikke; slik alt det vi sa til dere, var sant, slik har også vår ros, som jeg ga foran Titus, vist seg å være sann.
15Og hans inderlige kjærlighet til dere er desto større når han minnes hvor lydige dere alle var, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven.
16Derfor gleder jeg meg over at jeg kan stole på dere i alt.
27Da han ønsket å reise over til Akaia, skrev brødrene og oppfordret disiplene til å ta imot ham. Da han kom dit, ble han til stor hjelp for dem som ved nåde var kommet til tro.
7Og ikke bare ved at han kom, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere, da han fortalte oss om deres inderlige lengsel, deres sorg, deres brennende sinnelag for meg, så jeg gledet meg desto mer.
8Derfor, selv om jeg i Kristus kunne være svært frimodig og pålegge deg å gjøre det som er rett,
18Jeg ba Titus komme, og med ham sendte jeg en bror. Utnyttet Titus dere? Gikk ikke vi i den samme ånd? Gikk vi ikke i de samme spor?
15I denne tilliten hadde jeg tenkt å komme til dere først, for at dere skulle få en ny velsignelse,
16og reise via dere til Makedonia, og fra Makedonia komme tilbake til dere, og av dere bli fulgt videre på veien mot Judea.
21I tillit til din lydighet skriver jeg til deg, for jeg vet at du vil gjøre mer enn jeg sier.
5Derfor fant jeg det nødvendig å be brødrene reise i forveien til dere og på forhånd ordne den gaven dere tidligere har fått melding om, så den kan være klar som en gave av gavmildhet, og ikke som noe presset fram av griskhet.
8Så inderlig knyttet til dere var vi at vi gjerne ville gi dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, for dere var blitt oss kjære.
6Og dere ble etterfølgere av oss og av Herren, da dere tok imot ordet under stor trengsel, med Den Hellige Ånds glede.
7Slik ble dere forbilder for alle som tror i Makedonia og Akaia.
8For fra dere har Herrens ord lydt ut, ikke bare i Makedonia og Akaia, men deres tro på Gud har også blitt kjent overalt, slik at vi ikke trenger å si noe.
2For jeg kjenner deres iver, som jeg har rost dere for blant makedonerne: at Akaia var klar allerede i fjor; og deres iver har oppildnet mange.
3Likevel har jeg sendt brødrene, for at vår ros av dere ikke skal bli til skamme i denne saken, men at dere, som jeg sa, skal være klare.
15Likevel har jeg til dels skrevet temmelig frimodig til dere for å minne dere, på grunn av den nåden som er gitt meg av Gud,
11mens også dere hjelper til ved bønn for oss, slik at den nåden som er blitt gitt oss ved mange, kan føre til at mange takker på våre vegne.
12For dette er vår stolthet: vitnesbyrdet fra vår samvittighet om at vi har ferdes i verden, og særlig overfor dere, i enkelhet og gudfryktig oppriktighet – ikke med kjødelig visdom, men ved Guds nåde.
1For øvrig ber og formaner vi dere, søsken, ved Herren Jesus, at dere, slik dere har fått lære av oss hvordan dere bør leve og behage Gud, må gjøre det mer og mer.
28Derfor sender jeg ham desto mer skyndsomt, for at dere, når dere ser ham igjen, skal glede dere, og jeg bli mindre sorgfull.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, fant vi det best å bli igjen alene i Athen.
8Derfor ber jeg dere om å bekrefte kjærligheten deres til ham.
15For kanskje var det derfor han ble skilt fra deg en tid, for at du skulle få ham tilbake for alltid:
23Da han kom og så Guds nåde, ble han glad og oppmuntret alle til med fast beslutning i hjertet å holde seg til Herren.
2Selv etter at vi på forhånd hadde lidd og blitt skammelig behandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt i mye motstand.
6Men nå, da Timoteus kom til oss fra dere og brakte oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og at dere alltid har oss i god erindring og sterkt ønsker å se oss, slik også vi ønsker å se dere.
10I dette gir jeg et råd; det er til gagn for dere – dere som for et år siden var de første, ikke bare til å gjøre, men også til å ville det.
6De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du vil gjøre vel i å sende dem videre på reisen på en måte som er Gud verdig.
7For for hans navns skyld dro de ut og tok ikke imot noe fra hedningene.
17Vi derimot, søsken, ble revet bort fra dere for en kort tid – i det ytre, ikke i hjertet – og i sterk lengsel la vi desto mer vinn på å få se ansiktet deres igjen.
1Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas; jeg tok også Titus med.
12For når viljen er der, er gaven velsett etter det en har, ikke etter det en ikke har.
10Og det gjør dere også mot alle brødrene i hele Makedonia. Men vi ber dere, søsken, at dere må vokse mer og mer;
13Jeg ønsket å beholde ham hos meg, for at han i ditt sted kunne tjene meg mens jeg er i lenker for evangeliet.