Jona 4:9
Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint på grunn av rikinusbusken? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, så sint at jeg kunne dø.
Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint på grunn av rikinusbusken? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, så sint at jeg kunne dø.
Da sa Gud til Jona: Har du grunn til å være sint for ricinusplanten? Han svarte: Ja, jeg har grunn til å være sint, like til døden.
Da sa Gud til Jona: «Har du rett til å være harm over ricinusbusken?» Han svarte: «Ja, jeg har rett til å være harm, helt til døden.»
Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være vred for plantens skyld? Han svarte: Ja, det er rett av meg å være vred til døden.
Men Gud sa til Jona: 'Har du virkelig grunn til å være sint på grunn av planten?' Han svarte: 'Ja, jeg har god grunn til å være sint, til døden.'
Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint for ricinusplanten? Og han sa: Ja, det er rett av meg å være sint, til døden.
Og Gud sa til Jona: «Har du grunn til å være sint for planten?» Og han svarte: «Jeg har grunn til å være sint, selv til døden.»
Men Gud sa til Jonas: Har du rett til å være sint på grunn av planten? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, til døden.
Men Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være så harm for busken?» Han svarte: «Ja, jeg er så harm at jeg kunne dø.»
Og Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» Han svarte: «Ja, jeg er sint til døden.»
Da spurte Gud Jona: «Er det riktig av deg å være sint over planten?» Han svarte: «Ja, det er jeg, helt til døden.»
Og Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» Han svarte: «Ja, jeg er sint til døden.»
Da sa Gud til Jona: 'Har du noe å være sint for på grunn av planten?' Og han svarte: 'Ja, jeg har rett til å være sint til døden.'
But God said to Jonah, 'Is it right for you to be angry about the plant?' And Jonah replied, 'It is right for me to be angry, even to the point of death.'
Da sa Gud til Jona: «Har du god grunn til å være vred for ricinusplanten?» Han svarte: «Ja, jeg har god grunn til å være vred, til døden.»
Men Gud sagde til Jonas: Mon det være vel, at din (Vrede) optændes for det Kikajons Skyld? og han sagde: (Ja,) det er vel, at min (Vrede) er optændt indtil Døden.
And God said to ah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
Og Gud sa til ham: Gjør du vel i å være sint for ranken? Og han sa: Jeg gjør rett i å være sint, selv til døden.
And God said to Jonah, Do you do well to be angry for the plant? And he said, I do well to be angry, even unto death.
Gud sa til Jona: "Er det riktig av deg å være sint på vinranken?" Han svarte: "Ja, det er riktig av meg å være sint, til og med til døden."
Og Gud sa til Jonas: "Er det ubehagelig for deg å gjøre godt, på grunn av gresskaret?" Og han sa: "Ja, for å gjøre godt er ubehagelig for meg, til døden."
Og Gud sa til Jona: «Har du rett til å være sint for planten?» Og han sa: «Jeg har rett til å være sint, til og med til døden.»
Og Herren sa til Jona: Har du noen rett til å være sint over busken? Og han sa: Jeg har rett til å være virkelig sint.
And god sayd vn to Ionas art thou so angre for thy wildvine? And he sayde I am angrie a goode even on to the deeth.
And God sayd vnto Ionas: Art thou so angrie for the wylde vyne? And he sayde: yee very angrie am I euen vnto the deeth.
And God said vnto Ionah, Doest thou wel to be angrie for the gourde? And he said, I doe well to be angrie vnto the death.
And the Lord saide vnto Ionas: Doest thou well to be so angry within thy selfe for the gourde? And he saide: I do well to be angry euen vnto death.
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, [even] unto death.
God said to Jonah, "Is it right for you to be angry about the vine?" He said, "I am right to be angry, even to death."
And God saith unto Jonah: `Is doing good displeasing to thee, because of the gourd?' and he saith, `To do good is displeasing to me -- unto death.'
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
And the Lord said to Jonah, Have you any right to be angry about the vine? And he said, I have a right to be truly angry.
God said to Jonah, "Is it right for you to be angry about the vine?" He said, "I am right to be angry, even to death."
God said to Jonah,“Are you really so very angry about the little plant?” And he said,“I am as angry as I could possibly be!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Men dette mishaget Jona sterkt, og han ble svært sint.
2Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
3Så, Herre, ber jeg deg nå: Ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4Da sa Herren: Er det rett av deg å være sint?
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der laget han seg en løvhytte og satte seg i skyggen for å se hva som ville hende med byen.
6Herren Gud lot en rikinusbusk vokse opp og strekke seg over Jona, så den ga skygge over hodet hans og lindret hans mismot. Jona gledet seg stort over rikinusbusken.
7Men Gud lot en orm komme ved morgengry neste dag, og den angrep rikinusbusken så den visnet.
8Da solen steg opp, sendte Gud en brennhet østavind; solen brant Jona i hodet, så han segnet om. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
10Da sa Herren: Du hadde medlidenhet med rikinusbusken, som du ikke har arbeidet for og ikke fått til å vokse; den skjøt opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
11Skulle ikke jeg skåne Ninive, den store byen, der det er mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og dessuten mye buskap?
14Da ropte de til Herren: Å, Herre, vi ber deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havets raseri la seg.
1Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og sa:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut mot den, for ondskapen deres er nådd opp til meg.
3Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Da sendte Herren en kraftig vind ut over havet, og det ble en voldsom storm på havet, så skipet sto i fare for å brytes i stykker.
5Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets rom; der lå han og sov tungt.
6Skipsføreren gikk til ham og sa: Hva er det med deg, du som sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil se til oss, så vi ikke går til grunne.
7De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite for hvis skyld denne ulykken har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8Da sa de til ham: Fortell oss, vi ber deg, for hvis skyld denne ulykken har rammet oss. Hva er yrket ditt? Hvor kommer du fra? Hva er landet ditt? Hvilket folk hører du til?
4Jona gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.
10Da talte HERREN til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.
6Herren sa til Kain: Hvorfor er du sint, og hvorfor er du så nedslått?
1Så ba Jona til HERREN sin Gud fra fiskens buk.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang og sa:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet jeg befaler deg.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
17Herren hadde sørget for en stor fisk som skulle sluke Jona. Og Jona var i fiskens buk i tre dager og tre netter.
9Hvem vet? Kanskje Gud vil vende om og angre og vende seg fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.
4Han river seg selv i sin vrede; skal jorden forlates for din skyld, og skal klippen flyttes fra sin plass?
7Da Herren hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: Min vrede er tent mot deg og mot dine to venner, for dere har ikke talt rett om meg, slik min tjener Job har.
8For dette: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
44Saul sa: Gud gjøre så mot meg og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
5Vil du være vred på oss for alltid? Vil du la din vrede vare gjennom alle slekter?
26Blir dere sinte, så synd ikke; la ikke solen gå ned over deres vrede,
5Vil han bevare sin vrede for alltid, vil han holde på den til enden? Se, du har talt og gjort onde ting så mye du kunne.
9Før grytene deres rekker å kjenne tornenes varme, feier han dem bort som av en virvelvind — både grønne og brennende — i sin vrede.
9Si: Så sier Herren Gud: Skal den lykkes? Skal han ikke rive opp røttene og skjære av frukten, så den visner? Den skal visne blant alle dens vårblader, selv uten stor kraft eller mange folk til å rykke den opp med røttene.
10Ja, se, selv om den er plantet, skal den lykkes? Skal den ikke fullstendig visne når østvinden treffer den? Den skal visne i de furer der den har vokst.
8La vreden fare og la harme ligge; his deg ikke opp så du gjør noe ondt.
17For hans grådighets urett var jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, men han gikk trassig videre på sitt hjertes vei.
5Da ble David brennende harm på mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal sannelig dø!
4Vrede er ikke i meg. Hvem ville sette tornekratt og tistler opp mot meg i kamp? Jeg ville gå gjennom dem, jeg ville brenne dem sammen.
3Da angret Herren dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
11Men fikentreet sa til dem: Skal jeg gi avkall på sødmen min og min gode frukt og gå for å herske over trærne?
11Gud er en rettferdig dommer, og Gud er vred på de ugudelige hver dag.
4Er min klage rettet til mennesker? Og om det var så, hvorfor skulle ikke min ånd være urolig?
18så Herren ikke skal se det og det mishage ham, og han vende sin vrede fra ham.
8Også ved Horeb vakte dere Herren til vrede, så Herren ble så vred på dere at han ville ødelegge dere.
6Da angret Herren at han hadde gjort mennesket på jorden, og det gjorde ham vondt i hjertet.