2 Kongebok 6:28
Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Kongen sa til henne: Hva feiler deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi hit din sønn, så vi kan spise ham i dag, og min sønn skal vi spise i morgen.
Så spurte kongen henne: "Hva er i veien?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: ‘Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.’
Kongen sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi skal spise min sønn i morgen.
Og kongen spurte henne: "Hva plager deg?" Og hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi vil spise min sønn i morgen."
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Kongen spurte henne: 'Hva er i veien?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og så kan vi spise min sønn i morgen.'
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så spurte kongen henne: 'Hva går det ut på?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Then the king asked her, "What is your problem?" She replied, "This woman said to me, 'Give me your son so we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Kongen spurte henne: "Hva er det med deg?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.'
Og Kongen sagde til hende: Hvad (fattes) dig? og hun sagde: Denne Qvinde sagde til mig: Giv din Søn hid, saa ville vi æde ham idag, og imorgen ville vi æde min Søn.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
Kongen spurte henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg, Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og i morgen kan vi spise min sønn.
And the king said to her, What troubles you? And she answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
Kongen sa til henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, så spiser vi min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Kongen spurte hennes: Hva er galt? Og hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
And the kynge sayde vnto her: What ayleth ye? She sayde: This woman sayde vnto me: Geue vs yi sonne, that we maye eate him, tomorow wyll we eate my sonne.
Also the King said vnto her, What ayleth thee? And she answered, This woman sayde vnto me, Giue thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate my sonne to morowe,
And the king sayde vnto her: What wilt thou? She aunswered: Yonder woman sayd vnto me, Bring thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate myne to morowe.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
The king said to her, What ails you? She answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
And the king saith to her, `What -- to thee?' and she saith, `This woman said unto me, Give thy son, and we eat him to-day, and my son we eat to-morrow;
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said to her, What is troubling you? And she said in answer, This woman said to me, Give your son to be our food today, and we will have my son tomorrow.
The king said to her, "What ails you?" She answered, "This woman said to me, 'Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Then the king asked her,“What’s your problem?” She answered,“This woman said to me,‘Hand over your son; we’ll eat him today and then eat my son tomorrow.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
31Han sa: Gud må gjøre så mot meg og mer til om hodet til Elisa, Sjafats sønn, blir sittende på ham i dag.
20Så sto hun opp ved midnatt, tok min sønn fra siden av meg mens din tjenestekvinne sov, la ham i sin favn og la sitt døde barn i min favn.
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme barnet mitt, var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, var det ikke min sønn, som jeg hadde født.
22Den andre kvinnen sa: Nei, den levende er min sønn, og den døde er din sønn! Men den første sa: Nei, den døde er din sønn, og den levende er min sønn! Slik talte de foran kongen.
23Da sa kongen: Den ene sier: Dette er min sønn, den levende, og din sønn er den døde; den andre sier: Nei, din sønn er den døde, og min sønn er den levende.
24Så sa kongen: Hent meg et sverd. Og de brakte et sverd fram for kongen.
25Kongen sa: Hogg det levende barnet i to og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.
26Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen – hennes morshjerte brant for sønnen – og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt – del det.
27Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Hun er moren.
26Mens Israels konge gikk forbi på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, herre konge!
27Han sa: Hvis ikke Herren hjelper deg, hvordan skulle jeg kunne hjelpe deg? Fra treskeplassen eller fra vinpressen?
17Etter dette hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk; og sykdommen ble så alvorlig at det ikke var ånde igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min synd og ta livet av sønnen min?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din. Så tok han ham fra fanget hennes, bar ham opp i loftsrommet der han bodde, og la ham på sin egen seng.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?
5Kongen sa til henne: Hva er det som plager deg? Hun svarte: Jeg er virkelig en enke; min mann er død.
6Din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kom i slagsmål ute på marken. Det var ingen der som kunne skille dem, og den ene slo den andre og drepte ham.
7Nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Utlever ham som slo broren sin, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han tok. Slik vil de også utslette arvingen. Da slokker de den siste gnisten jeg har igjen, og de vil ikke la min mann ha verken navn eller etterkommere på jorden.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Bring meg også, jeg ber deg, et stykke brød i hånden din.
12Men hun sa: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke et brød; bare en håndfull mel i en krukke og litt olje i en mugge. Nå samler jeg to vedpinner, så jeg kan gå inn og lage det i stand for meg og sønnen min; så skal vi spise det og siden dø.
13Da sa Elia til henne: Vær ikke redd. Gå og gjør som du har sagt. Men bak først en liten kake til meg og bring den til meg; siden kan du lage til for deg og sønnen din.
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Så satte kongen en bestemt embetsmann over saken og sa: Gi henne tilbake alt som tilhørte henne, og all avkastning av åkeren fra den dagen hun forlot landet og fram til nå.
11Da sa hun: Jeg ber deg, la kongen huske Herren din Gud, så du ikke lar blodhevnerne ødelegge mer, så de ikke dreper min sønn. Han svarte: Så sant Herren lever, skal ikke et hår på din sønns hode falle til jorden.
12Kvinnen sa: La din tjenestekvinne, jeg ber deg, få si ett ord til min herre kongen. Han sa: Tal.
15Grunnen til at jeg nå er kommet for å tale om dette til min herre kongen, er at folket har skremt meg. Din tjenestekvinne sa: Jeg vil nå tale til kongen; kanskje kongen vil oppfylle sin tjenestekvinnes bønn.
16For kongen vil høre og fri sin tjenestekvinne ut av hånden på den som vil utrydde både meg og min sønn fra Guds arvelodd.
29Dere skal spise kjøttet av sønnene deres, og kjøttet av døtrene deres skal dere spise.
55så han ikke vil gi noen av dem noe av kjøttet av barna sine som han spiser, fordi han ikke har noe igjen i beleiringen og trengselen som fiendene dine presser deg med i alle dine porter.
56Den ømmeste og mest forfinede kvinnen blant dere, som av ømhet og finhet ikke våget å sette fotsålen på bakken, hennes øye skal være ondt mot mannen i hennes favn, mot sønnen hennes og datteren hennes,
57og mot barnet hun føder, det som kommer ut mellom hennes ben, og mot de barna hun får. For i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem under beleiringen og trengselen som fienden din presser deg med i dine porter.
18Da svarte kongen kvinnen: Skjul ikke for meg, jeg ber deg, det jeg nå spør deg om. Kvinnen sa: Min herre kongen må bare spørre.
22Hør nå også på din tjenestekvinne: La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så du får styrke når du går videre.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans, sammen med kvinnen, bad inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, tok mel, knadde det og bakte usyret brød av det.
1Da sa Elisa til kvinnen hvis sønn han hadde gjort levende igjen: Stå opp, reis bort, du og din husstand, og ta opphold hvor dere kan; for Herren har kalt fram en hungersnød, og den skal ramme landet i sju år.
24Da gikk hun ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til Johannes Døperen.
34Så gikk han inn, åt og drakk, og sa: Gå og se etter denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongedatter.
10De barmhjertige kvinnene kokte sine egne barn; de ble deres mat under ødeleggelsen av mitt folks datter.
28Da tok en av mennene til orde og sa: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe i dag! Og folket er utmattet.
41Han sa: Hent mel. Han kastet det i gryten og sa: Øs opp til folket, så de kan spise. Da var det ikke lenger noe skadelig i gryten.
2Hva skal jeg si, min sønn? Hva, sønnen jeg bar? Hva, sønnen som jeg gav løfter for?
19Da ropte han til faren: Hodet mitt! Hodet mitt! Faren sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
28Da sa hun: Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: Ikke bedra meg?
21Da Israels konge fikk se dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem i hjel? Skal jeg slå dem i hjel?
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
53I beleiringen og trengselen som dine fiender legger på deg, skal du spise frukten av ditt eget morsliv – kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud har gitt deg.