Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: «Jeg skal nå si dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut av leiren og gjemt seg ute på marken. De sier: Når de kommer ut av byen, skal vi ta dem levende og så komme inn i byen.»
Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: «La meg nå fortelle dere hva arameerne har gjort med oss. De vet at vi er sultne, og de har gått ut av leiren for å skjule seg ute på marken og sier: Når de kommer ut av byen, skal vi gripe dem levende og trenge inn i byen.»
Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: La meg fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, og derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg ute på marken og sagt: Når de kommer ut av byen, griper vi dem levende og drar inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg skal fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de dratt ut av leiren for å gjemme seg på marken og sier: Når de kommer ut av byen, griper vi dem levende og trenger inn i byen.
Kongen stod opp om natten og sa til tjenerne sine: 'Jeg skal fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, så de har forlatt leiren for å skjule seg ute på markene. De tenker at vi skal gå ut av byen, så de kan ta oss levende og gå inn i byen.'
Og kongen reiste seg om natten og sa til sine tjenere: La meg fortelle dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, derfor har de gått ut av leiren for å skjule seg på marken og si: Når de kommer ut av byen, vil vi fange dem levende og komme inn i byen.
Og kongen stod opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg vil nå vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne; derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg i marken og sier: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende og komme inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg vil fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet vi er sultne, derfor har de forlatt leiren for å gjemme seg på marken, og de sier: Når de kommer ut av byen, vil vi ta dem levende og trenge inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: La meg fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, så de har dratt ut av leiren for å gjemme seg i marken og tenkt: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende og trenge inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg vil nå vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne; derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg på marken, og sier: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende og komme inn i byen.
Kongen stod opp om natten og sa til sine tjenere: Nå vil jeg vise dere hva den syriske hæren har gjort mot oss. De vet at vi sulter, og derfor har de forlatt leiren for å gjemme seg ute på marken, med den tanke at når de kommer ut av byen, vil vi fange dem levende og få dem inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg vil nå vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne; derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg på marken, og sier: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende og komme inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: La meg fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg på marken, og de sier: Når de kommer ut av byen, skal vi gripe dem levende og komme inn i byen.
The king got up in the night and said to his servants, "I will tell you what the Arameans have done to us. They know we are hungry, so they have gone out of the camp to hide in the countryside, thinking, 'When they come out of the city, we will capture them alive and take the city.'"
Kongen sto da opp om natten og sa til sine tjenere: La meg si dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, derfor har de dratt ut fra leiren for å skjule seg på marken og si: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende og gå inn i byen.
Og Kongen stod op om Natten og sagde til sine Tjenere: Kjære, jeg vil kundgjøre eder, hvad de Syrer have gjort med os: De vide, at vi lide Hunger, derfor ere de udgangne af Leiren for at skjule sig paa Marken, sigende: Naar de udgaae af Staden, da ville vi gribe dem levende og komme i Staden.
And the king arose in the night, and said unto his servants, I will now shew you what the Syrians have done to us. They know that we be hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall catch them alive, and get into the city.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Nå skal jeg vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, så de har forlatt leiren for å skjule seg på marken, og de sier: Når de kommer ut av byen, vil vi fange dem levende og komme inn i byen.
And the king arose in the night, and said to his servants, I will now show you what the Syrians have done to us. They know that we are hungry; therefore they have gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall catch them alive, and get into the city.
Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Nå vil jeg vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, så de har gått ut av leiren for å gjemme seg på marken, og sier: Når de kommer ut av byen, skal vi ta dem levende og komme inn i byen.
Kongen stod opp om natten og sa til sine tjenere: 'La meg fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. De har forlatt leiren for å gjemme seg på åkeren, i håp om at når vi går ut av byen, vil de ta oss levende og storme byen.'
Og kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg vil nå vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne; derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg på marken, og de sier: Når de går ut av byen, skal vi ta dem levende, og komme oss inn i byen.
Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: Dette er det arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne; derfor har de forlatt leiren og gjemmer seg i det åpne landet. Når vi kommer ut av byen, vil de ta oss levende og komme inn i byen.
And the king arose in the night, and said unto his servants, I will now show you what the Syrians have done to us. They know that we are hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall take them alive, and get into the city.
And the king arose in the night, and said unto his servants, I will now shew you what the Syrians have done to us. They know that we be hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall catch them alive, and get into the city.
And the kynge arose in the nighte, & sayde vnto his seruauntes: I will tell you how ye Syrians deale with vs: they knowe yt we suffer honger, and are gone out of the tetes, to hyde them selues in the felde, and thynke thus: whan they go out of the cite, we wyll take them alyue, & come in to the cite.
Then the King arose in the night, and saide vnto his seruants, I wil shew you now, what the Aramites haue done vnto vs. They know that we are affamished, therefore they are gone out of the campe to hide them selues in the fielde, saying, When they come out of the citie, we shall catch them aliue, and get into the citie.
And the king arose in the night, & sayde vnto his seruauntes: I wil shewe you nowe what the Syrians haue done vnto vs: They knowe that we be hungrie, and therefore are they gone out of the pauillions to hyde them selues in the fielde, saying: When they come out of the citie, we shall catche them alyue, and get in to the citie.
¶ And the king arose in the night, and said unto his servants, I will now shew you what the Syrians have done to us. They know that we [be] hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall catch them alive, and get into the city.
The king arose in the night, and said to his servants, I will now show you what the Syrians have done to us. They know that we are hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall take them alive, and get into the city.
And the king riseth by night, and saith unto his servants, `Let me declare, I pray you, to you that which the Aramaeans have done to us; they have known that we are famished, and they are gone out from the camp to be hidden in the field, saying, When they come out from the city, then we catch them alive, and unto the city we enter.'
And the king arose in the night, and said unto his servants, I will now show you what the Syrians have done to us. They know that we are hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall take them alive, and get into the city.
And the king arose in the night, and said unto his servants, I will now show you what the Syrians have done to us. They know that we are hungry; therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, When they come out of the city, we shall take them alive, and get into the city.
Then the king got up in the night and said to his servants, This is my idea of what the Aramaeans have done to us. They have knowledge that we are without food; and so they have gone out of their tents, and are waiting secretly in the open country, saying, When they come out of the town, we will take them living and get into the town.
The king arose in the night, and said to his servants, "I will now show you what the Syrians have done to us. They know that we are hungry. Therefore are they gone out of the camp to hide themselves in the field, saying, 'When they come out of the city, we shall take them alive, and get into the city.'"
The king got up in the night and said to his advisers,“I will tell you what the Syrians have done to us. They know we are starving, so they left the camp and hid in the field, thinking,‘When they come out of the city, we will capture them alive and enter the city.’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Da svarte en stormann, han som kongen pleide å støtte seg til, Guds mann og sa: «Se, om Herren så gjorde vinduer i himmelen – kunne dette skje?» Han sa: «Se, du skal få se det med egne øyne, men du skal ikke få spise av det.»
3Ved portinngangen var det fire spedalske menn. De sa til hverandre: «Hvorfor sitter vi her til vi dør?»
4«Sier vi: Vi går inn i byen, så er det hungersnød i byen, og der kommer vi til å dø. Blir vi sittende her, dør vi også. Kom, la oss gå over til arameerhæren. Lar de oss leve, så lever vi; hvis de dreper oss, så er det bare døden.»
5I skumringen sto de opp for å gå til arameernes leir. Da de kom til den ytterste delen av leiren, se, der var det ikke et menneske.
6For Herren hadde latt arameerhæren høre lyden av vogner og lyden av hester, lyden av en stor hær. De sa til hverandre: «Se, Israels konge har leid mot oss hettittenes konger og egypternes konger, så de skal falle over oss.»
7Derfor brøt de opp og flyktet i skumringen. De lot teltene, hestene og eslene bli igjen – ja, hele leiren slik den sto – og flyktet for livet.
8Da disse spedalske kom til den ytterste delen av leiren, gikk de inn i et telt, spiste og drakk, og tok med seg sølv, gull og klær og gikk og gjemte det. Så kom de tilbake, gikk inn i et annet telt, tok også derfra og gikk og gjemte det.
9Da sa de til hverandre: «Det vi gjør, er ikke rett. Denne dagen er en dag med gode nyheter, og likevel tier vi. Venter vi til morgengry, vil straff ramme oss. Kom nå, la oss gå og fortelle det til kongens hus.»
10Så kom de og ropte på portvakten i byen, og de fortalte ham: «Vi kom til arameernes leir, og se, det var ikke et menneske der, ikke en lyd av mennesker – bare hester bundet og esler bundet, og teltene sto som de var.»
11Han ropte på portvaktene, og de meldte det videre inne i kongens hus.
13En av tjenerne hans svarte: «La noen, jeg ber deg, ta fem av hestene som er igjen her i byen. Riktignok er de ikke i bedre stand enn resten av Israels folk som er igjen her; ja, de er ikke i bedre stand enn hele hopen av israelitter som er gått til grunne. La oss sende ut og se.»
14Da tok de to vogner med hester, og kongen sendte dem etter arameerhæren og sa: «Dra og se.»
15De dro etter dem helt til Jordan, og se, hele veien var full av klær og kar som arameerne hadde kastet fra seg i hastverket. Budbærerne kom tilbake og fortalte det til kongen.
16Da gikk folket ut og plyndret arameernes leir. Slik ble en måleenhet fint mel solgt for én sekel, og to måleenheter bygg for én sekel, etter Herrens ord.
11Da ble kongen i Aram svært urolig for dette. Han kalte sine tjenere til seg og sa: Kan dere ikke vise meg hvem av oss som holder med Israels konge?
12Da sa en av hans tjenere: Ingen, min herre konge! Men Elisa, profeten som er i Israel, forteller Israels konge de ordene du taler i sengekammeret ditt.
13Han sa: Gå og finn ut hvor han er, så jeg kan sende folk og hente ham. De meldte: Se, han er i Dotan.
14Da sendte han dit hester, vogner og en stor hærstyrke. De kom om natten og omringet byen.
15Tidlig neste morgen sto tjeneren til Guds mann opp og gikk ut, og se, en hær hadde omringet byen med hester og vogner. Tjeneren hans sa: Å, min herre! Hva skal vi gjøre?
8Kongen i Aram førte krig mot Israel og rådførte seg med sine tjenere og sa: På det og det stedet vil jeg slå leir.
9Da sendte Guds mann bud til Israels konge og sa: Vokt deg for å gå forbi det stedet, for dit har arameerne dratt ned.
21Da Israels konge fikk se dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem i hjel? Skal jeg slå dem i hjel?
22Han svarte: Du skal ikke slå dem i hjel. Vil du da slå i hjel dem du har tatt til fange med sverdet og buen? Sett brød og vann fram for dem, så de kan spise og drikke og gå til sin herre.
23Han gjorde i stand en stor bevertning for dem. Da de hadde spist og drukket, sendte han dem av sted, og de dro til sin herre. Etter dette gjorde ikke arameiske streifstyrker mer innfall i Israels land.
24Etter dette hendte det at Ben-Hadad, kongen i Aram, samlet hele hæren sin og dro opp og beleiret Samaria.
27Israelittene ble også mønstret og var alle til stede; de dro ut mot dem. Israel slo leir midt imot dem, som to små geiteflokker, mens arameerne fylte landet.
28Da kom en Guds mann og sa til Israels konge: Så sier Herren: Fordi arameerne har sagt: Herren er fjellenes Gud, men han er ikke dalenes Gud, derfor vil jeg gi hele denne store hæren i din hånd, og dere skal kjenne at jeg er Herren.
29Slik lå de i leir rett imot hverandre i sju dager. På den sjuende dagen kom det til kamp, og israelittene hogg ned hundre tusen fotsoldater av arameerne på én dag.
30Resten flyktet inn i byen Afek, og en mur falt ned over tjuesju tusen av de mennene som var igjen. Ben-Hadad flyktet og kom inn i byen, inn i et indre rom.
31Tjenerne hans sa til ham: Hør nå, vi har hørt at kongene i Israels hus er nådige konger. La oss, ber vi, binde sekkestrie om hoftene og legge tau om hodene våre og gå ut til Israels konge; kanskje vil han spare livet ditt.
35Kampen ble hard den dagen, og kongen ble holdt oppreist i vognen mot arameerne; ved kveldstid døde han. Blodet rant fra såret og ned i bunnen av vognen.
36Ved solnedgang gikk det et rop gjennom hæren: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
6Likevel vil jeg i morgen på denne tiden sende mine tjenere til deg; de skal ransake ditt hus og dine tjeneres hus, og alt som du setter høyt, skal de ta i hendene og ta med seg.
21Israels konge dro ut, slo hestene og vognene i stykker og hogg arameerne ned i stort mannefall.
22Profeten kom til Israels konge og sa: Gå og styrk deg; legg merke til og se hva du gjør, for ved årsskiftet vil Arams konge dra opp mot deg igjen.
23Tjenerne til Arams konge sa til ham: Gudene deres er guder for fjellene; derfor var de sterkere enn oss. Men la oss kjempe mot dem på sletten; da skal vi sannelig være sterkere enn de.
24Gjør også dette: Fjern kongene, hver fra hans plass, og sett offiserer i deres sted.
17De unge mennene som hørte til provinsfyrstene, gikk ut først. Ben-Hadad sendte folk ut, og de meldte ham: Det er menn som har kommet ut fra Samaria.
18Han sa: Enten de kommer ut for fred eller de kommer ut for krig – ta dem levende.
19Så gikk disse unge mennene som hørte til provinsfyrstene, ut av byen, og hæren fulgte dem.
15Da arameerne så at de var blitt slått av Israel, samlet de seg igjen.
30Kongen av Syria hadde gitt befaling til sjefene for stridsvognene som var med ham: Dere skal ikke kjempe mot noen, verken små eller store, annet enn mot Israels konge.
1Arams konge Ben-Hadad samlet hele hæren sin; det var to og tretti konger med ham, med hester og vogner. Han dro opp og beleiret Samaria og førte krig mot den.
13Se, en profet kom til Akab, Israels konge, og sa: Så sier Herren: Har du sett hele denne store hæren? Se, i dag vil jeg gi den i din hånd, og du skal kjenne at jeg er Herren.
24For arameernes hær kom med en liten flokk menn, og HERREN overga en meget stor hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt HERREN, sine fedres Gud. Slik fullbyrdet de dom mot Joas.
9Samme natt sa Herren til ham: Stå opp, gå ned mot leiren, for jeg har gitt den i din hånd.
14Så rykket Joab og folket som var med ham fram for å møte arameerne i kamp, og de flyktet for ham.
31Arams konge hadde befalt de trettito anførerne som hadde kommandoen over stridsvognene hans: Kjemp verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge.
32Da anførerne for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De svingte av for å angripe ham, og Josjafat ropte.