2 Kongebok 6:21
Da Israels konge fikk se dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem i hjel? Skal jeg slå dem i hjel?
Da Israels konge fikk se dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem i hjel? Skal jeg slå dem i hjel?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem ned? Skal jeg slå dem ned?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Skal jeg slå dem i hjel, far? Skal jeg slå dem i hjel?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisha: "Skal jeg slå dem ned, far?"
Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem ihjel? Skal jeg slå dem ihjel?
Og Israels konge sa til Elisja, da han så dem: "Min far, skal jeg slå dem?"
Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem ned?
Da kongen i Israel så dem, sa han til Elisja: 'Skal jeg hugge dem ned, far?'
Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: 'Skal jeg slå dem ned, min far?'
When the king of Israel saw them, he said to Elisha, "My father, should I kill them? Should I kill them?"
Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: "Skal jeg slå dem ned, min far? Skal jeg slå dem ned?"
Og Israels Konge sagde til Elisa, der han saae dem: Min Fader, maa jeg slaae, maa jeg slaae (dem)?
And the king of Israel said unto Elisha, when he saw them, My father, shall I smite them? shall I smite them?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem ned? Skal jeg slå dem ned?
And the king of Israel said to Elisha, when he saw them, My father, shall I strike them? shall I strike them?
Israels konge sa til Elisja da han så dem: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: «Skal jeg slå dem ned, far?»
Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg drepe dem?
And whan the kynge of Israel sawe them, he saide vnto Eliseus: My father, shal I smyte the?
And the King of Israel sayde vnto Elisha when he sawe them, My father, shall I smite them, shall I smite them?
And the king of Israel sayde vnto Elisa when he sawe them: My father, shall I smyte them, shall I smyte them?
And the king of Israel said unto Elisha, when he saw them, My father, shall I smite [them]? shall I smite [them]?
The king of Israel said to Elisha, when he saw them, My father, shall I strike them? shall I strike them?
And the king of Israel saith unto Elisha, at his seeing them, `Do I smite -- do I smite -- my father?'
And the king of Israel said unto Elisha, when he saw them, My father, shall I smite them? shall I smite them?
And the king of Israel said unto Elisha, when he saw them, My father, shall I smite them? shall I smite them?
And the king of Israel, when he saw them, said to Elisha, My father, am I to put them to the sword?
The king of Israel said to Elisha, when he saw them, "My father, shall I strike them? Shall I strike them?"
When the king of Israel saw them, he asked Elisha,“Should I strike them down, my master?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Han svarte: Du skal ikke slå dem i hjel. Vil du da slå i hjel dem du har tatt til fange med sverdet og buen? Sett brød og vann fram for dem, så de kan spise og drikke og gå til sin herre.
23Han gjorde i stand en stor bevertning for dem. Da de hadde spist og drukket, sendte han dem av sted, og de dro til sin herre. Etter dette gjorde ikke arameiske streifstyrker mer innfall i Israels land.
17Og Elisa ba og sa: Herre, jeg ber deg, åpne øynene hans så han kan se. Herren åpnet øynene på den unge mannen, og han så. Og se, fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.
18Da de kom ned mot ham, ba Elisa til Herren og sa: Slå dette folket, jeg ber deg, med blindhet! Og han slo dem med blindhet, slik Elisa hadde sagt.
19Elisa sa til dem: Dette er ikke veien, og dette er ikke byen. Følg meg, så skal jeg føre dere til mannen dere søker. Og han førte dem til Samaria.
20Da de kom inn i Samaria, sa Elisa: Herre, åpne øynene på disse mennene, så de kan se. Herren åpnet øynene deres, og de så, og se, de var midt i Samaria.
10Da sa Israels konge: Ve! Herren har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i Moabs hånd!
11Men Josjafat sa: Finnes det ikke her en profet for Herren, så vi kan rådspørre Herren gjennom ham? En av Israels konges tjenere svarte: Her er Elisa, Sjafats sønn, han som helte vann over Elias hender.
12Josjafat sa: Herrens ord er hos ham. Så drog Israels konge, Josjafat og Edoms konge ned til ham.
13Elisa sa til Israels konge: Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og din mors profeter! Men Israels konge sa til ham: Nei! For Herren har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i Moabs hånd.
14Da sa Elisa: Så sant Herren over hærskarene lever, han som jeg står for: Var det ikke fordi jeg har respekt for Josjafat, Juda-kongen, ville jeg verken se på deg eller bry meg om deg.
11Da ble kongen i Aram svært urolig for dette. Han kalte sine tjenere til seg og sa: Kan dere ikke vise meg hvem av oss som holder med Israels konge?
12Da sa en av hans tjenere: Ingen, min herre konge! Men Elisa, profeten som er i Israel, forteller Israels konge de ordene du taler i sengekammeret ditt.
13Han sa: Gå og finn ut hvor han er, så jeg kan sende folk og hente ham. De meldte: Se, han er i Dotan.
31Han sa: Gud må gjøre så mot meg og mer til om hodet til Elisa, Sjafats sønn, blir sittende på ham i dag.
32Elisa satt i huset sitt, og de eldste satt hos ham. Kongen sendte en mann fra seg. Men før budbringeren kom til ham, sa han til de eldste: Ser dere at denne morderens sønn har sendt noen for å ta hodet mitt? Når budbringeren kommer, så steng døren og hold ham fast ved døren. Hører dere ikke lyden av hans herres skritt bak ham?
21Israels konge dro ut, slo hestene og vognene i stykker og hogg arameerne ned i stort mannefall.
9Han sa: Hva har jeg gjort, siden du vil overgi din tjener i Ahabs hånd, så han dreper meg?
14Elisa var blitt syk av den sykdommen han skulle dø av. Da kom Joasj, Israels konge, ned til ham; han gråt over ansiktet hans og sa: Min far, min far! Du som er Israels vogner og ryttere.
15Elisa sa til ham: Ta bue og piler! Og han tok bue og piler.
16Så sa han til Israels konge: Legg hånden din på buen! Han la hånden sin på den, og Elisa la sine hender på kongens hender.
17Deretter sa han: Åpne vinduet mot øst! Og han åpnet det. Da sa Elisa: Skyt! Han skjøt. Og han sa: Det er HERRENS seierspil, pilen til utfrielse fra Aram; for du skal slå arameerne ved Afek til du har gjort ende på dem.
18Så sa han: Ta pilene! Han tok dem. Han sa til Israels konge: Slå mot bakken! Han slo tre ganger og stanset.
19Da ble Guds mann vred på ham og sa: Du skulle ha slått fem eller seks ganger; da ville du ha slått Aram til det var tilintetgjort. Men nå skal du bare slå Aram tre ganger.
6Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre menn, og sa til dem: Skal jeg dra opp mot Ramot i Gilead til strid, eller skal jeg la være? De sa: Dra opp, for Herren vil gi det i kongens hånd.
7Da Israels konge hadde lest brevet, flengte han klærne sine og sa: Er jeg Gud, så jeg kan ta liv og gi liv, siden han sender bud til meg om å helbrede en mann for spedalskheten? Legg merke til det, jeg ber dere, og se at han søker en anledning til strid med meg.
30Kongen av Syria hadde gitt befaling til sjefene for stridsvognene som var med ham: Dere skal ikke kjempe mot noen, verken små eller store, annet enn mot Israels konge.
35En av profetdisiplene sa på Herrens ord til sin neste: Slå meg, jeg ber deg. Men mannen nektet å slå ham.
13Se, en profet kom til Akab, Israels konge, og sa: Så sier Herren: Har du sett hele denne store hæren? Se, i dag vil jeg gi den i din hånd, og du skal kjenne at jeg er Herren.
8Kongen i Aram førte krig mot Israel og rådførte seg med sine tjenere og sa: På det og det stedet vil jeg slå leir.
12Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: «Jeg skal nå si dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut av leiren og gjemt seg ute på marken. De sier: Når de kommer ut av byen, skal vi ta dem levende og så komme inn i byen.»
31Arams konge hadde befalt de trettito anførerne som hadde kommandoen over stridsvognene hans: Kjemp verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge.
32Da anførerne for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De svingte av for å angripe ham, og Josjafat ropte.
42Han sa til ham: Så sier Herren: Fordi du lot en mann slippe unna din hånd, en som jeg hadde bestemt til fullstendig ødeleggelse, skal ditt liv gjelde for hans liv, og ditt folk for hans folk.
12Hasael sa: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: Du vil sette festningene deres i brann, drepe de unge mennene deres med sverd, knuse barna deres og rive opp de gravide kvinnene.
13Da sa Hasael: Men hva? Er din tjener en hund, at han skulle gjøre noe så stort? Elisa svarte: Herren har vist meg at du skal bli konge over Aram.
14Han gikk så fra Elisa og kom til sin herre. Denne sa til ham: Hva sa Elisa til deg? Han svarte: Han sa at du helt sikkert kommer til å bli frisk.
14Og nå sier du: Gå, si til din herre: Se, Elia er her – da kommer han til å drepe meg.
31Tjenerne hans sa til ham: Hør nå, vi har hørt at kongene i Israels hus er nådige konger. La oss, ber vi, binde sekkestrie om hoftene og legge tau om hodene våre og gå ut til Israels konge; kanskje vil han spare livet ditt.
32Da bandt de sekkestrie om hoftene og la tau på hodene sine og kom til Israels konge og sa: Din tjener Ben-Hadad sier: La meg, jeg ber deg, få leve. Han sa: Lever han ennå? Han er min bror.
37Deretter fant han en annen mann og sa: Slå meg, jeg ber deg. Mannen slo ham og slo ham så hardt at han ble såret.
3Israels konge sa til sine tjenere: Vet dere at Ramot i Gilead er vårt? Men vi sitter stille og tar det ikke ut av hånden til Arams konge.
4Han sa til Josjafat: Vil du dra med meg til strid mot Ramot i Gilead? Josjafat sa til Israels konge: Jeg er som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.
17Israels konge sa til Josjafat: Sa jeg ikke at han ikke ville profetere godt om meg, men bare ondt?
14Han tok Elias kappe som var falt av ham, og slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias Gud? Da også han slo på vannet, delte det seg hit og dit, og Elisa gikk over.
40Elia sa: Grip Baals profeter! La ingen av dem slippe unna! De grep dem, og Elia førte dem ned til bekken Kison og drepte dem der.
28Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
13Igjen sendte han en tredje kaptein over femti med sine femti. Den tredje kapteinen gikk opp, kom og falt på kne for Elia og ba ham: Guds mann, jeg ber deg, la livet mitt og livet til disse dine femti tjenere være verdifulle i dine øyne.
5Da samlet Israels konge fire hundre profeter og sa til dem: Skal vi dra opp for å kjempe mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De sa: Dra opp, for Gud vil gi det i kongens hånd.
18Israels konge sa til Josjafat: Sa jeg ikke til deg at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?